Max Stirner

Denne artikkelen bygger på én eller flere primærkilder og/eller kilde(r) som er nært knyttet til artikkelens emne. Du bør forsyne enkeltpåstandene i saken med referanser med kildehenvisninger som lar seg verifisere gjennom pålitelige, uhildede sekundær- eller tertiærkilder.

Max Stirner
Født		Johann Caspar Schmidt 25. okt. 1806[1][2][3][4] Bayreuth (Kongeriket Bayern)[5]
Død		26. juni 1856[1][3][4] (49 år) Berlin[6]
Beskjeftigelse		Filosof, journalist, oversetter, skribent, lærer, professor i filosofi
Akademisk grad		Professor i filosofi
Utdannet ved		Humboldt-Universität zu Berlin (1826–1828) (studieretning: logikk, geografi, religionsfilosofi) Friedrich-Alexander-Universität Erlangen-Nürnberg (1828–1829) (studieretning: teologi) Albertus-Universität Königsberg (1832–1833) Humboldt-Universität zu Berlin (–1834) (studieretning: oldtidsspråk, filosofi, religion, tysk)
Ektefelle		Marie Dähnhardt
Nasjonalitet		Kongeriket Bayern
Gravlagt		Friedhof II der Sophiengemeinde Berlin
Signatur
Max Stirner på Commons

Johann Caspar Schmidt, også kjent som Max Stirner (1806–1856) var en tysk unghegeliansk filosof. Han blir regnet som pioner innen nihilismen, eksistensialisme og anarkisme.

Han studerte i Berlin hvor han gikk på forelesninger hos Georg Wilhelm Friedrich Hegel. I 1845 kom hans mest kjente verk ut, Den eneste og hans eiendom (Der Einzige und sein Eigentum).

Max Stirner var i perioder flittig bidragsyter til aviser og tidsskrift. Den første artikkelen fra hans hånd ble trykket i 1841 og året etter fulgte en mengde bidrag. Artiklene tok for seg aktuelle politiske problemstillinger, utdannelse, staten, utviklingen av den enkelte frigjort fra moralske normer og annet. Den artikkelen som har fått størst betydning for ettertiden er «Das unwahre Prinzip unserer Erziehung» som ble publisert i Rheinische Zeitung i 1842. Enkelte av artiklene i Rheinische Zeitung kom på trykk mens Karl Marx redigerte avisen. Friedrich Engels tegnet en karikatur av Max Stirner i 1892. Engels inskripsjon på tegningen på tysk lyder: «Max Stirner. Tegnet etter hukommelsen av Friederich Engels. London, 1892». Stirners høye panne ga ham oppnavnet «stirner» (stirn – er tysk for panne) i oppveksten. Senere ble det hans signatur i det meste han skrev.

Johann Caspar Schmidt kom fra beskjedne kår. Faren produserte treblåseinstrumenter, og døde da sønnen var et halvt år gammel. Hans mor giftet seg to år senere med en apoteker og flyttet fra Bayreuth til Culmno i Vestpreussen.

Johann Caspar vokste opp i Bayreuth hos sine fosterforeldre. Etter å ha fullført skolen, studerte han i årene 1826–1828 filosofene Hegel, Friedrich Schleiermacher og andre ved Humboldt-Universität zu Berlin.

Fra 1828 til 1829 var han immatrikulert ved Universitetet i Erlangen, og etter et avbrudd i studiene fortsatte han fra 1832 til 1833 med to semestre i Berlin for å oppfylle kravene til læreryrket.

Han ble uteksaminert i 1835, men fikk ingen ansettelse i offentlige skoler. I 1839 fikk han jobb som lærer på en privat pikeskole i Berlin. Fra 1841 ble han tilknyttet «Die Freien» – en debattsirkel bestående av opposisjonelle liberale og sosialisitiske akademikere og skribenter. Av disse kan nevnes Bruno Bauer, Edgar Bauer, Karl Friedrich Köppen, Ludwig Buhl og Rutenberg. Også Friedrich Engels tilhørte en kort tid denne kretsen. På denne tiden publiserte Johann Caspar artikler og avisinnlegg, både anonymt og under pseudonymet «Max Stirner».

Omkring 1843 begynte han arbeidet med manuskriptet til sitt hovedverk Der Einzige und sein Eigentum. Verket ble trykt i oktober 1844 med en lansering i 1845. Like før dette hadde han, av årsaker som ikke er kjent, sluttet i jobben.

Stirner var gift to ganger. Hans første kone døde i barsel i 1838. I 1843 giftet han seg med Marie Dähnhardt Stirner. Hun var datter av en velstående farmasøyt fra Gadebusch, og hadde vært aktiv i det opposisjonelle miljøet blant «Die Freien». Både bruden og brudgommen arrangerte vielsen som en velskapt satire av de religiøse seremoniene omkring ekteskapet. Stirners bok Der Einzige und sein Eigentum, som ble utgitt et år senere, bærer dedikasjonen «Til min elskede Marie Dähnhardt». Muligens var dette en bitter og sarkastisk hentydning til vandelen til sin kone. Paret ble separert i 1846. Marie konvenkterte til den katolske kirken og flyttet til England.

I 1847 oversatte Max Stirner Adam Smiths verk Nasjonenes velstand til tysk. I årene som fulgte fortsatte han å skrive artikler og utga et essay under tittelen Geschichte der Reaktion (1852).

Max Stirner døde i 1856 som følge av infeksjon etter et insektbitt, og ble gravlagt på kirkegården Sophien-Friedhof i Berlin. Hans eiendeler antas å ha gått tapt, og svært få originale manuskripter fra hans publikasjoner har overlevd.

Det finnes heller ingen samtidige portretter av Max Stirner, bare to skisser av Friedrich Engels, den ene tegnet i 1842 innenfor rammene av et gruppebilde av «Die Freien», og det andre nesten femti år senere under en minnemarkering. Forfatteren John Henry Mackay skrev en biografi om Max Stirner som er blitt stående som et viktig kildemateriale.

