Ola Raknes

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Mange rosende karakteristikker ("viden kjent" og "ros fra mange hold") sammen med utstrakt bruk av tankelesing og generaliserende utsagn

Ola Raknes
Født		17. jan. 1887[1] Bergen
Død		28. jan. 1975[1] (88 år) Oslo
Beskjeftigelse		Leksikograf, antropolog, lingvist, journalist, filolog, filosof, oversetter, redaktør, psykolog, litteraturhistoriker, skribent
Ektefelle		Aslaug Vaa (1911–1938)[2]
Barn		Magli Elster Anne Raknes Tora Raknes
Parti		Sosialistisk Venstreparti
Nasjonalitet		Norge

Ola Raknes (1887–1975) var en norsk psykolog, filolog og faglitterær forfatter. Han var internasjonalt kjent som psykoanalytiker i tradisjonen etter Wilhelm Reich, og arbeidet hele sitt liv med idéformidling gjennom mange språk og mellom ulike erkjennelsesmessige referansesystemer, vitenskap og religion (Dannevig, 1975). Han var store deler av sitt liv en aktiv samfunnsdebattant, og har bidratt til å styrke og berike det nynorske språket og den nynorske offentlighet.

Raknes var en elev av den østerrikske psykoanalytikeren og naturforskeren Wilhelm Reich, og delaktig i utviklingen av hans ideer. Raknes forsvarte offentlig Reichs teorier og terapimetoder.^[3]

Ola Raknes var sønn av gårdbruker Erik Askildson (Askjellson) Raknes (1856–1926) og Magdali Olsdotter (født Raknes) (1859–96) og vokste opp på slektsgården på Raknes, på Osterøy ved Osterfjorden nordøst for Bergen i et strengt pietistisk miljø. Han var gift to ganger: i sitt første ekteskap fra 1911 med Aslaug Vaa (1889–1965, ekteskapet oppløst i 1938) fikk han barna Magli (1912–1993), Anne (1914–2001), Tora (1916–1995), Tor og Erik. Ekteskap nummer to i 1941 med Gjertrud Bonde (født 1913) ga ham datteren Ada.

Ola Raknes gikk på folkeskole på nabogården og jobbet så en tid på gården hjemme før han begynte på middelskolen i Volda. Deretter tok han eksamen ved Hambros skole i Bergen i 1904. Examen artium tok han som privatist ved Kristiania katedralskole i 1907. Vinteren 1907–08 dro han med selfangstskuta «Solglimt» til Crozetøyene langt sør i Det indiske hav for å samle planter og dyr for universitetet i Kristiania. En levermose, Jamesonella Raknesii er oppkalt etter ham. Sin militære verneplikt avtjente han somrene 1910-16.

Ola Raknes tok forskjellig lærerarbeid i årene fra 1910 til 1914 og arbeidet som journalist fra 1914 til 1916 i avisen Den 17de Mai samtidig som han fortsatte sine studier. I tillegg jobbet han i denne perioden som hotellmann. I 1915 tok han cand. philol. språklig-historisk embedseksamen med norsk hovedfag og fransk og engelsk bifag. Hovedfagsavhandlingen skrev han om Egil Skallagrimson. I 1916 var han overlærer ved Larvik høiere skole i ett år. I 1917 fikk han en stilling som lektor i norsk språk og litteratur ved Sorbonne-universitetet i Paris, og han benyttet de fire årene her flittig ved å studere generell psykologi, religionspsykologi, biologi, sosiologi og videre middelalderlitteratur, middelalderfilosofi og teologi ved siden av sin lærerstilling. Han fortsatte disse studiene da han etter Sorbonne var norsk lektor ved University College i London 1921-22.

Ola Raknes' arbeidskapasitet var betydelig, og i en periode jobbet han både som lektor ved Oslo katedralskole (1922-27) og innehadde vervet som sekretær i Det Norske Samlaget, samtidig som han jobbet med ordboken og forberedte sin doktorgradsavhandling i religionspsykologi, Møtet med det heilage. Ein etterrøknad um det psykologiske grunnlaget for religion, som kom i 1927. Avhandlingen, som også ble utgitt i bokform (gjenutgitt på 70-tallet), undersøker fenomenet religiøs ekstase i lys av det som da var nyere funn og teorier innen etnologi og særlig psykologi og psykoanalyse. I 1924 tok han i tillegg eksamen i pedagogikk. Ved siden av dette arbeidet Raknes som oversetter. Raknes studerte psykoanalyse ved Berliner Psychoanalytisches Institut 1928–29 og ved Orgone Institute i New York 1946. Fra 1929 drev han privat praksis som psykoanalytiker. Han utga en del populærpsykologiske artikler som han samlet i Fri vokster som utkom i 1949.

