Nasireer

Nasireer (hebraisk נזיר, nazîr, «utskilt»; gresk nazoraios) refererer i Det gamle testamente («den hebraiske Bibelen») til den som hadde avlagt et løfte om en særlig livsførsel, beskrevet i 4. Mosebok 6:1-21.^[1]

Her pålegges nasireere av begge kjønn å avstå fra å drikke vin eller vinbasert eddik, fra å spise druer eller rosiner,^[2] og de fikk heller ikke klippe håret. I senere tid var dette et tidsavgrenset løfte om asketisk livsførsel man fulgte i en fase av livet; men opprinnelig var løftet livsvarig og kan ifølge professor Eduard Nielsen^[3] tolkes som de innvandrede ørkenstammenes protest mot jordbrukskulturen de møtte i Kanaan. Vindyrking var noe israelittene ble kjent med gjennom kanaanittene, som også var omhyggelige med å stelle hår og skjegg. Vin inngikk i kanaanittisk fruktbarhetskult, og ved å takke nei til vin og gå rundt med ustelt hår og skjegg, viste nasireerne sin avstandtagen fra kanaanittisk kultur.^[4]

Nasireere måtte «la håret på hodet vokse og henge fritt», og unngå lik og gravsteder, selv familiemedlemmers. Etter å ha fulgt påbudene i en bestemt tidsperiode spesifisert i den enkeltes løfte, aldri færre enn 30 dager, ble personen senket i mikvé (et jødisk rituelt bad) og foretok tre ofre: et lam som brennoffer (olah), en søye som offer for synd (hatat), og en sauebukk som fredsoffer (shelamim). I tillegg til en kurv med usyret brød var det også offergaver bestående av korn og drikke, fulgt av fredsofringer.

Samson var nasireer og dermed Herrens utvalgte fra fødselen av, der «Herrens engel» skal ha kunngjort for hans mor at hun var gravid: «Nå må du ikke drikke vin eller sterk drikk, og ikke spise noe urent. For gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv til den dagen han dør.»^[5] I profeten Samuels tilfelle var det hans mor som avla løfte til Gud på den ufødte guttens vegne: «Hun ga et løfte og sa: «Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal aldri komme rakekniv på hans hode.»^[6] Døperen Johannes var også nasireer, der «Herrens engel» skal ha forkynt for profeten Sakarja om den ufødte Johannes at «han skal være stor i Herrens øyne. Han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd».^[7]

En nasireer beskrives som å være «hellig for Herren», men må likevel ofre for å gjøre opp for sin synd. Dette har ført til avvikende tilnærminger til nasireer i Talmud, og senere autoriteter har sett på nasireeren som et ideal mens andre har betraktet det samme som en synder.^{[trenger referanse]}