Marisol Escobar

Marisol Escobar
Født		Maria Sol Escobar 22. mai 1930[1][2][3][4] Paris[5][6] 16. arrondissement[7]
Død		30. apr. 2016[8][2][5][3] (85 år) Manhattan[8][5]
Beskjeftigelse		Billedhugger, kunstmaler, designer, assemblage artist, tegner
Utdannet ved		6 oppføringer Jepson Art Institute Art Students League of New York The New School Otis College of Art and Design Harvard-Westlake School École des Beaux-Arts
Nasjonalitet		USA Venezuela[9] Frankrike[10]
Medlem av		American Academy of Arts and Letters
Utmerkelser		Women's Caucus for Art Lifetime Achievement Award (2006)
Marisol Escobar på Commons

Maria Sol «Marisol» Escobar (født 22. mai 1930 i Paris, død 30. april 2016 i New York City^[11][12]) var en amerikansk billedhugger, maler objektkunstner av venezuelansk herkomst.

Escobar stammet fra en velstående venezuelansk familie.^{[trenger referanse]} Hun var datter av Gustavo Escobar og Josefina Hernandez og hadde en bror, Gustavo. Moren var kunstmesén i Venezuela; hun døde allerede i 1941.

Under andre verdenskrig hadde far og barn en omflakkende tilværelse og flyttet mellom Paris, Los Angeles og Caracas. Faren klarte å gi barna gode utdannelser.^{[trenger referanse]} Escobar studerte i 1949 ved Académie Julian og ved École des Beaux-Arts i Paris. I 1950 flyttet hun til New York, der hun i perioden 1951 til 1954 studerte ved New School for Social Research, Art Students League og under maleren Hans Hofmann ved Hans Hofmann School of Fine Arts.

Gjennom Hofmann ble hun kjent med beatnikkene i Greenwich Village og malere innen den abstrakte ekspresjonisme, som møttes i kunstnerkroen Cedars Tavern. Slik ble Escobar kjent med blant andre Willem de Kooning. På denne tiden hadde hun allerede begynt å legge til side sin interesse for prekolumbiansk kunst og gjenstander fra gamle søramerikanske indianske kulturer til fordel for plastisk kunst.

Snart laget hun sine første skulpturer ved hjelp av blandede teknikker, i tre, kunstoffer og annet forefallende. I 1958 hadde Escobar sin første separatutstilling hos Leo Castelli. I 1959 fulgte en reise til Italia, og der befattet hun seg med renessansekunst.

Tilbake i New York laget hun fra 1960 figurgrupper av tre. I 1961 deltok hun i utstillingen The Art of Assemblage i Museum of Modern Art (MoMA). I 1960-årene ble hun aktiv i pop art-kretser og stilte ut sammen med kunstnere som Robert Indiana, Claes Oldenburg, James Rosenquist og Andy Warhol. Med Robert Indiana hadde hun i 1963 en kort kyssescene i Andy-Warhol-filmen Kiss. Warhol var blitt kjent med henne i Stable Gallery gjennom Eleanor Ward, som også representerte Indiana. I 1964 fremstod Escobar i en screen test for Warhol-filmen 13 Most Beautiful Women, noe som hjalp hennes kjendisprofil og popularitet – hun gikk nå under navnet «Marisol». Hun var imidlertid ikke så interessert i partyscenen og superstarkulten rundt Warhols Factory og andre pop-protagonister og trakk seg gradvis ut av New Yorks kunstnerscene.^{[trenger referanse]} Mot slutten av 1960-årene hadde hun mange utstillinger i Europa. I 1968 deltok hun på 4. documenta i Kassel og biennalen i Venezia. Politisk engasjerte hun seg den gang mot Vietnamkrigen.^{[trenger referanse]}

I 1968/69 ble hun med i regi av Hawaiʻi State Statuary Hall Commission med 66 deltakende kunstnere for å utforme en statue av den katolske pater og misjonær Damian de Veuster. Hennes statue ble avduket 15. april 1969, Father Damien Day, foran Hawaiʻi State Capitol. Tidlig i 1970-årene gjennomgikk hun en kunstnerisk krise og distanserte seg lenge fra kunstmarkedet.^{[trenger referanse]} Det fulgte mange verdensreiser og mye sportsdykking. Først i 1981 vendte hun tilbake til New York.

Marisol Escobar beveget seg mellom flere kunstneriske stilretninger. Hennes verker spente fra abstrakt ekspresjonisme via hard edge til pop-art. Det er det siste hun ble mest kjent for. Marisols skulpturale arbeider er influert av prekolumbianisk kunst, av primitivisme og latinamerikansk indiansk og folkelig kunst. Hun siterer delvis eiendommelig satirisk religiøse og kulturhistoriske sujets, som for eksempel installasjonen Self-Portrait Looking at The Last Supper (1982–84), der Nattverden av Leonardo da Vinci er persiflert som kubistisk figurgruppe.^{[trenger referanse]} Andre figurative arbeider, som Women Leaning (1965–66), består for det meste av treklosser, der enkelte elementer som ansiktstrekk og hender er detaljert utarbeidet og bemalt. Ved siden av stordimensjonerte plastiske verker arbeidet kunstneren også med assemblage-teknikker, silketrykk og litografier.

Marisol bodde og virket mot slutten av livet i Tribeca i New York City.

• 1962: The Family, Mixed Media, Museum of Modern Art, New York
• 1962: Furshoe, litografi, Museum of Modern Art, New York
• 1964: Women and Dog, Mixed Media, Whitney Museum of American Art, New York
• 1965: Pappagallo, litografi, Museum of Modern Art, New York
• 1965–66: Women Leaning, Harold Washington Library, Chicago
• 1967: Paris Review, silketrykk, Museum of Modern Art, New York
• 1982–84: Self-Portrait Looking at The Last Supper, Mixed Media, Metropolitan Museum of Art, New York

• Marisol (Marisol Escobar) - MoMA.org
• Latin Art Museum (spansk)