I mai 1908 ble studenten Ola Raknes styrer og altmuligmann for Norskt Maalkontor, og i jobben som han hadde fram til oktober 1910 tok han seg av salg av bøker og det administrative arbeidet for Det Norske Samlaget. Han ble en drivende kraft bak såvel bokutgivelser som -salg og fikk orden på regnskapene som ikke var blitt ført på tre år. Som lagets første skriver var han dermed med på å bygge opp Samlagets første egentlige administrasjon i den perioden da nynorsk bokutgivelse så smått var begynt å stå på egne ben (Skard, 1975). Ola Raknes gikk med i Studentmållaget i Oslo, som var blitt stiftet i 1900, og fikk der en sentral rolle, blant annet ble han valgt til formann i 1913, men måtte si fra seg vervet. Seinere var han der en flittig benyttet foredragsholder både på 1920- og 1930-tallet. Allerede som student utgav Ola Raknes Fransk-norsk ordliste. Etter at han kom hjem fra London tok han fatt på arbeidet med Engelsk-norsk ordbok som ble utarbeidet mellom 1922 og 27. Denne og Fransk-norsk ordbok som ble skrevet mellom 1939 og 1942 ble begge skrevet for Samlagets skuleboknemnd, der Raknes satt i styret fra 1915 til 1917.

Ola Raknes var en elsker av diktning, og sammen med I.C. Grøndahl ga han i 1923 ut den første moderne norske litteraturhistorien på engelsk. Han ble en ypperlig oversetter, både av fag- og skjønnlitteratur. Han hadde det filologiske tilsynet med Henrik Rytters ti-binds Shakespeare-oversettelse. Om de to ordbøkene Ola Raknes utgav skriver Sigmund Skard (Skard, 1975) at de langt fra å være rene glosesamlinger var svært personlige arbeider som igjen gjenspeilte Ola Raknes‘ leting etter identitet. Skard holder dette arbeidet opp mot Ivar Aasens gjerning to mannsaldre tidligere. Aasen hadde arbeidet seg gjennom hele ordtilfanget i norsk folkemål og holdt det opp mot et annet nordisk språk. Skard skriver at Raknes «med mektig innlevingsevne tok opp i seg verdiene i to av de største og eldste europeiske kulturmål, eigna til seg alt dei åtte, frå fortid til notid, og konfronterte det med sin eigen språkarv og si personlege språkkjensle. Til kontroll drog han inn den levande notids-talen i eit av dei rikaste austnorske bygdemåla, i samarbeid med første kona si, diktaren Aslaug Vaa, og far hennar, bonde Tor Vaa. I ei lang framtid vil desse bøkene vera til dagleg gagn for alle som arbeider med det norske målet.»

Både skuleboknemnda og til dels også folkeskriftnemnda som han også var medlem av fra 1911, fungerte som skoler i forlagsdrift der studentene måtte sørge for alt det som hørte til det å gi ut bøker: markedsvurderinger, redaksjonelle vurderinger, forfatterrekruttering, praktisk redaksjonelt arbeid, avtaler med forlag eller trykkerier, distribusjon, markedsføring og økonomi. Ordbøkene til Ola Raknes fikk rykte for å være så omhyggelige at selv de mest uprentelige tabuord var tatt med, og de ble viktige redskaper i den nynorske kulturkampen. Fra 1922 til 1930 arbeidet han igjen for Samlaget, nå som sekretær for styret, i praksis var han forlagssjef. Ola Raknes oversatte også flere skjønnlitterære og vitenskapelige verker til nynorsk. Han la også ned et stort arbeid i den filologiske og psykologiske terminologi i nynorsk. Raknes engasjerte seg sterkt i målbevegelsen, derunder også høgnorskbevegelsen, og han var et av medlemmene da Norsk Måldyrkingslag ble stiftet i 1928.

