Margareta av Parma

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Margareta av Parma
Født		5. juli 1522[1] Oudenaarde[2]
Død		18. jan. 1586[3][4][5][6] (63 år) Ortona
Beskjeftigelse		Politiker, aristokrat
Embete		Governor of the Spanish Netherlands (1559–1567)
Ektefelle		Ottavio Farnese (1538–1586) (bryllupssted: Roma)[7] Alessandro de' Medici (1536–1537) (bryllupssted: Napoli)[7]
Far		Karl V av Det tysk-romerske rike
Mor		Johanna Maria van der Gheynst
Søsken		6 oppføringer Isabel of Castile Maria av Østerrike Johanna av Østerrike Don Juan de Austria Filip II av Spania Infante Fernando of Austria
Barn		Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza
Gravlagt		San Sisto, Piacenza (Piacenza)
Våpenskjold
Margareta av Parma på Commons

Margareta av Parma (født 5. juli 1522 i Oudenaarde, død 18. januar 1586 i Ortona i Italia) ble ved ekteskap hertuginne av Firenze og senere hertuginne av Parma og Piacenza, og regent (stattholderske) i Nederlandene i 1559-67 og igjen i 1580-82. Hun var datter av keiser Karl V og tjenestepiken Johanna Maria van der Gheynst. I 1529 ble hun anerkjent av sin far, og fikk da kalle seg Margareta av Østerrike. I 1536 ble hun gift i Napoli med hertug Alessandro de Medici fra Firenze (død 1537), og i 1538 i Roma med hertug Ottavio Farnese fra Parma.

Margaretas mor var datter av tapetmakeren Gilles Johan van der Gheynst og hans kone Johanna van der Caye van Cocambi i Nukerke ved Oudenaarde. Datteren tjenestegjorde hos Karel 1. van Lalaing, guvernøren i Oudenaarde, og der møtte hun keiseren da han oppholdt seg på slottet sommeren 1521. I 1529 ble Margareta anerkjent av sin far keiseren og oppkalt etter Margarete, erkehertuginne av Østerrike som var guvernør i Nederlandene. Margareta vokste opp i Brüssel, der hun først ble oppdradt av erkehertuginne Margarete og senere av sin fars søster, stattholdersken Maria av Ungarn som oppdrog henne som en prinsesse når det gjaldt lesing og skriving, musikk og dans. Maria og niesen delte en lidenskap for hester. Mulige ektemenn var Ercole d’Este, som ville gitt henne innpass ved hoffet i Ferrara, eller Federico Gonzaga, markis av Mantua, men pave Clemens VII, født Giulio de' Medici, lyktes i å få henne gift med sin nevø Alessandro de’ Medici, hertug av Firenze, men i likhet med sin brud selv født utenfor ekteskap.^[8] Alessandro måtte vente noen år før Margareta var gammel nok, i juni 1536. Som medgift fikk Margareta eiendommer i Abruzzene. Ekteskapet var mislykket, men raskt overstått, ettersom Alessandro ble lokket i bakhold og myrdet av sin slektning Lorenzino de' Medici (1514-48, «Lorenzaccio», «slemme Lorenzino»^[9]) alt i januar.^[10]

Hennes ekteskap ble arrangert fra 1526 som et ledd i farens ønske om å vinne innflytelse i Italia, og et ekteskapsforord ble undertegnet mellom Karl og pave Klemens VII i 1529 med overenskomsten at hun skulle gifte seg med pavens slektning.^{[trenger referanse]} Ifølge kontrakten skulle ekteskapet ikke fullbyrdes før hennes sekstende fødselsdag.

Som enke ville hun gjerne gifte seg med Cosimo de Medici, men ettersom en ny pave da regjerte, ble det i stedet arrangert et ekteskap med et medlem av den nye pavens familie. Hun giftet seg motvillig og kom til bryllupet kledd i sørgeklær. Ektefellene levde for det meste separert.^{[trenger referanse]} Margareta befant seg i en ustabil situasjon ettersom overhøyheten over Parma var omstridt av paven og keiseren. Først i 1556 ble familien Farneses eiendomsrett over Parma og Piacenza fastslått, og Margaretas sønn ble sendt til Madrid for å oppfostres der; frem til hennes død var en spansk garnison stasjonert i Piacenza.