I slutten av oktober 1844 utga Stirner sitt hovedverk Der Einzige und sein Eigentum. Boken vakte umiddelbart oppsikt. Forlaget var forberedt på beslagleggelse og sørget for å spre boken hurtig til flest mulig bokhandlere før den tyske sensuren fikk tid til å vurdere dens innhold. Trolig som et trekk for å forvirre sensuren ytterligere, ble 1845 oppgitt som utgivelsesåret. Da sensuren bestemte seg for beslagleggelse, fikk myndighetene i Leipzig kun tak i 250 eksemplarer. Noen dager senere ble vedtaket om beslagleggelse opphevet, angivelig fordi myndighetene fant boken for absurd til å kunne være farlig. Senere ble boken blant annet forbudt i Preussen. Dette forbudet ble ikke opphevet.

Stirner forsøkte, i beste unghegelianske tradisjon, å radikalisere den hegelianske tenkning til det ytterste. Stirner har av mange blitt oppfattet som den siste av hegelianerne, som den mest logiske; han forsøker ikke å erstatte Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770–1831) ’konkrete universelle’.

Anmeldelsene av boken var svært variable. Stirner ble utropt til både ’geni’ og galning. De mest seriøse kritikkene, som også Stirner svarte på, kom fra Franz Zychlin von Zychlinski (1806–1900) som skrev under pseudonymet Szeliga, som tok Bruno Bauer (1809–82) og hans ’kritisisme’ i forsvar, fra Ludwig Feuerbach (1804–72), som forsvarte seg selv og fra Moses Hess (1812–75), som gikk ut i forsvar for datidens sosialisme. Den mest utførlige kritikken, som ble skrevet av Karl Marx (1818–83) og Friedrich Engels (1820–95), fant ingen forlegger. Etter utallige forsøk ga Marx og Engels opp å få utgitt Den tyske ideologi som representerer deres endelige bedømmelse av den filosofiske kultur de hadde vokst opp i. Denne boken ble først utgitt lenge etter debattantenes død. Stirner fikk aldri kjennskap til deres kritikk. Stirners bok ble en flyktig sensasjon. Etter noen år var boken på det nærmeste glemt.

Etter å ha gitt sine kritikere tilsvar tok Stirner fatt på arbeidet med å oversette og utgi en serie bøker for forlaget Wigand under tittelen Die National-Ökonomien der Franzosen und Engländer. Serien ble utgitt med ti bind i årene 1845 til 1847. Stirner sto for oversettelsen av de åtte første bindene som omfattet oversettelse av verk av Jean Baptiste Say (1767–1832) og Adam Smiths (1723–90) The Wealth of Nations. Stirner hadde intet til overs for Smiths teorier. De to siste bindene var oversettelser av verker av Stirners politiske motstander Pierre Joseph Proudhon (1809–65).

Etter disse arbeidene tok Stirner opp igjen sin skribentvirksomhet for tidsskrifter og aviser, men ikke på langt nær så omfattende som i 1842. I 1852 utga Stirner sin andre og siste bok: Die Geschichte der Reaction. I dette verket har Stirner samlet en rekke sitater fra ulike tyske, engelske og franske forfattere og bundet dem sammen med sine egne bemerkninger og bidrag. Samme år sto Stirner som utgiver at et arbeid av Say. Etter dette og frem til hans død i 1856 foreligger det ikke flere arbeider fra Stirners hånd.

Max Stirner har hatt innflytelse på flere idéstrømninger. Dette gjelder i første rekke anarkismen og egoismen, men også marxismen og eksistensialismen. Trolig har også Friedrich Nietzsche (1844-1900) hentet inspirasjon fra Stirners filosofi. Rudolf Steiner (1861-1925) krediterer Stirner som en av inspirasjonskildene til sine pedagogiske teorier. Stirners filosofi utgjør en tidlig og omfattende kritikk av liberalismen, sosialismen og samtidens borgerlige verdier, livsanskuelse og verdensbilde. Den føyer seg inn i rekken av venstrehegelianske verk som stadig radikaliserte kritikken av Hegel, det bestående og av hverandre. Stirners bok kan sees som det ekstreme sluttpunktet eller oppløsningen av den hegelske filosofien.

Stirner ble gjenoppdaget mot slutten av 1800-tallet. Det er særlig tre faktorer som lå bak dette: For det første tidens interesse for Friedrich Nietzsche og hans filosofi. I jakten på Nietzsches mulige inspirasjonskilder fant man frem til Der Einzige und sein Eigentum. Den andre faktoren var en del anarkisters behov for å finne anarkismens ’forfedre’. Stirner ble, side ved side med sin favorittfiende innen filosofien, Pierre-Joseph Proudhon, gjort til en av anarkismens teoretikere. Sist men ikke minst må den individualistiske anarkisten og dikteren John Henry Mackay (1864–1933) nevnes. Mackay gjorde Stirner-forskningen til sin livsoppgave og nedlag et stort arbeid i å oppspore informasjon og spre kunnskap om Stirner og hans verk. Den samme umiddelbare sensasjon som Der Einzige und sein Eigentum skapte i det tyske området, avstedkom den også i Russland blant opposisjonelle intellektuelle. Den russiske litteraturkritikeren Vissarion Belinsky (1811–48) studerte Stirners filosofi, mot slutten av sitt liv, med begeistring. Stirners tanker kom til å danne utgangspunktet for en ny vending i Belinskijs filosofi. I siste halvdel av 1800-tallet fikk Stirners filosofi en stigende popularitet blant deler av den radikale opposisjonen i Russland.

