Nasjonal turistvei

Nasjonal turistvei (Nasjonal turistveg) er 18 utvalgte strekninger i Norge som har fått offisiell status som veier hvor det skal investeres ekstra for å få en infrastruktur som passer turistnæringen og reisende langs disse veiene. Veiene forsterkes med arkitektur og kunst på tilrettelagte utsiktspunkt og rasteplasser. Statens vegvesen har ansvaret. Satsingen på Nasjonale turistveier ble vedtatt av Stortinget i 2001.

Utviklingen av attraksjonen Nasjonale turistveger startet opp som et prøveprosjekt i 1993^[1] etter et initiativ fra Stortinget om å se nærmere på kombinasjonen vei og reiseliv. På bakgrunn av erfaringene fra et prøveprosjekt ga Stortinget i 1998 Statens vegvesen klarsignal til å videreføre arbeidet. Satsingen er siden fulgt opp av Regjeringen og Stortinget gjennom mange generasjoner Nasjonale transportplaner, de årlige statsbud­sjettene for Samferdselsdepartementet og reiselivsstrategiene «Verdifulle opplevelser» i 2007^[2] og «Destinasjon Norge» i 2012^[3]. Over 50 arkitekter, landskapsarkitekter og kunstnere er involvert^[4] og totalt budsjett for satsingen er rundt 3,9 milliarder kroner ^[5] Målsettingen er å tilby veifarende bilturister 18 Nasjonale turistveier med en samlet lengde på ca. 2100 km innen 2023. Det overordnede og langsiktige målet er å bidra til å gjøre Norge til et attraktivt reisemål for å styrke næringsliv og bosetting i distriktene. Godkjente strekninger er profilert med en egen logo (turistveisymbolet).^[6] Symbolet er også hjemlet i de nye skiltforskriftene (vedtatt i 2005).

I 2012 fikk turistveiene arkitekturmagasinet Topos sin spesialpris for arkitekturen som brukes på kafébygg og utkikksposter.^[7][8]

Kriteriene er viktige både for å kvalifisere mulige veistrekninger og utelukke uaktuelle strekninger. De er også grunnleggende både for utviklingen og forvaltningen av de nasjonale turistveiene ^[9]

1) Veien skal gå gjennom landskap med unike natur, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Variasjoner og kontraster vil være viktig for opplevelsen.

2) Selve kjøreturen skal være en god opplevelse. Langs en Nasjonal turistvei vil det ofte være spesielle attraksjoner og særegne naturopplevelser og kulturmiljø som vil bidra til å øke den totale reiseopplevelsen

3) Strekningen skal være et godt alternativ til hovedveiene. Kjøreturen blir dermed en avveksling fra å ferdes på hovedveinettet. Kravet kan fravikes dersom strekningen er viktig for å oppfylle målet og hensikten med de nasjonale turistveiene samlet sett.

I 2012 fikk alle de 18 utvalgte strekningene status som Nasjonal turistvei^[10] og alle strekningene ble merket som Nasjonale turistveier. I tillegg til trafikkskilt med turistveilogo blir veifarende informert via informasjonstavler og nettsider. En del arbeid på noen strekninger gjenstår frem mot 2023.^[11]

• Varanger, Varangerbotn–Hamningberg, E75 / fylkesvei 8100, 160 km
• Havøysund, Kokelv (Storberget)–Havøysund, fylkesvei 889, 67 km^[12]
• Senja, Gryllefjord–Botnhamn, med avstikkere til Mefjordvær og Husøy, fylkesvei 86 / fylkesvei 862, 102 km
• Andøya, Andenes–Bjørnskinn, fylkesvei 82 / fylkesvei 7702 / fylkesvei 7698, 58 km^[13]
• Lofoten, Raftsundet–Å, E10, med avstikkere til Nusfjord, Vikten, Utakleiv, Unstad og Henningsvær, 230 km
• Helgelandskysten, Holm–Alstahaug–Stokkvågen–Godøystraumen, fylkesvei 17, med avstikker til Torghatten 433 km
• Atlanterhavsvegen, Kårvåg–Bud, fylkesvei 64 / fylkesvei 6070 / fylkesvei 663 / fylkesvei 6064 / fylkesvei 6060, 36 km^[14]
• Geiranger-Trollstigen, Langvatnet–Sogge bru, fylkesvei 63, 103 km
• Rondane, Venbygdsfjellet–Folldal, og mellom Sollia kirke–Enden, fylkesvei 27 / fylkesvei 219, 75 km^[15]
• Gamle Strynefjellsveien, Grotli–Videsæter, fylkesvei 258, 27 km
• Gaularfjellet, Balestrand–Moskog og Eldalsosen–Sande, fylkesvei 55 / fylkesvei 613 / fylkesvei 610, 114 km^[16]
• Sognefjellet, Lom–Gaupne, fylkesvei 55, 108 km
• Valdresflye, Garli–Gjende–Hindsæter, fylkesvei 51, 46 km
• Aurlandsfjellet, Aurlandsvangen–Lærdalsøyri, Fylkesvei 5627, 47 km^[17]
• Hardangervidda, Eidfjord-Haugastøl, riksvei 7, 67 km
• Hardanger, Steinsdalsfossen–Granvin, Norheimsund–Tørvikbygd, Jondal–Utne og Kinsarvik–Låtefossen, fylkesvei 79 / fylkesvei 49 / fylkesvei 550 / riksvei 13, 158 km
• Ryfylke, Oanes–Lovra, Lovra til Håra om både Sauda og Nesflaten, riksvei 13 / fylkesvei 46 / fylkesvei 520 / fylkesvei 523, 260 km
• Jæren, Ogna–Bore, fylkesvei 507 / fylkesvei 44, 41 km^[18]

Etter Vegdirektoratets vurderinger er det bare 15–25 strekninger som har potensial til å oppnå status som nasjonal turistvei i løpet av de neste 25 årene.^[når?]

En forskningsrapport fra 2019 viser at reiselivsbedriftene langs de nasjonale turistvegene vokser mer enn tilsvarende bedrifter andre steder. Rapporten fokuserte særlig på Senja og Gaularfjellet.^[19]

^{[20] [21]}

• Offisielt nettsted