Margaret av Frankrike

Margrethe av Frankrike Dronning av England
Født		ca.1282 Paris, Frankrike
Død		14. februar 1318 Marlborough Castle, Wiltshire
Ektefelle		Edvard I
Far		Filip III av Frankrike[1]
Mor		Maria av Brabant[1]
Søsken		Blanche of France, Duchess of Austria Filip IV av Frankrike Karl av Valois Louis av France Louis, Greve av Evreux
Barn		Thomas Edmund Eleonore
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Christ Church Greyfriars
Våpenskjold
Margaret av Frankrike på Commons

Margaret av Frankrike (fransk: Marguerite, født ca. 1282, død 14. februar 1318) var dronning av England som den andre hustruen av kong Edvard I av England og etterfulgte hans første hustru, Eleonore av Castilla som døde i 1290. Margaret var datter av kong Filip III av Frankrike og Maria av Brabant. Den 10. september 1299 i Canterburykatedralen ble den 60 år gamle Edvard I gift med den 17 år gamle Margaret. Hun ble ikke kronet, den første dronning siden den normanniske erobringen i 1066 som ikke ble kronet.^[2]

Aldersforskjellen var over førti år mellom Edvard og Margaret, men likevel synes det som om ekteparet fant huslig lykke. Samtidens kronikører bemerket hans store kjærlighet for henne, og hans brev forteller han viste stor oppmerksomhet til hennes velvære og til deres barn.^[3] Margaret fulgte kongen på hans flere militære kampanjer i Skottland. På vei til Skottland døde Edvard I den 7. juli 1307 i Cumbria, 68 år gammel. Selv om hun fortsatt var i tjueårene, giftet hun seg aldri igjen.^[2]

Da Margarets far døde i 1285 var hun tre år gammel, og vokste opp hun rettledning av sin mor og Johanna I av Navarra, hustru av sin halvbror kong Filip IV av Frankrike.^[4]

Edvards første hustru Eleonore av Castilla døde i 1290, 49 år gammel, og etterlot ham i dyp sorg. De hadde vært gift i 36 år, og hun hadde født mellom 14 og 16 barn, men bare seks av barn, fem døtre og sønn, levde da Eleonore døde. Sønnen var den yngste og kun seks år gammel. Edvard var bekymret for etterfølgelsen av tronen og et andre ekteskap med flere sønner kunne sikre framtiden.^[2] Det var til Edvards fordel å få en fredsavtale med Frankrike da det vil fri ham til å bruke tid og ressurser for å underlegge seg Skottland,. I 1291 fikk han i stand en forlovelse mellom sin sju år gamle sønn Edvard, prins av Wales, med Blanka, halvsøster av kong Filip IV, og søster av Margaret, men da Edvard fikk høre om Blankas skjønnhet, brøt han forlovelsene og sendte emissærer for å forhandle om et ekteskap med seg selv isteden. Kong Filip IV gikk med på forespørselen, forutsatt en fredsavtale med de to landene og at Edvard ga fra seg den engelske besittelsen Gascogne i sørlige Frankrike. Edvard aksepterte, men da hans bror Edmund Crouchback, jarl av Lancaster, reiste til Frankrike for å eskortere Blanka til England, oppdaget han at prinsessen allerede var blitt lovet bort til Rudolf av Böhmen, hertug av Østerrike. Kong Filip IV tilbød isteden Blankas yngre søster Margaret, da elleve år gammel. Edvard avslo og erklærte krig mot Frankrike. Fem år senere inngikk England og Frankrike fred som skulle sementeres ved at Edvard skulle gifte seg med Margaret, nå 16 år gammel.^[2] Avtalen ble til under påtrykk fra pave Bonifatius VIII. En rekke avtaler den første halvdel av 1299 konkluderte med en todelt ekteskapsavtale; Edvard I skulle gifte seg med Margaret og hans sønn Edvard, prinsen av Wales, skulle gifte seg med den tre år gamle Isabella, Filips eneste datter. I tillegg skulle den engelske konge motta det franske området Guyenne og 15 000 pund som tilhørte Margaret, foruten også tilbakeføring av Eleonore av Castilla land i Ponthieu og Montreuil, og deretter Isabella.^[5]

Margaret ble aldri kronet grunnet budsjettbetingelse, men det endret ikke hennes verdighet som kongens hustru da hun benyttet den rojale tittelen dronning i sine brev og dokumenter, og opptrådte offentlig med en krone selv om hun ikke hadde mottatt den formelt under et rituale.^[7] Edvard reiste snart til den skotske grensen for å fortsette krigen mot skottene og etterlot Margaret i London. Hun hadde blitt gravid kort tid etter bryllupet. Etter flere måneder, fylt med kjedsommelighet og ensom, besluttet den unge dronningen å følge sin ektemann. Ingenting kunne ha gledet kongen mer da hennes handling vakte gode minner om hans første hustru Eleonore som jevnlig fulgte ham på reiser. Den 1. juni 1300 fødte hun en sønn som ble døpt Thomas.^[8] Han ble oppkalt etter helgenen Thomas Becket, som hun hadde bedt til mens hun var gravid. At hun var i fysisk god form og frisk er vist ved det faktum at hun var på jakt da hennes veer begynte.^[9] Året etter, den 5. august 1301, fødte hun enda en sønn, Edmund.^[10]

Edvard var en hard konge, og mange ble mål for hans raseri, men ble reddet fra altfor streng straff ved dronningens innflytelse på sin ektemann. Utsagnet «Benådet kun ved forbønn av vår kjæreste gemalinne, dronning Margaret av England» opptrer i dokumenter.^[11] I 1305 fungerte dronningen som megler mellom hennes stesønn og ektemann, forsonet arvingen med sin aldrende far, og kjølnet hans raseri.^[12]

Margaret favoriserte fransiskanerordenen og var velgjører av en ny opprettelse ved Newgate i London. Hun ansatte trubaduren Guy de Psaltery og både hun og Edvard likte å spille sjakk.^[13] Hun kom godt ut av det med sin stesønn Edvard II, som var kun to år yngre enn henne: han ga henne en gang en gullring og en kostbar rubin, og ved en anledning reddet hun mange prinsens venner fra kongens vrede. Hennes tilstedeværelse ved statlige anledninger er kun notert noen få ganger, slik som ved Feast of the Swans («Svanenes gjestebud»), en chevaleresk tilstelning med 267 menn ved Westminster Abbey den 22. mai 1306 hvor sveinene ble slått til riddere av kongen.^[14] En annen anledning var ved messe til minne for Eleonore av Castilla i 1307. I 1301 stolte Edvard nok på Margaret til å navngi henne i å avgjøre om hans utpekte agenter hadde passende kvalifikasjoner til å forhandle en fredsavtale med skottene.^[3]

Da Blanka døde i 1305 beordret Edvard hele hoffet til å gå med sørgeklær for vise respekt for dronningen. Han hadde innsett at hans hustru som hadde fått var en «en perle av stor gevinst», som han selv uttrykte det, da hun ble respektert for sin skjønnhet, dyd og fromhet. Fram da av ble det en skikk å kalle henne i hennes levetid for «Frankrikes perle».^[15] Året etter, den 6. mai 1306, fødte Margaret en datter, Eleonore, oppkalt etter Edvards første hustru, Eleonore av Castilla, et valg som overrasket mange og som viste at Margaret ikke hadde et sjalu vesen.

I februar 1307 hadde Robert Bruce kommet tilbake og samlet menn, og i mai beseiret han Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke i slaget ved slaget ved Loudoun Hill.^[16] Edvard samlet hæren og dro nordover, og Margaret fulgte ham. På reisen nordover fikk han dysenteri, og hans tilstand forverret seg. Den 6. juli ble det slått leir ved Burgh by Sands i Cumbria, rett sør for den skotske grensen. Da hans tjenere kom om morgenen den 7. juli for å løfte ham opp slik at han kunne spise, døde han i deres armer.^[17]

Edvards legeme ble fraktet sør, lagt i Waltham Abbey, før han ble gravlagt i Westminster Abbey den 27. oktober.^[18] Den nye kongen, Edvard II av England ble igjen i nord, men i august forlot han kampanjen mot skottene og dro sørover. Han ble kronet som Englands konge den 25. februar 1308.^[18] Margaret bestilte en lovtale på latin for hennes ektemann som ble skrevet av hennes kapellan John London.^[3]

Margaret var nedslått av ektemannens død, og det hevdes at hun skal ha uttalt at det var ingen mann for henne enn Edvard. Selv om hun var kun 28 år, giftet hun seg aldri igjen.^[3]

Det er lite som er kjent om hennes tid som enke. Hun var ikke fornøyd da Edvard II opphøyde sin favoritt Piers Gaveston til jarl av Cornwall ved hans fars død da denne tittelen var ment for en av hennes sønner.^[19] Hun var tilstede ved bryllupet til den nye kongen og hennes halvniese Isabella av Frankrike i 1308. Etter kroningen av Isabella som Englands dronning, trakk Margaret seg tilbake til en av hennes hus som tilhørte hennes medgift, Marlborough Castle. Hun holdt kontakt med den nye dronningen og med sin halvbror Filip IV ved brev i de urolige tidene som ledet fram til Gavestons død i 1312. Hun fikk også selv føle effektene av Gavestons innflytelse over Edvard II da kongen ga flere eiendommer som tilhørte hennes medgift til Gaveston, inkludert Berkhamsted Castle. I mai 1308 hevdet en anonym informatør at Margaret hadde sammen med sin bror Filip IV gitt 40 000 pund i støtte til de engelske baronene i kampen mot Gaveston.^[20] Grunnet dette ble Gaveston kortvarig forvist og Margaret var ikke påvirket av hendelsene som ledet fram til hans død i juni 1312.^[21] Hun var således tilstede ved fødselen til den framtidige kong Edvard III i november 1312.

Den 14. februar 1318 døde Margaret ved Marlborough Castle. Ikledd drakten til fransiskanerne ble hun gravlagt ved ordenens kristkirken Greyfriars ved Newgate i London, en kirke hun selv hadde donert til. Hennes grav, som var vakkert utskåret, ble ødelagt under reformasjonen i England,^[22] mens kirken ble ødelagt av bomber under blitzen i den andre verdenskrig.

Margaret fødte til sammen tre barn; to sønner som levde til de ble voksne, og en datter som døde som barn:^[23]

• Thomas av Brotherton, 1. jarl av Norfolk (1. juni 1300 – 4. august 1338), gravlagt ved Bury St Edmunds Abbey. Giftet seg først med Alice Hales, deretter med Mary Brewes, men fikk ingen barn.
• Edmund av Woodstock, 1. jarl av Kent (5. august 1301 – 19. mars 1330), gravlagt ved Bury St Edmunds Abbey. Giftet seg først med Alice Hales, som han fikk 4 barn med, deretter med Mary Brewes, som ble barnløs. Hans datter Johanna av Kent ble gift med Edward, den svarte prinsen, sønn av kong Edvard III av England.
• Eleonore (4. mai 1306 – 1311)^[23] Døde ved Amesbury Abbey, gravlagt ved Beaulieu Abbey.^[24]

• Crawford, Anne (1997): Letters of the Queens of England, 1100-1547, Alan Sutton.
• Hilton, Lisa (2008): Queens Consort: England's Mediaeval Queens. London: Weidenfeld & Nichelson, ISBN 978-0-7538-2611-9.
• Prestwich, Michael (1997): Edward I, New Haven, US: Yale University Press. ISBN 0-300-07209-0.
• Prestwich, Michael (2007): Plantagenet England: 1225–1360, (ny ut.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-822844-9.
• Weir, Alison (2005): Queen Isabella: Treachery, Adultery, and Murder in Medieval England. New York: Ballantine Books, ISBN 0-345-45319-0.