Den tyske ideologi, som i hovedsak består av Marx og Engels’ kritikk av Stirners filosofi, ble først publisert på 1900-tallet. Deler av kapitlet om Stirner ble først utgitt i 1903 av Eduard Bernstein (1850–1932). I sin helhet ble boken første gang utgitt i 1932. Bernstein, som hadde en viss sympati for Stirners filosofi, oppfattet kritikken av Stirner som spissfindigheter og ordkløveri. Utvalget han presenterte besto av usammenhengende bruddstykker, noe som gjorde det vanskelig å forstå kritikken. Forestillingen om at kun bokens første kapittel, som omhandler Feuerbach, har noen verdi, skyldes nok dels denne utgaven og det at kritikken av Stirner ikke kan sies å være blant Marx og Engels ypperste verker. I de fleste senere oversettelser og utgaver av Den tyske ideologi har bokens hoveddel, som omhandler Stirner, blitt utelatt.

Der Einzige und sein Eigentum kom i stadig nye utgaver og oversettelser på 1900-tallet. I 1902 ble den utgitt på dansk og i 1905 på svensk. Begge utgavene med forord av Georg Brandes (1842–1927). Noen omfattende interesse har ikke blitt Stirner til del og bøkene har kommet ut i beskjedne opplag, men de har stadig vært tilgjengelig. I vår tid har bøkene og artiklene hans blitt lagt ut på Internett.

Det er ikke så mange som kan sies å være tilhengere av Stirners filosofi i sin helhet, men noen er det da. ’De bevisste egoistene’, Stirners åndelige barn, er i liten grad interessert i å spre egoismens budskap. Enkelte av dem hevder at ’folket’ ikke er modent for egoismen.

I 1844 utga Max Stirner boken Der Einzuge und sein Eigentum. I denne boken tok Stirner et oppgjør med hele sin samtids tyske politiske opposisjon. 1840-tallets Tyskland var preget av føydale institusjoner og produksjonsforhold. Borgerskapet var i opposisjon til en statsmakt som ikke ivaretok deres interesser. Den dominerende opposisjonelle ideolgoien var en tidlig og ennå ikke klart definert form for liberalisme. Samtidens sosialisme fremsto som en avart av liberalismen og var preget av humanisme og rettighetstenkning. I sin kritikk av opposisjonen påviste Stirner liberalismens og sosialismens idealistiske og kristne forutsetninger.

Gjenstanden for Stirners hovedfokus var det enkelte sinn. Han undersøker hvordan menneskets valg i dets sosiale situasjon styrer dets atferd, påvirker dets sinn og hvordan det oppfatter seg selv. Der Einzige und sein Eigentum er en undersøkelse av jeget, dets selv-eidhet og makt over omgivelsene. Hans kritikk av underkastelsen under ulike overindividuelle størrelser peker på en generell skadelig tendens han mente vi alle har til å underkaste oss autoriteter.

WIE MÖGHT IHR GLAUBEN, DASS DER GOTTMENSCH GESTORBEN SEI, EHE AN IHM AUSSER DEM GOTT AUCH DER MENSCH GESTORBEN IST?

Stirner tilhørte kretsen av Berlins unghegelianere som gikk under betegnelsen ’Die Freien’ – De frie. De hadde sitt felles idémessige utgangspunkt i G.W.F. Hegels filosofi og Ludvig Feuerbachs kritikk av Hegel og kristendommen. Feuerbachs bok Das Wesen des Christenthums fra 1841 gjorde et umiddelbart og dypt inntrykk på unghegelianerne og mange av liberalismens tyske teoretikere. I denne boken gjorde Feuerbach en ’ateistisk vending’; han fjernet Gud fra kristendommen og gjorde den dennesidig. Det ’menneskelige’ ble det hellige. Der de kristne forlangte respekt og tilbedelse av Gud, satte ateisten Feuerbach frem kravet om uavkortet respekt for det ’menneskelige’ i det enkelte mennesket. Det enkelte mennesket forholder seg til det fellesmenneskelige som kopien til originalen, hevdet Feuerbach.

Ettersom Stirner ser liberalismen i forlengelse av kristendommen, tar han naturlig sitt utgangspunkt nettopp i en kritikk av kristendommen. Stirner undersøker ikke kristendommen utfra dens materielle basis. Han ser på dens funksjon i den enkelte, som en tro den enkelte har. Ved å ta utgangspunkt i kristendommen følger han en tradisjon fra Hegel, David F. Strauss (1808–74), Bauer, Feuerbach m. fl. Det nye i Stirners kritikk er orienteringen mot det subjektive og påvisningen av at den radikale ateistiske kritikken ikke er et brudd med, men står i forlengelse av den kristne etikken.

Da Nietzsche holdt sin forsinkede gravtale over Gud var gravølet allerede avholdt. I 1844 påpekte Stirner at ikke bare Gud, men også enhver annen overindividuell størrelse, er overflødig. Ingen makt skal stå over individets makt. Med Feuerbach var rekken av kristne tenkere avsluttet, hevdet Stirner. Med sin kristne humanisme hadde Feuerbach ikke nådd utover den religiøse tenkningen. Hele Feuerbachs filosofi baserer seg på gjentolkninger av kristen teologi anvendt på hans forestilling om mennesket. ’Mennesket’, skrev Stirner, er humanismens erstatning for den kristne Gud. Menneskets fremmedgjøring fra seg selv fortsettes med dets tro på ’mennesket’.

Stirner definerte det religiøse mennesket som en som setter et ’vesen’ over seg selv. Dermed omfattet han også Feuerbachs filosofi spesielt og humanismen generelt med sitt begrep om det religiøse mennesket. Ved å underkaste seg en allment akseptert overindviduell størrelse tilpasser indvidet seg det sosiale og blir fremmed for sin egen makt. En tro på en overindividuell størrelse eller ’vesen, er bare meningsfullt om denne troen er allment utbredt. Individets særegne egenskaper er ikke kommuniserbare nettopp fordi de er dets egne. Det moderne protestantiske mennesket er ikke redd for spøkelser utenfor det selv, det er redd for spøkelsene som romsterer inne i det selv. Syndsbevisstheten har tatt bolig i menneskets hode og plager det med sine formaninger, påpekte Stirner, og foregrep ved det de senere psykoanalytiske teorier. Det er i mennesket den viktigste kampen for selvstendighet føres. Det er denne kampen for makt over seg selv og sine omgivelser Stirner ville føre. Han var ikke opptatt av ideologienes innhold, men hvorfor menneskene trenger dem. Hvorfor menneskene skaper forståelser som de så blir fanget av og forpliktet overfor, forsøker Stirner å gi svaret på i sin teori om menneskelig atferd.

