Maurice Duverger

Maurice Duverger
Født		Maurice Louis Georges Duverger 5. juni 1917[1][2][3][4] Angoulême (Charente, Frankrike)[2][5]
Død		16. des. 2014[3][2] (97 år) 5. arrondissement[2]
Beskjeftigelse		Jurist, politiker, statsviter, universitetslærer
Embete		Direktør (Institut d'études politiques de Bordeaux, 1948–1957) Medlem av Europaparlamentet (Tredje europaparlament, Italia, 1989–1994)
Akademisk grad		Doktorgrad (1940) (avhandling bedømt av: Université de Bordeaux, studieretning: lov og rett)[6]
Utdannet ved		Université de Bordeaux[6]
Parti		Partito Comunista Italiano
Nasjonalitet		Frankrike[7]
Medlem av		American Academy of Arts and Sciences Serbias vitenskaps- og kunstakademi
Utmerkelser		15 oppføringer Storoffiser av Æreslegionen (1994)[8][9] Ordre de la Francisque Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden Æresdoktor ved Universitetet i Genève Æresdoktor ved Universitetet i Warszawa Æresdoktor ved Universitat Autònoma de Barcelona Honorary doctorate of Barcelona University Honorary doctor of Sofia University Æresdoktor ved Università degli Studi di Milano Æresdoktor ved Det nasjonale og Kapodistrias-universitet i Athen Ordensbånd av Den aztekiske ørns orden Ridder av Den svarte stjernes orden Kommandør av Føniksordenen Q78752751 Kommandør av Æreslegionen (1988)[8]
Maurice Duverger på Commons

Maurice Duverger (født 5. juni 1917 i Angoulême, død 17. desember 2014 i Paris) var en fransk jurist og statsviter.

Duverger studerte juss ved Universitetet i Bordeaux der han fordypet seg i offentlig rett og tok eksamen i 1937. I 1941 avla han juridisk doktorgrad på en avhandling med tittelen L’affectation des immeubles domaniaux aux services publics.

Duverger startet sin karriere som jurist, først i Poitiers i årene 1942–1943, deretter som professor ved Universitetet i Bordeaux fram til 1955. I økende grad ble Duverger engasjert i statsvitenskapelige problemstillinger og han skulle bli en pioner i etableringen av statsvitenskap som egen disiplin i Frankrike.

I 1946 grunnla han i Bordeaux Institut d’Etudes Politiques, Economiques et Sociales, som to år senere ble til Institut d’Etudes Politiques, det første fakultet for statsvitenskap i Frankrike. Duverger var fra 1948 til 1955 instituttets direktør. Duverger ble i 1955 professor i Paris, en stilling han beholdt inntil pensjonsalderen i 1985. Ved Sorbonne bidro Duverger i 1969 til å grunnlegge universitetets institutt for statsvitenskap. Han var videre tilknyttet Fondation Nationale des Sciences Politiques.

Tidlig i sin akademiske karriere arbeidet Duverger mest med offentlige finanser og offentligrettslige problemstillinger. Etter den annen verdenskrig fordypet han seg også i statsrettslige spørsmål og analyser av Frankrikes politiske institusjoner. Boken Droit constitutionnel et institutions politiques ble et standardverk der bindet som omhandlet Frankrikes politiske system kom i hele 21 utgaver. Tyngdepunktet i hans forskning skiftet etter hvert i retning statsvitenskap der Duverger var særlig opptatt av institusjoner, regimer og politiske partier. I 1948 kom boken Les régimes politiques og i Les partis politiques. Duvergers arbeider ble også oversatt fra fransk til andre språk, og fikk derigjennom internasjonal utbredelse, noe som var svært uvanlig for franske samfunnsvitere av hans generasjon. Arbeidet om politiske partier ble stående som en klassiker og fikk internasjonal utbredelse, ikke minst gjennom oversettelsen til engelsk som kom i 1954, da med tittelen Political Parties, their Organization and Activity in the Modern State. Andre arbeider omfatter Méthodes des sciences sociales (1961), Introduction à la politique (1964), Sociologie politique (1966), La démocratie sans le peuple (1967), Janus, les deux faces de l’Occident (1972), La monarchie républicaine (1974), alle verker som ble oversatt til andre språk.

I sitt statsvitenskapelige arbeid har Duverger særlig beskjeftiget seg med utviklingen av politiske systemer og variasjonen i politiske institusjoner landene imellom, basert på empiriske heller enn normative studier. Han har derigjennom vært en sentral bidragsyter til feltet sammenlignende politikk. Undersøkelser av presidentembetet i Frankrike under den femte republikk ledet Duverger til å skape betegnelsen semipresidentsystem.

Det mest berømte bidraget Duverger har gitt statsvitenskapen stammer fra en studie av sammenhengen mellom valgsystemer og partisystemer, publisert i L'Influence des systèmes électoraux sur la vie politique i 1950, der han observerte en samvariasjon mellom valgystsemer som opererer med fletallsvalg i enmannskretser og topartisystem. Hypotesen om at "en ordning med simpelt flertall i én valgomgang tenderer mot utviklingen av et to-partisystem" har fått betegnelsen Duvergers lov.

Ved siden av sitt akademiske virke var Duverger også en aktiv spaltist i aviser som Le Monde, Nouvel Observateur og L’Express, og også i utenlandske aviser som Corriere della Sera, la Repubblica og El País.

Duverger har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sitt arbeid. Han ble i 1962 medlem av American Academy of Arts and Sciences, et vitnemål om hans betydning og innflytelse i amerikansk statsvitenskap. Duverger er videre utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Athen, Universitat Autonoma de Barcelona, Universitetet i Genève, Universitetet i Milano, Karlsuniversitetet i Praha, Rutgersuniversitetet, Universitetet i Siena, Universitetet i Sofia og Universitetet i Warszawa.

Duvergers politiske engasjement, da særlig i unge år og under okkupasjonen av Frankrike under den andre verdenskrig, har vært gjenstand for kontroverser. I årene før krigen var Duverger tilknyttet den ytre høyresiden, blant annet i Jeunesses Patriotes. Han gikk i 1936 med i det fascistiske Parti Populaire français, men la politisk aktivitet til side etter et par år. På grunnlag av sine holdninger og skrifter under krigen er Duverger anklaget for å ha støttet Vichy-regimet og for å ha stilt seg positiv til dets antisemittiske lovgivning.

I årene etter den andre verdenskrig var Duverger ikke politisk aktiv før han i 1989 igjen engasjerte seg politisk, denne gang for ytre venstre. Han stilte da for Det italienske kommunistpartiet i valget til Europaparlamentet, ble innvalgt og satt som medlem til 1994.

• Stein Kuhnle: "Duvergers lov om to-partisystemer", i Stein Ugelvik Larsen (red.): Lov og struktur, Bergen, 1987, s. 78-86
• Vincent Hoffmann-Martinot: "A Short Biography of Maurice Duverger", French Politics, bd. 3, 2005, s. 304–309
• Joseph A. Schlesinger and Mildred S. Schlesinger: "Maurice Duverger and the Study of Political Parties", French Politics, bd. 4, 2006, s. 58–68

• (en) Maurice Duverger hos Europaparlamentet