Mariachi

Mariachi er en musikkform fra Mexico. Et mariachi-orkester kalles på spansk los mariachis, mens en enkelt musikant kalle un mariachi. Musikkformen er Mexicos mest kjente musikkform, og den som symboliserer Mexico i utlandet. Den mest kjente utøveren er José Alfredo Jiménez.

Før 1930-tallet ser man av fotografier at de tidlige mariachiene kledde seg i calzones de manta og huaraches, hjemmespunne hvite bomullsbukser og lærsandaler, omtrent det samme som bønder i Jalisco gikk med på denne tida.

På 1930-tallet dukket imidlertid den karakteristiske bunaden opp, kalt traje de charro. En livkort jakke øverst følges av trange bukser med splitt ved anklene for å passe til ridestøvler. Jakke og bukse er gjerne utsmyket med broderi, utskårne lærornamenter og sølvknapper i et utall former. Dertil hører en stor sløyfe i halsen, et bredt belte og en stor, bredbremmet hatt (sombrero på norsk, sombrero betyr hatt på spansk).

Inntil nylig fantes det ingen kvinnelige mariachier. Nå er imidlertid kvinnene på full fart inn. Når de spiller i orkesteret, kler de seg gjerne i samme uniform som mennene, men dersom det er vokalisten, har hun gjerne en fargerik, meksikansk kvinnedrakt. Nå finnes det også mariachi-orkester med bare kvinner, som Las perlitas tapatías (De små perlene fra Jalisco).

Rancheras-musikken er nå spredt i hele den spansktalende verden, og særlig er musikkformen populær i Colombia. Den har også funnet veien til USA med de meksikanske innvandrerne. Nå spilles det mariachi-musikk foran Det hvite hus hver 5. mai.

I Mexico by er Plaza Garibaldi det beste stedet for å høre ekte mariachi. I den meksikanske hovedstaden finnes også forbundet La Asociación Mariachis México [1] til fremme for mariachi-genren. Delstaten Jalisco med hovedstaden Guadalajara er selvfølgelig også et godt sted å høre på rancheras-musikk.

Navnet mariachi synes å komme fra det franske ordet «mariage», bryllup. Teoriene og historiene om opprinnelsen er mange, men det som synes klart, er at musikkgenren oppsto i «Los Altos de Jalisco», i høylandet nord i staten Jalisco. Eksakt når den oppsto, er uklart, men i perioden rundt den meksikanske revolusjonen, mellom 1910 og 1920, ble musikkformen kjent og populær i resten av Mexico.

I begynnelsen ble mariachi-musikken spilt med gitar og fiolin. Senere kom instrumenter som guitarrón, en stor gitar med tykke strenger, harpe og trompeter til, og trompetene bidrar til å gi mariachi-musikken dens særpreg.

På 1800-tallet vandret mange mariachi-musikanter rundt mellom haciendaene og spilte for herrskapene. Som følge av revolusjonen hadde imidlertid ikke godsherrene råd til dette mer, og dermed dro mariachiene fra by til by hvor de sang på gata for penger. Tematikken skiftet også fra den tidligere søtladne romantikken til revolusjonshelter og fiender. De bragte også med seg nyheter, siden de hadde en stor aksjonsradius. San Pedro Tlaquepaque i Jalisco, et fornemt feriested for borgerskapet i Guadalajara, var en av de mest populære stedene å spille.

Fra begynnelsen av var mariachi-musikk dansemusikk. Dansetrinnene kaltes zapateado, mens rytmene kunne være både son jalisciense og son jarocho. Zapateado-trinnene kommer egentlig fra Spania, og danserne kjører hælene hardt i golvet på en måte som akkompagnerer og forsterker rytmen fra musikkinstrumentene. En annen kjent mariachi-dans er jarabé tapatío, også kalt hattedansen, fra Guadalajara. Dette har blitt Mexicos nasjonaldans, og herrene er kledt i typiske rytterdrakter fra Jalisco, noe som likner litt på comboy-klær. Damene er iført et håndvevd sjal og fargerike skjørt, og dansen er høyst stilisert med innstuderte bevegelser.

Fram til 1930-tallet var mariachiene halvprofesjonelle musikere som ikke var kjent utenfor sitt område. Orkesteret Vargas de Tecalitlán reiste imidlertid fra Jalisco til Mexico by i 1898, og president Lázaro Cárdenas inviterte dem til å spille ved presidentinnsettelsen i 1934, og senere ble de med på valgkampturnéen i 1936.

Silvestre Vargas, som hadde tatt over orkesteret i 1928, hyrte inn en profesjonell musiker, Rúben Fuentes, som musikalsk leder. Vargas og Fuentes standardiserte så de musikalske arrangementene for mange av de populære sones (rytmene), og tok i bruk noter og notepapir. Dermed ble det lettere å spre toner og melodier.

Fra 1950-tallet, med innflytelse fra jazz og kubansk musikk, kom trompeten med. Dermed var et standardensemble bestående av seks til åtte fioliner, en guitarrón (stor gitar), en vihuela (strengeinstrument), en gitar, to trompeter og ofte en harpe.

Radio, fjernsyn og kinofilmer hjalp mariachi til å bli en særpreget del av meksikansk musikk, og orkesteret Vargas de Tecalitlán opptrådte i mer enn 200 filmer på 1940- og 1950-tallet, den meksikanske filmens gullalder.

• México Lindo y Querido

• Mexicos kulturmyndigheters offisielle nettsider om festivalen Encuentro Internacional del Mariachi y la Charrería Arkivert 13. februar 2021 hos Wayback Machine.. Besøkt 10. februar 2021