Stirner hevdet at kristendommen er et overvunnet standpunkt og dermed ikke så interessant å angripe. Deler av hans kritikk av kristendommen treffer også ideologiene og deres grep om den enkelte. En ideologi er et middel for å tolke det sosiale. Ideologiene er basert på en vurdering av verdier, de utgjør verdisystemer. Ideologiene gir anvisninger for hvordan en skal forholde seg til det sosiale, gir anvisninger for livsførsel og ens forståelsesmåter. Ideologiene styrer sine tilhengere. Den enkelte blir fanget i et nett av ideer.

I sin artikkel «Das unwahre Prinzip unserer Erziehung» fra 1842, hevdet Stirner at viten ikke må få etablere seg som stabile fakta, men i stedet være en prosess. I denne prosessen er viljen det avgjørende. Om mennesket skal forbli skaperen av og herre over sin verden, må all etablert viten enten avvises eller gjøres ustabil. Den enkeltes vilje må aldri akseptere noe som hinsides dets kritiske undersøkelser. Om noe unndrar seg undersøkelse, så truer det den enkeltes makt over seg selv og sin verden. Når først alle etablerte sannheter og verdier er forkastet eller gjort ustabil, så er det bare den enkeltes vilje som kan gi retning og mening til sitt liv. Viljen som en livskraft er helt egoistisk, den er unik og tilhører den enkelte.

Stirner hevdet at utdannelsen, slik liberalistene ønsker den, bygger på dressur. Grunnsetningene til menneskerettighetene ligger bak de pedagogiske gebetene liv og realitet; likheten, fordi utdannelsen omfatter alle, og friheten, i det man ved den skulle bli uavhengig og selvstendig. Etter Stirners syn har all utdanning bare verdi ved å lære menneskene å bruke de kunnskapene de blir gjort kjent med. I stedet søker man å innprente det man oppfatter som nyttig og brukbart. All etablert viten må dø for å gjenoppstå som vilje, skrev Stirner. En viten som bare er en besittelse, besværer meg. I stedet må den bli gjort til ens egen, slik at det fritt bevegelige jeg ikke blir hemmet av en viten som har etablert seg som en konstant størrelse i den enkelte. En viten som ikke har blitt personlig, gir en dårlig forberedelse til livet, den hemmer livsviljen. Bare i abstraksjonen ligger friheten. Det frie mennesket er bare det, for hvem det gitte er overvunnet, og selv de svar som følger av hennes egne spørsmål, må ikke få etablere seg som stabil viten. Det endelige målet til undervisningen skal ikke lenger være viten, men den av viten fødte viljen, og det talende uttrykk for det som man har etterstrebet, er det personlige eller frie mennesket, hevdet Stirner. Selve sannheten består ikke i noe annet enn å finne sitt selv, i befrielsen fra alt fremmed, i den ytterste abstraksjonen eller avhendelse av all autoritet, i den gjenvunnede naivitet. Slike tvers gjennom sanne mennesker skaper ikke skolen. Om menneskene likevel blir sanne, så er det til tross for denne skolen. Å blir forstandige mennesker er tilstrekkelig, ikke engang det å bli fornuftig er skolens hensikt; å forstå ting og det gitte er anvendelig, å forstå seg selv skal ikke være alles sak, påpekte Stirner.

For humanisten er det bare de lærde som teller som ’brukbare borgere’. Den dannelsen og tankefriheten som humanistene idealiserer, var ikke målet for Stirner, men deres overgang til viljefrihet. Hva er våre åndsrike og utdannede overordnede for det meste, spurte Stirner, og svarte selv; de er hånleende slaveeiere og vi er deres slaver. Slik vil det fortsatt forholde seg så lenge vår skole bygger på det gamle prinsippet om viljeløs viten. Om vi bare har vitens- og tankefrihet, vil vi fortsatt være underdanige slaver. Utdannelsen må sikte mot en sann likhet for alle; likheten til frie personer; bare friheten er likhet. Viten må dø, for å gjenoppstå som vilje, og som frie personer må menneskene daglig skape seg selv, formante Stirner oss.

Stirner pekte på en frihet for den enkelte som frigjør det fra ideologienes herredømme; ideologiene og moralen må brukes som redskap for den enkelte. Ved å stille seg hinsides godt og ondt og fremme sine egne interesser får den enkelte makt over seg selv og sine omgivelser.

Fremmedgjøringen av mennesket fra dets selv har sin årsak i atskillelsen av handlinger og bevisstheten om dem fra de grunnleggende instinktene og følelsene. Fornuftens rasjonaliseringer stiller seg mellom individet og verden. Stirner provoserer det liberalistiske mennesket, som gjør det det mener er riktig, ved å stille opp egoistens spontane følelsesbaserte handling som ideal. Den planlagte livsførsel kan avstedkomme mye hygge, men de gyldne øyeblikk som blir liggende som gode minner i sinnet og virkelig gjør livet verd å leve, oppstår spontant.