Ola Raknes var alt fra tidlig barnsben av sterkt opptatt av religionen. Særlig var det tanken om og redselen for helvete grubleriene kretset omkring. En gang mellom sju og elleve års alder begynte han å undre seg over det de frelste fortalte om at de ved å omvende seg hadde fått, eller fått del i, et nytt og bedre liv, et liv som de uomvendte ikke kjente til og ikke kunne skjønne. Han hadde en vag følelse av at de på en eller annen måte hadde rett, men på samme tid mente han at de også tok feil. Det satt i ham en uklar erindring om at han en gang hadde opplevd dette livet, som han sa selv fra han var 3–4 år gammel, da han var kirkebygger. Senere mente han dette måtte ha vært hans barnlige måte å uttrykke at han hadde kjent et annet liv før. Fra ti-årsalderen av og i flere år framover forsøkte han så å komme i kontakt med dette andre livet. Han gikk på oppbyggelige møter i bygda, og han gikk også ofte i kirken, selv om han i likhet med de frelste mente at akkurat det var mindre viktig fordi det var mindre sannsynlig at en religiøs omvendelse skulle begynne der. Det var en konstant redsel for å havne i helvete som drev ham, for dit var han viss på at han ville havne om han ikke lyktes med å finne fram til det nye livet.

Til tross for alle sine bestrebelser lyktes det ham aldri å oppnå omvendelse. Han følte det ville være uærlig dersom han, slik en del av kameratene hadde gjort, sto opp og vitnet om at han hadde fått nåden, og han var dessuten i sterk tvil om alle de som vitnet på den måten var helt ærlige. I tilbakeblikk tenkte Raknes at noe av det som holdt ham tilbake må ha vært frykten for å gi slipp.

I juleferien før han fylte sytten kom han over et lite hefte om determinisme.^[4] Med unntak av noen populærvitenskapelige artikler av G.H. Armauer Hansen var dette det første han leste som fikk ham til å tvile på de religiøse lærdommene han inntil da hadde mottatt. Selv om han skulle glemme mesteparten av innholdet i heftet, fikk det ham til å finne troen på et evig helvete meningsløs, og det ga ham også mot til å stole mye mer på sine egne tanker og følelser enn han noen gang tidligere hadde våget. Da han litt senere fortalte bestevennen sin, senere amtskolestyrer Per Erdal, om sitt nye syn på helvete, var det en glede å høre at vennen var enig med ham. Etter dette slapp interessen for religion taket i Ola Raknes i flere år, og interessen for et liv etter døden forsvant for aldri å komme tilbake.^[5]

I årene før og etter at han som tjueåring tok artium var det vanlig blant kameratene å fleipe og drive ap med både religion, filosofi og psykologi som nærmest ble regnet for overtro eller lek med innholdsløse begreper. Raknes opplevde at slike emner ikke var noe for en som hadde tenkt å gjøre noe nyttig med livet sitt, og det hadde han. Da han etter artium begynte å studere filologi, håpet han at han i de språk og litteraturer han studerte kom til å finne et felt der han kjente at han hadde en oppgave. Men uansett hvor interessante mange emner fortonte seg til å begynne med, var det ingen som bød ham noen oppgave han kunne gå opp i. Og på samme måte opplevde Raknes det med kvinnene: Han møtte mange han likte og mange som han i ettertid nok tror også likte ham, men på den tiden føltes det som om ingen kvinne kunne komme til å bli glad i ham. Enda det var hva han lengtet etter mest av alt.