Margareta besøkte Nederlandene i 1555 for å overlate sin sønn til sin bror, og i 1558 for sin fars begravelse. Hun ble i 1559 utnevnt til Spanias guvernør i Nederlandene av sin bror Filip II av Spania. Hennes utnevnelse ble møtt med opposisjon fra adelen som helst hadde villet velge kandidat selv.^{[trenger referanse]}

Margareta regjerte med sete i Brussel. Hun hadde vanskelig for å håndtere den voksende opposisjonen mot det stadig hardere spanske styre, ettersom hun ikke fikk fulle fullmakter men måtte rådføre seg med Spania.^{[trenger referanse]}

Perioden var politisk ustabil med voksende konflikter mellom de nederlandske stater, kongemakten og de kongelige ombud, og da Filip forlot Nederlandene i 1559 påbød han at hun ikke fikk fatte beslutninger uten godkjennelse fra erkebiskopen av Mechelen, Antoon Perrenot av Granvelle. Granvelle var avskydd av adelen, særlig Egmont og Oranien, som anklaget ham for politisk manipulasjon.^{[trenger referanse]} Margareta og Granvelle ble ikke enige, men da han ble avsatt i 1564, hadde hun vansker med å fylle hans plass, og hennes myndighet ble underminert av at Filip krevde at alle hennes handlinger først skulle godkjennes av ham, selv om det kunne ta måneder å få frem meldinger mellom Nederlandene og Spania.

Det fantes ved denne tid frykt for at inkvisisjonen skulle innføres i Nederlandene fra Spania, oppmuntret av Filips religiøse intoleranse mot protestantene. I 1565 utferdiget Filip et påbud som syntes å bekrefte dette. Samme år utspilte bryllupet mellom Alexander Farnese og prinsesse Maria av Portugal seg ved Margaretas hoff i Brussel. Ved denne anledning var en stor del av adelen i Nederlandene til stede, og passet på å inngå en allianse som skulle motarbeide Filips påbud.^{[trenger referanse]} Den 5. april 1565 måtte Margareta ta imot en delegasjon med klager over den religiøse undertrykkelse, og hun gav da et løfte om at det skulle opphøre, muligens fordi hun ikke hadde tilgang til noen tropper.^{[trenger referanse]} I 1566 inntraff en bølge av ikonoklastiske oppløp over hele Nederlandene, og kirker og kloster ble ødelagt og plyndret.

Våren 1567 hadde Margareta gjenopprettet ro, men samme år sendte Filip hertugen av Alba med en armé til Nederlandene. Hun advarte om at Albas brutale metoder skulle utløse en katastrofe, og da han kom med en så sterk fullmakt fra Filip at han fullstendig underminerte hennes stilling gikk hun av.^{[trenger referanse]}

Hun vendte tilbake til Italia og bosatte seg i L'Aquila, ble utnevnt til guvernør i Abruzzi og ble rådgiver til sin sønn og Johan av Østerrike, og fosterforelder til Johans datter. I 1577 foreslo Filip at Margareta og Granville skulle gjeninnta sine tidligere stillinger i Nederlandene: Margareta takket ja, men Granville avslo. I 1578 døde Nederlandenes guvernør Johan av Østerrike og utpekte på dødsleiet Margaretas sønn til regent. Filip utså i 1580 Margareta og hennes sønn til samregenter med tanken at de skulle balansere hverandre.^{[trenger referanse]} Hun skal ha takket ja ettersom hun ville få Filip til å rømme den spanske garnison i Piacenza. De kunne imidlertid ikke samarbeide og Margareta måtte i 1582 trekke seg tilbake til Namur. Hun fikk i 1583 av Filip tillatelse til å vende tilbake til Italia.

Synet på henne i Nederlandene var ambivalent. At hun var uekte datter av en tjenestejente, økte ikke de flamske adelmennenes respekt for henne. Hun virket også maskulin, og det ble vitset om bartene hennes, hennes nykker og stahet. Spesielt reagerte folk på at hun, på tross av sin nederlandske opprinnelse, ikke snakket nederlandsk.^[11]

• http://www.inghist.nl/Onderzoek/Projecten/DVN/lemmata/data/Margaretha%20van%20Parma