Forståelse forutsetter utvelgelse og forenkling av informasjon. Det er å bringe orden i en kaotisk virkelighet. Gjennom språkets forenklende funksjon og begrensende muligheter blir det truende kaos temmet. Drivkraften bak behovet for å forstå er nødvendigheten av å mestre den uoversiktlige verden av erfaringer. Den orden en skaper, gjør det lettere å bestemme ens egen handlinger. Individet ordner inntrykkene i slikt som viktig og uviktig, godt og ondt. Gjennom refleksjoner har individet fjernet seg fra sine umiddelbare ønsker og lar seg styre av vurderinger av godt og ondt. Striner reflekterte seg frem til stillingtagen for det spontane mennesket som er ubundet av moralske overveielser; det finnes ingen konkrete moralske imperativ; ’den unike’ må ikke noe som helst. Det kan gjøre hva det selv vil.

Uansett om menneskene har opplevd seg som en organisk del av et sosialt kollektiv, som tilhørende familien, stammen, samfunnet, eller om de har oppfattet seg som individ, så har de alltid vært og er unike i Stirners forstand. Individet er et moderne fenomen som har blitt tatt opp av liberalismen som en av dens fiksjoner. Liberalismens individ er ikke det unike enkelte ego. Den liberalistiske individualitet vises ved ens egenskaper som er nært forbundet med hva man har prestert, med ens meritter. Å ha egenskaper eller ferdigheter er også for Stirner positivt, men de er bare noe den unike enkelte har. Egenskapene er ikke den enkelte. Den enkeltes umenneskelighet unndrar seg benevnelse og kan ikke gripes som noe statisk. Liberalismens prosjekt er ikke å verne det unike ved den enkelte, men å forme, kontrollere og standardisere individet. For det moderne mennesket står det som en selvfølge at individets forståelse av seg selv er et resultat av at en internaliserer ’de andres’ forståelse av og objektgjøring av en selv. ’Den unike’ har i tillegg et kreativt aspekt. ’Den unike’ bidrar selv aktivt til å forme sin egen og andres forståelse av seg selv.

Borgerskapets æra var ennå kun en drøm i 1840-tallets Tyskland. Liberalistene var opposisjonelle. Den hentet sterke inntrykk til sin kritikk av det bestående fra engelsk filosofi og det engelske samfunnet. En stillingtagen til den engelske liberalismen og rasjonalismen var nødvendig for enhver politisk tenker på denne tiden. Det nye, økonomisk kalkulerende, borgerlige mennesket var en realitet alle måtte forholde seg til.

Ved å underkaste ’eiendom’ en kritisk undersøkelse tok Stirner tak i en av liberalismens grunnpilarer. Privat eiendom eksisterer i det borgerlige samfunnet bare som et len, gitt av staten og opprettholdes på statens nåde, skrev han. Som eiendom vil bare det en eier ubetinget være ens eget, ikke det en eier på statens nåde.

’Fri handel’ fremstår for Stirner som et middel til å virkeliggjøre individets ønsker. Han ser på selve handelen og opphopingen av rikdom som sekundært, underordnet den nytelsen den enkelte kan finne i dem som aktivitet. Det å eie er underordnet det å kunne bruke. I ens forbruk ligger ens makt som eier over tingene. I det å ville bevare tingene ligger tingenes makt over eieren. Ved å forbruke ting, andre mennesker og seg selv, realiserer man et aktivt nytende liv.

Når man står fremmed overfor eiendommen og er involvert i å opprettholde den, som det er ens plikt når man bare har den i len, så er man uten makt til å skape sitt eget liv. Den ’bevisste egoisten’ vil bryte statens eiendomsrett og valgmonopol for å realisere sin egen viljes ønsker og muligheter. Han bryter det ’helliges’ makt over verden ved å nyte den i det han forbruker den. I den ureflekterte nytelsen, som ikke er opptatt av rett eller galt, godt eller ondt, ligger den virkelige realiseringen av livet. Denne verden av umiddelbar nytelse står liberalisten fremmed overfor. Hans bevissthet er kalkulerende opptatt av vinning og tap. Nytelse blir sløseri av eiendom og – av tid, som er det samme som penger for liberalisten. Forbrukt eiendom er tapt eiendom for liberalisten. Den sparsommelige opphoping av eiendom og kapital blir fremmet av troen på at utsettelse av behovstilfredsstillelse ikke bare er en fornem dyd, men at det også vil bringe glede i det lange løp. Den asketiske utsettelsen blir idealet for liberalismen.

Stirner kritiserte liberalismens forståelse av frihet. Hans synspunkt er ikke politisk frihet, men den fullstendig ’personlige’ friheten til det individuelle ’jeg’. Han oppfattet sannhet som oppdagelsen av selvet. Dette innebærer en frigjørelse fra autoritetene. Liberalismens frihet er frihet fra hindringer for individets handlinger. Når man har blitt fri fra alt, står en tilbake med – ingenting, påpekte Stirner. Han pekte på at en anvendelse av liberalismens metode ikke vil sikre tilfredsstillelse eller det gode liv. I opposisjon til den liberalistiske ’friheten’ setter han selv-eidheten. Friheten blir underordnet selv-eidheten. Liberalistene søkte å få sin frihet. En innvilget frihet er en falsk frihet etter Stirners syn. Det en vil ha må en ta for gjøre det til ens eget. Han så det som nødvendig at den enkelte måtte frigjøre seg fra liberalismen og alle andre former for ideologi eller religion. På den måten vil den enkelte frigjøre det han allerede har; sin egen-het. Liberalismens prosjekt med å fjerne ytre hindringer for individet er verdiløst så lenge de indre stengslene ikke bare forblir intakt, men blir skjerpet gjennom denne ideologiens krav om respekt for overindividuelle størrelser.

Selv om Stirner finner at staten hviler på at ’makt gir rett’, så er det den enkeltes tro på statens legitimitet som er avgjørende for statens fortsatte eksistens. Når individene endelig innser at statens eksistens er uforenlig med deres interesser, vil staten opphøre å eksistere. Ikke bare staten, men enhver form for sosial organisering er i strid med den enkeltes interesser, mente Stirner. Ved å peke på ’makt gir rett’-prinsippet som det avgjørende prinsipp bak all politikk, føyde Stirner seg inn i den realistiske tradisjonen fra Niccolò Machiavelli (1649–1527) og Thomas Hobbes (1588–1679) innen politisk teori; politikk handler om makt, ikke hengivenhet og rettferdighet. Imidlertid delte han ikke deres pessimisme vedrørende menneskets vesen. Stirner hadde en optimistisk tro på den enkeltes kreativitet.