Da han var tjuefire og et halvt år gammel skulle han oppleve sin første store kjærlighet siden barndommen^[6], noe som opplevdes som en åpenbaring og en revolusjon. Fram til da hadde han følt det som om livet bare seg fram foran ham, med ham selv som en passiv tilskuer. Fra nå av følte han at han levde og at han selv var en del av livet, selv om han ennå ikke hadde funnet sitt eget arbeidsområde. Ola og Aslaug Vaa møttes i Studentmållaget i Oslo. De jobbet også sammen i redaksjonen til Den 17de Mai. Det var interessen for intellektuelle sysler som førte dem sammen, mente Aslaugs svigerinne Thora Vaa (gift med broren Dyre Vaa)(Fyllingsnes, s.11). De neste årene skulle fokuset vendes i retning av praktisk arbeid: det filologiske studiet, penger som måtte tjenes og en stadig voksende husstand. Den første datteren, Magli, ble født i Oslo året etter at Ola og Aslaug giftet seg. De første årene var familien stadig på flyttefot, og den andre datteren, Anne, ble født på slektsgården til Aslaug Vaa i Kviteseid. Imens hadde de bodd i Paris der både Ola og Aslaug studerte, og de flyttet også tilbake til Paris i 1919. De bodde i Rue Bonnard, nærmest i en kunstnerkoloni, med Henrik Sørensen og Dagfin Werenskiold som nærmeste naboer, men det var Aslaug som mest hørte hjemme blant kunstnerne. Da Aslaug fikk tyfus og måtte reise hjem til Norge etter to år i Paris, ble de to yngste av de inntil da fire barna med mens de to eldste, Magli og Anne ble værende sammen med Ola i Paris. Etter Paris-oppholdet bodde familien ett års tid igjen i Kviteseid. Deretter flyttet den til en leiegård i Johannes Bruns gate på Adamstuen som Ola Raknes hadde kjøpt. Der bodde de i fire år. Etter det flyttet de til Lysaker hvor de ble boende til 1932–33. Da hadde Ola begynt å tjene såpass med penger at de igjen kunne flytte inn til Oslo (Fyllingsnes, s.6).

Utover på tretti-tallet begynte ekteskapet å gå fra hverandre. Ola Raknes var mer opptatt av psykoanalysen mens Aslaug Vaa fant veien inn i poesien. Hennes debut fant sted så sent som i 1934.

Omkring da han fylte tretti ble han involvert i et ordskifte i media med skolemannen Jakob Naadland og biskop Peter Hognestad om lønnen for gode gjerninger. Disse to anså at mennesket trengte et løfte om belønning for å klare å holde seg på den rette vei. Ola Raknes hevdet imidlertid «at det er naturleg for mennesket å elska og vera god, dei er grundhåttar (grunnleggende egenskaper, redaksjonell anmerkning) hjå mennesket og treng inga anna ‘løn’ enn å få fungera fritt» (Raknes, 1959). Etter denne debatten begynte han å lese ulike bøker, mest på slump, om fremmede religioner, både primitive og kultur-religioner.

Samme år, 1917, begynte han på sine fire år som lektor i norsk språk og litteratur ved Sorbonne-universitetet i Paris, og han hadde planlagt oppholdet slik at han skulle få mulighet til å studere etter eget valg en del av tiden. Det første han ville studere var sammenhengen mellom fransk og norsk litteratur i middelalderen. Han begynte å lese Joseph Bédiers store verk om Les Légendes Épiques, et verk som fjetret ham og fikk ham overbevist om at dersom han ville forstå virkningen av fransk middelalderlitteratur og påvirkningene fra den, så måtte han også ha noe kjennskap til den periodens filosofi og teologi. Han tok så kontakt med universitetets professor i disse fagene, François Picavet, studerte flere av hans bøker, fulgte forelesningene hans og hadde flere samtaler med ham. Picavet hadde den prisverdige vanen å lage sammendrag når han hadde arbeidet med et tema, der han oppsummerte utviklingen fram til vår tid. Slik ble Raknes oppmerksom på hvor viktig religionspsykologien er for både religions- og psykologistudiet. Det var etter dette at han begynte å lese William James’ bok The Varieties of Religious Experience, den boka som av alle skulle gjøre sterkest inntrykk på ham, og som han senere skulle oversette til nynorsk med tittelen Religiøs røynsle i sine ymse former (utgitt i 1920). Dette var første gang han opplevde religion behandlet som et naturlig fenomen, og som ihvertfall forsøkte å gjøre seg fri fra det religionene mener om seg selv, og han brukte mange uker på å komme gjennom boka, og han gikk rundt fullstendig oppslukt av nye tanker og følelser. I tilbakeblikk skriver han at de fleste vennene hans så på ham som om han var blitt tullete selv om et par kunstnere så ut til å misunne ham. På sin siste fødselsdag, kort tid før han døde, beskrev Raknes William James som den personen som hadde betydd mest i hans liv (Dannevig). Åpenbaringen denne boka ga Ola Raknes var det han hadde ventet på som skulle vise ham et arbeidsområde som han kunne gi seg selv helt og fullt til, et som ihvertfall var viktig for ham selv, og kanskje også for mange andre.

