Migrantoverføring

Migrantoverføringer omfatter flere typer pengeoverføringer mellom land som følge av at personer flytter fra et land til et annet. Å «sende penger hjem» har stor fordelingseffekt, samlet sett.

Migrantoverføringer av migrasjon omfatter tre typer pengeflytting^[1] mellom land

• Personer som tar sin formue, og sine pensjonsrettigheter, med seg når de flytter fra et land til et annet
• Personer som er gjestearbeidere, dvs at de tjener penger i et annet land enn de er (fast) bosatt
• Personer som sender penger til familie og slektninger i sitt opphavsland

Flere studier, både i Norge^[1] og internasjonalt^[2] har pekt på den omfattende internasjonale økonomiske fordelingseffekten av migrasjon. Slike migrantoverføringer har ikke bare en mikroøkonomisk effekt for de berørte familiene, men skaper også økt vareetterspørsel i mange deler av verden, og utgjør betydelige beløp både i globalt perspektiv, og for BNP i flere land.

FN-organet IFAD har beregnet at om lag 10% av verdens befolkning er avhengig av økonomiske bidrag fra familie og slekt som er gjestearbeidere eller innvandrere i rikere land. IFAD anslår at migrantene i 2006 sendte 301 milliarder dollar tilbake til sine slektninger i opphavslandet. Selv om IFAD mener at deres anslag er moderat, ligger en tilsvarende beregning fra Verdensbanken 100 mrd dollar lavere.^[3]

Asia er den verdensdelen som har størst fordel av disse familiebidragene. De største mottagerlandene av migrantoverføringer var i 2006 India (24,5 mrd $), Mexico (24,2 mrd $), Kina (21 mrd $), Filippinene (14,6 mrd $) og Russland (13,7 mrd $). Både India og Kina er store økonomier hvor bidragene utgjør henholdsvis 2,7 % og 0,8 % av landenes BNP. For Filippinene utgjør pengestrømmen imidlertid hele 12 % av BNP.^[4] For Europas fattigste land, Moldova, utgjør migrantoverføringene 1 mrd $, tilsvarende 31 % av landets beskjedne BNP. Også i Albania og Bosnia-Hercegovina utgjør overføringene mer enn 20 % av BNP.^[5]

Et problem ved pengeoverføringene er at mange banker tar høye gebyrer for internasjonale overføringer^[1], eller at kurerer og andre mellommenn tar ut en andel. En særlig utfordring er regioner med svakt fungerende bankvesen, som Somalia, hvor det alternative hawalasystemet har blitt mistenkt for finansiering av terrorisme^[1].

Forbrukerrådets nettsted finansportalen.no har laget en oversikt over kostnadene ved ulike overføringsløsninger.^[6]