Stirners realistiske forståelse av politikken står i motstrid til liberalismens tro på at samfunnet kan organiseres etter rasjonelle prinsipper som antas å være universelt aksepterte. For Stirner er alle allmenne prinsipper, også liberalismens ’frihet’, illusjoner med ett formål; å forlede den enkelte til å oppgi sine egne interesser. I opposisjonelle partier generelt og i de samtidige spesielt, fant Stirner ikke annet enn en gjentagelse av staten i mindre skala. Partienes formål og vesen står også i motstrid til den enkeltes interesser og vil hindre det i å fremme dets egne interesser.

Den eneste måten arbeidet kan få innhold, er når individet kan bruke sine unike kreative evner i det. Arbeidernes behov for å virkeliggjøre seg selv ved å utvikle sine ferdigheter er umulig under den kapitalistiske produksjonsmåten, påpeker Stirner. Det monotone og meningsløse arbeidet arbeiderne blir tildelt under kapitalismen, står i grell kontrast til liberalismens visjoner om individets frihet og frie utvikling og det borgerlige dannelsesidealet. Etter den borgerlige forståelsen av dannelsen er det å være menneske ikke noe man er, men noe man utvikler seg til. Det borgerlige ideal om å kultivere mennesket i seg, står i grell kontrast til det å dømme et menneske til maskinmessig arbeid, påpeker Stirner. Slitet i fabrikken hindrer arbeiderne fra å utvikle seg til mennesker. Det mekaniske del-arbeidet kan aldri bli tilfredsstillende, det sliter bare ut arbeiderne, det gir dem ikke noe. De arbeider for andre og blir utbyttet av dem, skriver han. Arbeidernes arbeid blir dårlig betalt. Det vil det fortsette å bli så lenge arbeiderne ikke bruker sin makt til å bemektige seg høyere lønn.

Når ens arbeid blir utbyttet av en annen, kan en ikke få del i kulturen. Som kristne kunne arbeiderne bære sin elendighet, men etter borgerskapet proklamerte de jordiske gleders evangelium, er det ikke å forundres over at dette finner tilhengere også blant fattige. Tilgangen til godene er i det borgerlige samfunn avhengig av fordelaktige omstendigheter, skriver Stirner.

Egoistens konsum har ham selv for øyet. Hans nytelse er hensynsløs. Han vil tilfredsstille seg selv uten sidehensyn til andres mulighet for nytelse. Liberalistens konsum er sosialt betinget og preget av hensynet til de andre. Hans glede ved sitt konsum er avhengig av de andres, hva de har til rådighet av materielle goder. Liberalisten måler sin glede med andres mangel. Gleden over å ha økes når andre ikke har. Hva andre har eller ikke har er likegyldig for egoisten.^[klargjør]

Stirner så, ikke uten grunn, sosialismen i forlengelse av liberalismen, som en form for liberalisme. Han hevdet at sosialistene er i opprør mot egoistene, og vil gjøre det umulig å være egoist. Stirner understreket at han ikke er noen fiende av sosialismen. Han var overhodet ikke fiende av noen strategi som den enkelte kan anta for å bedre sin situasjon. Det er ’helliggjørelsen’ av sosialismen, som av alt annet, han er motstander av. Sosialismen må ikke få stabilisere seg som en ’fiks idé som styrer den enkelte. Den enkelte skal ikke forplikte seg overfor noen idé, men bruke idéene til å fremme sine egne interesser. Stirner hevdet at liberalismen ville gjøre alle like – like for staten og uavhengige av personer. Selv om personene blir like i det borgerlige samfunnet, så forblir eiendom ulikt fordelt. I det borgerlige samfunn har avhengigheten av andre som personer opphørt, men avhengigheten av andre som givere, som eiendomsbesittere fortsetter. Det er eiendomsmengden en besitter som gjør en til menneske. Folk er forskjellig i hva de har. For at ingen skal kunne kommandere andre, gir liberalismen kommandoen til staten. Kommandoen blir upersonlig, påpekte Stirner.

Sosialismen vil få slutt på det borgerlige samfunns ulikhet i eiendom ved å innføre eiendomslikhet. Dette vil de oppnå gjennom å gjøre alle til ’fillefranser’; for at alle skal kunne ha, må alle ha – ingenting. For at ingen skal kunne eie, vil sosialismen overføre all eiendom til samfunnet – så vil også eiendom blir upersonlig. Foran liberalistene stat blir alle like – de blir nulliteter, og foran sosialistenes samfunn blir alle fillefranser. Igjen skal det personlige ofres for ’menneskeheten’. Sosialismen hevder at vår verdighet og vesen ikke består i at vi er like for staten, men i at vi alle arbeider for hverandre. Det er som arbeidere vi betyr noe for hverandre. Vi skal arbeide for det felles beste. Vi skal anerkjenne arbeideren i hverandre. Arbeidet er sosialismens prinsipp, hevdet Stirner.

Samfunnet fyller i sosialistenes skjema en tilsvarende funksjon som staten fyller for borgerskapet. Begge er overindividuelle, fiktive størrelser, som individet forventes å oppgi sine egne interesser til fordel for. Det eksisterte allerede i 1844 en religion om samfunnet, en kjærlighetens etikk og en sosialistisk politikk basert på Feuerbachs analyse av menneskets sosiale natur, skrev Stirner.

I sitt angrep på Pierre-Joseph Proudhon startet Stirner med å understreke at liberalistene fortjente den kritikken kommunistene og Proudhon rettet mot dem. Ved sin tese om at ’eiendom er tyveri’ benektet Proudhon spesielle eiendomsforhold og ikke eiendom i seg selv. Han satte opp en tese om at all eiendom opprinnelig tilhørte samfunnet og av den grunn må tilbakeføres til det. Ved dette blir eiendom stående som eksklusivt tilhørende samfunnet og ikke individet. Stirner fant at Proudhon hadde rett i at de som besitter eiendom opprinnelig må ha skaffet seg dette ved tyveri. Dette tyveriet mente Stirner var uproblematisk. Det det kommer an på, om en ikke vil at de nåværende eiendomsbesitterne skal få beholde sin eiendom, er å ta deres eiendom fra dem. Noen holdbare argumenter mot å stjele, finnes ikke, mente Stirner. Ved at en rekke enkelt-individer slutter seg sammen, burde det være mulig å erobre denne eiendommen. Dermed vil de gjøre den til sin eiendom. Hva et menneske kan bemektige seg og holde på, tilhører det: ”mir gehört die Welt”. Verden er min. Proudhon og kommunistene mener at verden tilhører alle. Alle var for dem ikke alle enkelt-individene, men en totalitet – en overindividuell størrelse. De rettet sin kamp mot egoismen og sto i forlengelse av det kristne prinsippet om å ofre seg for noe fremmed. Proudhon klarte ikke å kvitte seg med eieren som sådan, hevdet Stirner, han gjorde samfunnet til den endelige eier. En eier som Proudhon plasserte hinsides. Men, skrev Striner, bare indvidiet kan eie.

Proudhon trodde han hadde brennemerket eiendom ved å kalle det tyveri. Men begrepet ’tyveri’ forutsetter at man aksepterer begrepet ’eiendom’. Det som ikke eies av noen, kan heller ikke stjeles. Eiendom er ikke tyveri, men tyveri blir mulig ved eiendom, påpekte Stirner. Eiendom er en forutsetning for tyveri. Tyveri er umulig å unngå så lenge eiendom eksisterer. Privat eiendomsrett tufter seg på tanken om lov – som er en fiksjon. Lover kan ikke garantere den enkeltes eiendomsbesittelse. Det det kommer an på, er den enkeltes evne til å bemektige seg og beholde sine besittelser. I likhet med frihet, så tilhører eiendom den som tar den i besittelse.

Staten er nøytral i forhold til sine innbyggere og likegyldig til hvem som eier, hevdet Stirner. Det eneste den er interessert i er at de som har eiendom også er lojale mot staten og dens interesser. All eiendom har en bare med statens godkjennelse. Ingen får eie noe helt og holdent. Stirner hevdet at eiendom er ens egen først når en, som et ubetinget ego, uavkortet disponerer eiendommen og tar del i en fri handel.

Den enkelte har i seg selv ingen verdi for staten, skrev Stirner. Bare i egenskap av å være statens barn fyller dens innbyggere en funksjon for staten. Dens barn nyter godt av statens veldedighet. Denne veldedigheten er uttrykket for individets verdiløshet. Denne underlegenheten og avhengigheten av staten kan bare opphøre ved individets opprør gjennom å realisere egos verdi for det selv. Alle forsøk på å regulere eiendom gjennom rasjonelle lover har startet med ambisjoner om kjærlighet og endt opp i et ørkesløst hav av bestemmelser. Dette inkluderer sosialismen og kommunismen som vil avskaffe personlig eiendom og i stedet gjøre individet avhengig av en kollektiv eier, mente Stirner. Hans alternativ til eiendomsrett er en alles kamp mot alle for å tilegne seg eiendom. Den enkelte bestemmer hva den vil og om den klarer å tilegne seg det og beholde det, så har den rett til det. Man skal ikke lenger få, men ta. Om de eiendomsløse ikke lot seg bli holdt nede av frykt, så ville de bli en makt. Det som skremmer folk fra å tilegne seg eiendom er bare et spøkelse – rettighetsspøkelset. Bare ved kampen alle mot alle kan de fattige reise seg og bli frie eiere, skrev Stirner.

Stirner argumenterte mot kommunismens påstander om naturlige rettigheter. Påstanden om å ha rett, enten det dreier seg natur- eller menneskerett, er et religiøst konsept. I det revolusjonen fastslo likhet som en ’rett’, tok den tilflukt i de hellige idealers domene. Kampen kom til å dreie seg om hvem som hadde rett. En rett alle andre måtte bøye seg for. Det som faktisk får dem til å bøye seg, vil alltid være overmakt, ikke rett. Om en ikke har makt til å fri seg fra eksempelvis kristendommen, så er en under Guds makt. Om en klarer å fri seg fra alle krav og idealer, som er pålagt en med henvisning til overindividuelle størrelser, så vil en selv definere hva som er rett for en selv. Om en vet å verdsette seg selv, så vil en, som enhver egoist, forsøke å sette sin rett igjennom. Det avgjørende for resultatet er den makten en har til å virkeliggjøre sitt forsett: ”…Gewalt geht vor Recht, und zwar – mit vollen Recht”, skrev Stirner. Uansett hvilke rettigheter som en forlanger med henvisning til natur- eller menneskerettigheter, så vil deres gjennomslagskraft være avhengig av om en makter å sette dem igjennom.

Kommunismens påstand om at likt arbeid gir rett til lik nytelse, er forfeilet. Retten til nytelse kommer av evnen til å nyte. Om en lar andre bemektige seg fruktene av ens arbeid, så har de andre og ikke en selv rett til å nyte dem. Maktesløse protester om krenkede rettigheter blir ikke annet enn formålsløs syting. Ens maktesløshet er uttrykk for at en ikke har rett. Om en viker tilbake når andre truer med rettighetsspøkelset, eller om en forsøker å lokke det over på sin side, så handler en ynkelig. Uansett hvor mange spøkelser eller djevler andre truer med, så bør en uanfektet bruke sin makt til sette sin vilje igjennom, skrev Stirner.

Stirner avviste sosialismens prinsipp om å dele godene. Han hevdet at godene finnes i overflod, og at det vil være tåpelig av den enkelte å vente passivt på å bli tildelt noe. Den som har evner til å bemektige seg en større andel, bør gjøre bruk av sine evner til å ta denne andelen i besittelse. Å betrakte seg som en del av samfunnet og avfinne seg med å bli avspist med «sin del» er uutholdelig for den unike. Når en er villig til å ofre noe for en annen, er det et resultat av at denne besitter noe – en egenskap, eiendom, arbeidskraft eller lignende – som en har nytte eller glede av. Ut av dette kommer også respekten for hverandre. Om en ikke finner noe å respektere hos en annen, så er det heller ingen grunn til å vise respekt, slo Stirner fast.

Sosialistenes tanke om at en skal få, ikke i henhold til behov, men etter ens arbeidsinnsats, ble avvist av Stirner. Han fant at det ikke er arbeid som er det avgjørende, men ens evner. Det sentrale blir å forbedre ens evner. Ingen skulle gi ham noe som helst. Sine evner ville han bruke til å ta. Bruk av makt, eller ’gjøre vold på’, er nøkkelen både til å beholde og å bemektige seg. Den rike kan bare beholde sin eiendom så lenge andre tror på eiendommens hellighet, avstår fra å bemektige seg den ved vold, og staten er mektig nok til å beskytte den ved hjelp av sitt voldsapparat. Så lenge de andre tror på statens lov, kan den rike beholde sin eiendom som han låner fra staten. Nettopp fordi eiendomsbesitteren bare låner sin eiendom og ikke besitter den fullt ut, er det statens anliggende å beskytte den som sin, statens, eiendom.

De rike må gjerne forsøke å beholde sine privilegier og rikdom. Egoistene er ikke ute etter likhet, erklærte Stirner; vi er ute etter å bemeketige oss det vi kan. Ettersom dette prosjektet forutsetter at den enkelte setter sine egoistiske interesser gjennom, på tvers av både stat og samfunn, så kommer det ikke bare i konflikt med tradisjonell rettighetstenkning som hevder eiendom som en rettighet, men også med kommunismen. Kommunistenes maksime om å gjøre alle til eiere – like i sin fillefransethet – hviler på antagelsen om at den enkeltes kompetanse består i dens arbeidskraft. Den unike er imidlertid ikke fornøyd med det vedkommende får ut av sin arbeidskraft, evnene overstiger langt det som trenges til arbeidet. Ingen generell prisliste kan fange inn den enkeltes unike egenskaper. Bare for de ’menneskelige’ egenskapene er det mulig. For realiseringen av ens unike behov er den enkelte overlatt til seg selv og avhengig kun av sin egen innsats.

Liberalismen er bare en fortsettelse av føydalismen, skriver Stirner.^[hvor?] Menneskerettighetene er det fremste resultatet av den franske revolusjon i 1789.^{[omstridt – diskuter]} Jeg^[hvem?] får rettigheter fordi «mennesket» i meg gir meg rett til dem. Dette at alt en har av rettigheter og eiendom er noe en har i len av samfunnet eller staten, bringer en i en konstant avhengighet og underlegenhet. Som konkret individ har man ikke rett til noe. Fordi man er et spesielt individ, så er man mer enn et menneske. Fordi man er mer enn et menneske så kan menneskerettene bli nektet en. Man må vite å fremme sin sanne verdi, og få det meste ut av den. De fattige har selv skylden for sin fattigdom og for at de lar de rike være rike. Det er ikke eiendom som er problemet, men fremmedgjøringen fra den. Det er en forkastelig strategi å illudere upartisk og ville overgi all eiendom til en tredje part, samfunnet, slik sosialistene gjør. Dette fjerner det egoistiske og gjør det hele forferdelig humant. Stirner finner løsningen i å gjøre mest mulig til sin egen eiendom. Hans mål er ikke å styrte den eksisterende orden til fordel for en ny, men å heve seg over den. Mot de opposisjonelles og de revolusjonæres bestrebelser på å finne alternative konstitusjoner, strever den egoistiske opprøreren for å bli konstitusjonsløs. Det er ikke menneskehetens frigjørelse eller likhet han søker, men sin egen makt over andre mennesker. Stirner vil gjøre alt og alle til sin eiendom, til gjenstand for sin nytelse. Det er bare hans tilfredsstillelse som bestemmer hans omgang med mennesker. I omgangen ligger nytelsen av verden, og tilhører hans selv-nytelse.

• Clark, John P. Max Stirners Egoism London: Freedom Press, 1976
• Fleischer, Harald – Det unike Oslo: Hovedfagsoppgave i idéhistorie, Avdeling for idéhistorie, Universitetet i Oslo, 1994.
• Fleischer, Harald – Max Stirner – den glemte filosofen Oslo: Plastikk nr. 4.94/1.95
• Guérin, Daniel Anarkismen Borgen Forlag, 1979
• Mackay, John Henry – Max Stirner – sein leben und sein werk Freiburg: Mackay-Gesellschaft, 1977
• Marx, Karl og Engels, Firedrich: Collected Works. Bind 5 The German Ideology. Critique of Modern German Philosophy According to its Rrepresentatives Feuerbach, B. Bauer and Stirner, and of German Socialism According to its Various Prophets Moskva: Publishers Press, 1976
• Stirner, Max Der Einzige und sein Eigentum Verlag der Mackay-Gesellschaft, 1986
• Stirner, Max Geshcichte der Reaktion Scientia Verlag Aalen, 1967
• Stirner, Max Kleinere Schriften und seine Entgegnungen auf die kritik seines Werkes "Der Einzige und sein Eigentum Frommann-Holzboog, 1976

• (en) Max Stirner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bernd A. Laska: Max Stirner – Forblevet dissident