Raknes opplevde nå at han kunne forstå religionene «innenfra», selv om han selv ikke trodde på noen dogmatisk religion. Det måtte bli hans oppgave, mente han, å påvise hva som virkelig var sant og verdifullt i religionen og samtidig hvordan det i hver enkelt religion var kommet inn så mye som ikke var sant, men bent fram livsfiendtlig. Behovet for å skaffe ytterligere informasjon meldte seg sterkt. Han behøvde konkret kunnskap, både om de forskjellige religionene, om religionsfilosofiene, om etnologi som gir bakgrunn og grobunn for de ulike religionene, og om livet i alle sine ytringer. Han begynte å lese så mye han kunne på alle disse områdene, til dels på slump, og på universitetet fulgte han forelesninger, kurs og seminarer i allmenn psykologi og religionspsykologi, psykopatologi og psykiatri, og i biologi. Raknes leste hovedverkene innen den franske sosiologiske skolen til blant andre Durkheim, Mauss og Lévy-Bruhl, og han leste en rekke bøker om mystikk. Den beste opplevde han var Les grands mystiques av Henri Delacroix, som var læreren hans. Han leste også hovedverkene innen den ennå spirende religionspsykologien som særlig hadde hatt sitt utspring i Amerika, og innen etnologi leste han blant annet en rekke bøker av katolske misjonærer.

Han fortsatte disse studiene da han etter Sorbonne begynte i stillingen som norsk lektor ved University College i London der han var fra 1921 til 22.

Det som Ola Raknes med dette ønsket, var at han skulle bli i stand til å forklare og demonstrere sin sterke overbevisning som han visste han ikke ennå var i stand til å bevise. «Eg ville vera i stand til å forklåra og demonstrera mi eiga overtyding som eg heilt frå det fyrste kjende var sann, endå eg var klår over at eg ikkje var i stand til å prova ho. Den overtydinga var at kjelda for all ekte religion er ei indre røynsle av liv og vokster og kontakt med eitkvart utanfor eins eige tronge sjølv. I si trongaste form kan du ha denne røynsla lokalisert til eit sår som gror, i si vidaste form er det ei kjensle av kommunion med heile universet. Eg tenkte fyrst på å kalla denne røynsla for ‘vokster-medvit’.» (Raknes, 1959)

Etter de fem årene i utlendighet var økonomien skrapet og all tid måtte rettes inn mot økonomisk lønnsomt arbeid. Han underviste i språk og litteratur ved gymnaset og skrev sin engelsk-norsk ordbok. Først i 1927, etter at han var fylt 40 år, rakk han å fullføre den boka han hadde begynt å gruble på i Paris og som ble påbegynt i London. Boka var Møtet med det heilage. Ein etterrøknad om det psykologiske grunnlaget for religion, og året etter tok han doktorgraden på den.

I de senere år av sitt liv uttalte han: «Jeg regner meg for å være et religiøst menneske, men jeg er en motstander av all dogmatisk religion. Kjernen i all religion er en spesiell opplevelse både av seg selv som en enhet og av enheten mellom seg selv og universet.» (Raknes, 1959)

Gjennom arbeidet med religionspsykologien var Raknes kommet til at han trengte en metode for å granske det underbevisste dersom han skulle komme lenger i å forstå menneskelig adferd. Den gang, på slutten av 1920-tallet var det ingen annen slik metode enn psykoanalysen. I 1928 avsluttet Ola Raknes derfor sitt skolearbeid og reiste til Berlin og begynte å studere ved Berliner psychoanalytisches Institut med et stipend fra Nansenfondet. Han fullførte sin fransk-norske ordbok som hadde vært med til å gjøre det mulig for ham å reise til Berlin. Mens han gikk i læreanalyse der hos Karen Horney (som senere ble kjent som «neofreudianer») ble han overbevist om at psykoanalytisk terapi var et yrke som passet godt til hans evner og interesser. Etter et foredrag for Berlin-gruppa om «Gesichtspunkte zur psychoanalytischen Religions-psychologie» i 1929, ble han innvalgt som medlem i Internationale Psychoanalytische Vereinigung. I foredraget markerte Ola Raknes klar avstand til Freuds religionsteorier. Raknes opplevde framgang i sitt nye arbeidsfelt, og til tross for motstand fra store deler av legestanden, var han i ferd med å opparbeide seg et navn.

