Marguerite-Élie Guadet

Marguerite-Élie Guadet
Født		Marguerite Élie Guadet 20. juli 1758[1][2][3][4] Saint-Émilion
Død		19. juni 1794 (35 år) Bordeaux
Beskjeftigelse		Politiker, advokat
Embete		Parlamentsmedlem i Frankrike president av nasjonalkonventet (1792–1792)
Parti		girondistene
Nasjonalitet		Frankrike
Marguerite-Élie Guadet på Commons

Marguerite Élie Guadet (født 20. juli 1758 i Saint-Émilion i Gironde, død 19. juni 1794^[5] i Bordeaux) var en fransk revolusjonspolitiker. Han var onkel på farssiden til Joseph Guadet.

Guadet var opprinnelig advokat i Gironde. Han ble i 1791 medlem av den lovstiftende forsamling og i 1792 av konventet. Guadet tilhørte gironden og kan ses som leder for den høyreorienterte fraksjonen innen denne.^[6]

Han var tilhenger av konstitusjonelt monarki og den liberale franske konstitusjon av 1791.^{[trenger referanse]} Han ble medlem av Jakobinerklubben, og både der og i forsamlingen ble han en veltalende talsmann for alle tiltak rettet mot konstitusjonens reelle og innbilte motstandere.^{[trenger referanse]}

Han var en sterk motstander av kong Ludvig XVI, og var sentral i innsatsen for å tvinge kongen til å akseptere girondistenes regjering av 15. mars 1792. Han støttet anstrengelsene for å tvinge kong Ludvig XVI inn i harmoni med revolusjonen, og fremla den 3. mai forslagene om å frata kongen hans ikke-edsavleggende konfessor, og den 16. mai å forvise alle ikke-edsavleggende prester, den 30. mai om oppløsningen om kongens garde, og den 4. juni om dannelsen i Paris av en camp des fédérés.^{[trenger referanse]}

Såvel i den lovstiftende forsamling som i konventet kjempet han mot Berget og dets ledere. Etter girondistenes fall klarte han å flykte til Bordeaux. Men han ble senere grepet under dramatiske omstendigheter og henrettet.^[7]

Ikke desto mindre forble han rojalist, og, sammen med Armand Gensonné og Pierre Victurnien Vergniaud, skrev han til og med et brev til kongen og bad om privataudiens. Hva disse forhandlinger eventuelt kunne ha ført til, ble imidlertid kortsluttet at 19. august-opprøret.^{[trenger referanse]} Guadet, som presiderte over forsamlingen under deler av opprørsdagen, posisjonerte seg selv i skarp opposisjon mot den opprørske Pariserkommunen, og det var etter hans forslag at forsamlingen den 30. august stemte for sin egen oppløsning — en beslutning som ble reversert på den påfølgende dag. I september ble Guadet gjenvalgt med stort flertall som medlem av Nasjonalkonventet.

Ved rettssaken mot Ludvig XVI stemte han for at folket skulle konsulteres, og for dødsstraff, men med en utsettelse for å gi anledning til appell mort dommen. I mars 1793 hadde han flere møter med Georges Danton, som var opptatt av å få i stand et rapprochement mellom girondistene og Berget under opprøret i Vendée, men han avviste betingelsesløst å gjøre noen overenskomst med den mann som han betraktet som den ansvarlige for septembermordene.^{[trenger referanse]}

Guadet ble en merket mann etter Girondens fall.^{[trenger referanse]} Da arrestordre mot ham ble utstedt den 2. juli 1793, flyktet han til Caen, og deretter gjemte han seg i sin fars hus i Saint-Émilion. Han ble oppdaget, og ført til Bordeaux. Der, etter at hans identitet var blitt bragt på det rene, ble han giljotinert.^[7]

• (en) Élie Guadet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons