Mancipatio

Mancipatio (latin, av manus «hånd» og capere «ta, gripe», fornorsket «mansipasjon») var en form for eiendomsoverdragelse i romerretten. Overdragelsen skjedde ved hjelp av et bestemt ritual som forestilte et kjøp mot betaling i kobber. Det er en av flere libralakter i romerretten, rettshandlinger som skjer per aes et libram, «ved hjelp av kobber og vekt».

I nærvær av minst fem vitner, som alle måtte være romerske borgere, og dessuten en romersk borger som skulle holde vekten (libripens), måtte kjøperen legge hånd på slaven eller tingen han ville erhverve og uttale følgende formel (Gaius, Institutiones 1, 119):

Hunc ego hominem ex iure Quiritium meum esse aio isque mihi emptus esto hoc aere aeneaque libra

«Denne slaven erklærer jeg at tilhører meg etter quiritenes rett og den skal være kjøpt av meg med dette kobberstykket og denne kobbervekten»

Deretter slo kjøperen med kobberstykket mot vekten og overlot det til selgeren.

Gjenstandene som kunne erhverves ved mancipatio kaltes res mancipi og innbefattet slaver, jordstykker i Italia, arbeidsdyr (kveg, hester, esel, muldyr) samt alle gjenstander som vedkom bondens liv.

Mancipatio-ritualet stammet fra en tid da betalingen for et kjøp ble oppveid på stedet og utbetalt i kobberstykker. Senere, da man tok i bruk penger, hadde kobberstykket bare symbolsk betydning. Ritualet må ha eksistert allerede før Tolvtavleloven. Under keistertiden gikk det ut av bruk.

Tanken bak mancipatio finner gjenklang også i moderne tid: Det hender at verdiløse eiendommer eller firmaer overdras for en symbolsk pris, for eksempel 1 krone.

• In iure cessio

' Mancipatio i Der kleine Pauly