Ola Raknes var ikke fornøyd med de tradisjonelle psykoanalytiske forklaringsmodellene for menneskets grunndrifter, instinktene og aggresjonen, og han var skeptisk til den psykologiske dualismen i Freuds teorier om disse motstridende grunndriftene som først gikk mellom selvoppholdelsesdriften og seksualiteten, og senere mellom livsinstinktet («Eros») og dødsinstinktet («Thanatos»). Det var under oppholdet i Berlin at Ola Raknes for første gang hørte navnet Wilhelm Reich, men det skulle ennå gå noen år før han leste noe av ham. Ennå var han travelt opptatt med å studere Freud og andre «ortodokse» psykoanalytikere. Det var da Reichs bok Charakteranalyse kom i 1933 at Ola Raknes for alvor begynte å orientere seg i retning av Reich. Etter den fordypet Ola Raknes seg i Die Funktion des Orgasmus, så Reichs artikler i forskjellige psykoanalytiske tidsskrifter og til slutt i hans eget Zeitschrift für politische Psychologie und Sexualökonomie. Ola Raknes fant alt dette svært interessant og perspektivrikt, men det førte ikke til at han endret hverken sitt grunnsyn eller sin psykoterapeutiske teknikk.

Ola Raknes møtte Wilhelm Reich første gang på det skandinaviske psykoanalytiker-møtet i Oslo påsken 1934, og fattet interesse for hans terapiform kalt «karakteranalytisk vegetoterapi»^[7] som omfattet både kropp og sinn, som våre dagers «holisme».^[8] Raknes ble sterkt grepet av Reichs sterke personlighet, og den tydelige fremleggingen hans under foredragene og i ordskiftene om det sentrale i de temaer han drøftet hjalp Raknes til en klarere forståelse av mange ting. Wilhelm Reichs utgangspunkt var Freuds psykoanalytiske teorier, men allerede i 1925 hadde Reich med utgangspunkt i frivillig arbeid på en rådgivningsklinikk i Wien for mennesker med seksuelle problemer, begynt å utvikle sin seksualøkonomiske teori, et arbeid som skulle vare fram til 1938. Aller helst ville Ola Raknes begynne i læreterapi hos Reich med det samme, men han hadde ikke mulighet til å reise til Sverige der Reich på denne tiden arbeidet. De møttes imidlertid igjen i august samme år på den 13. psykoanalytiske kongressen i Luzern. Der protesterte Ola Raknes sammen med de to andre norske deltakerne, psykologiprofessor Harald Schjelderup og barnepsykiateren Nic Hoel (senere Nic Waal), høylytt mot Reichs utestengelse fra Internationale Psychoanalytische Vereinigung (I.P.V.).^[9] De norske ble senere på kongressen godkjent som en egen gruppe, noe som innebar at de hadde anledning til å oppta Reich som medlem hos seg. Wilhelm Reich tok imidlertid ikke imot tilbudet om medlemskap da han senere i 1934 flyttet til Norge. Da hadde Ola Raknes i mellomtiden begynt i læreterapi hos Otto Fenichel som han regnet for å være en av Reichs venner og medarbeidere. Han hadde fra starten sagt til Fenichel at dersom Reich hadde befunnet seg i Norge, hadde han gått til ham.

Kort etter at Reich kom til Norge, startet han opp et seminar i karakteranalyse. Det fikk Raknes anledning til å være med på til tross for at han selv ikke hadde gjennomgått noen slik analyse. Seminaret fikk ham til stadig sterkere å oppleve sine egne karakternevroser. Han forsøkte å benytte teknikkene han lærte på et par av sine pasienter, med rimelig godt resultat. Høsten 1936 spurte han om Wilhelm Reich ville ta ham i læreterapi, både på grunn av personlige problemer og fordi han mente at Reichs terapeutiske teknikk var langt mer effektiv enn den klassiske freudske som han fram til da hadde brukt. Reich var i tvil og mente han var vel gammel og for vel pansret, men ga til slutt sitt samtykke. Ola Raknes var trolig en av de første pasientene Reich konsekvent benyttet sin nye teknikk på, som han kalte «karakteranalytisk vegetoterapi». Omstruktureringen av karakteren hans, det vil si læreterapien, var, ikke uventet på grunn av hans høye alder, omstendelig og varte nærmere tre år, med tre timer i uka. Reaksjonen uteble ikke. Til tider kjentes alt så tomt og håpløst at han tvilte på om han noensinne ville bli i stand til å gjøre det arbeidet han stadig følte han var skapt for, på en måte han selv var fornøyd med – og hvis han ikke klarte det, var det heller ingen vits å leve lenger. Men etter lang tid begynte han endelig å merke at energiene begynte å virke; han begynte å legge merke til hva som skjedde i organismen sin, og hva det vil si å fungere fritt. Det slo ham hvor grunnleggende forskjellig karakteranalytisk vegetoterapi var fra en tradisjonell psykoanalyse. Selv om han hadde lest Reichs bok om karakteranalyse og også benyttet teknikken på sine egne pasienter, var det likevel noe helt nytt å kjenne den på kroppen. I forhold til klassisk psykoanalyse var teknikken nå utvidet til å fortolke karakteruttrykk og kroppsholdninger samt bearbeide somatiske blokkeringer gjennom direkte manipulasjon. (Raknes, 1959)

Raknes vektla i sin terapeutiske praksis å hjelpe folk til å arbeide seg fram til det levende i seg og arbeide fram den iboende utviklingstendens, den «frie vokster». Måten dette skulle gjøres var ved å fjerne de hindringer og blokkeringer som var i veien, ved at personen lærte å vedstå seg selv, sine tanker, følelser og sine impulser. I dette var det vesentligste å integrere opplevelsen av kroppen – å kjenne hva en hadde lyst til, og å gi etter for lysten dersom det ikke var noe vesentlig som talte imot. Raknes viste i artikkelen «Liv og religion»^[10] til Wilhelm Reichs definisjon av livet som en sammenhengende prosess av rytmisk skifte mellom mekanisk spenning, bioenergetisk oppladning, bioenergetisk utladning og mekanisk avspenning. Han skrev der, «De fleste mennesker vil behøve en viss øvelse i å legge merke til sine egne kroppstilstander før de kan oppleve denne livsrytmen. Men da vil de også tydelig kunne oppleve den, særlig i to former: i den rytmiske strøm som går gjennom hele kroppen når den fritt kan følge med i åndedrettet, og særlig intenst i den situasjon som populært heter ‘å leve sammen’, det vil si i den seksuelle orgasme».

Selv om Raknes innrømmet at Reichs orgonteori – en utvidelse av Freuds libidobegrep til å gjelde en allmenn livsenergi, som Reich kalte orgon – ikke var fullt bevist utfra naturvitenskapenes krav til bevisførsel, mente han utfra sine egne observasjoner og erfaringer at den måtte ha noe for seg. I boka Wilhelm Reich and orgonomy (oversatt til flere språk, blant annet dansk, men ikke norsk) som han skrev noen år før han døde, gjennomgår han på en pedagogisk og lettfattelig måte teorien og dens implikasjoner for ulike vitenskapelige disipliner og for forholdene i samfunnet. Hvordan Reich tilsynelatende klarte å bruke denne energien til å produsere regn, med en såkalt cloudbuster, en teknisk innretning som skal fokusere og projisere orgon-energi, var Raknes selv vitne til under et besøk på Reichs eiendom «Orgonon» i Maine^[11] i USA i 1953:

Det hadde vært tørke i flere uker, og værvarslingen hadde meldt fortsatt tørke over hele Øst-Amerika. Så rettet Reich apparatet sitt mot et visst punkt på himmelen og lot det stå halvannen time. Er det riktig innrettet, sa han, vil vi få regn i løpet av 8–9 timer. Og ganske riktig. Etter 9 timer fikk vi et 8-timers øsende regn på noen kvadratmil land omkring apparatet! En slik opplevelse gjør et visst inntrykk. (Gabrielsen, 1962)

Etter krigen reiste Raknes seks ganger til USA for å besøke Reich og oppdatere seg på Reichs teorier og metoder. De observasjonene og eksperimenter han hadde observert i Reichs laboratorium der, og som utgjorde grunnlaget for den angivelige oppdagelsen av bioner og orgonenergi i kroppen, gjorde han selv etter så mye han kunne etter at han kom tilbake til Norge.

«Bioner» forklarte Reich som helsebringende organismer, angivelig frembrakt av orgon-energi. Læren om «bioner» og orgon fikk amerikanske myndigheter til å dømme Reich til to års fengsel for kvakksalveri i mai 1956.^[12] Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) samstemmer i at ingenting tilsier at orgon-energi finnes.^[13]

Raknes mente at det Reich hadde oppdaget var det samme som andre før hadde beskrevet, men da med andre navn som «dyrisk magnetisme», «chi» og «prana». Fenomener som tankeoverføring og klarsyn hadde Raknes også tro på, og mente det bare kunne være trangsyn og dogmatisme som fikk vitenskapsmenn til å nekte for at slikt fantes (Gabrielsen, 1962). Han mente videre utforsking av orgon-energien muligens kunne kaste lys over disse fenomenene.

Også sin livslange nysgjerrighet og interesse for opphavet til religionene, den religiøse opplevelsen og hvordan den former mennesker, var faktorer som trakk Raknes i retning av orgonteorien, og han mente den kunne bidra til å belyse disse på et naturvitenskapelig grunnlag. Også den terapeutiske behandlingen følte han ble utvidet på denne måten, fra å være en ren psykoterapi til å kunne kalles en «bioterapi».

Behandlingsrommet hadde Ola Raknes i en peisestue i kjelleren i hjemmet sitt i Nilserudkleiva 22 på Nordberg, og der hadde han også et eget «orgonskap» som pasientene hans satt i for å bli tilført livsenergi, en såkalt «orgonakkumulator». Han var etterspurt mange steder rundt om i verden også, og så sent som i sitt siste leveår var han, trøtt og merket av sykdom (Skard, 1975), i Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia, England og Amerika og besøkte venner, holdt foredrag og behandlet pasienter med orgonterapi. Til sammen behandlet Ola Raknes 800, og på sin siste arbeidsdag hadde han fem pasienter.

Raknes' arbeid som psykoterapeut er videreført av flere psykologer i Norge og fikk forgreninger utenlands, blant annet gjennom Gerda Boyesen og David Boadella, elever av Raknes, som senere dannet institusjoner for utdanning av terapeuter i henholdsvis London og Sveits.

Aksel Sandemose og Sigurd Hoel var omgangsvenner av Raknes, og begge skal ha fått organskap installert hjemme hos seg. Raknes utførte også «vaginalmassasje» for å myke opp kvinnelige pasienters bekkenmuskler, og noen av kvinnene opplevde dette som et overgrep.^[14] I 1972 tok han, 85 år gammel, initiativ til dannelsen av Forum for karakteranalytisk vegetoterapi (også navn på et fagtidsskrift som ble etablert i 1992) for å hjelpe på den etter hvert slunkne rekrutteringen av vegetoterapeuter.

Under Reichs opphold i Norge 1934 – 39 oppsto det også heftige debatter om hans teori og praksis, og Ola Raknes var en av hans sterkeste forsvarere. Under den såkalte «Reich-striden» høsten 1937 og utover i 1938 var det især fra tradisjonell psykiatri kritikken ble rettet mot Reichs teori og metoder. Angrepene var dels sterkt følelsladde, med regelrett skittkasting og injurier, og Raknes var blant dem av Reichs støttespillere som tok til motmæle.

Arnulf Øverland beklaget at ingen av Reichs bøker var oversatt til norsk, mens Ingjald Nissen kritiserte ham offentlig. Reich brøt uten videre helsevesenets taushetsplikt ved å snakke om navngitte pasienter med utenforstående, liksom han testet brutale fysiske metoder på pasienter, og hadde seksuelt samvær med flere av sine kvinnelige pasienter. Sine kritikere karakteriserte han som «løgnere». Professorer som Leiv Kreyberg og Gabriel Langfeldt tok avstand fra Reich og arbeidet hans, og Nordahl Grieg og Mot Dag-bevegelsen konkluderte med at virksomheten hans var til skade for kommunismen.^[15] Overlege Johan Scharffenberg gikk sterkt i rette med Reichs metoder og karakteriserte ham som «seksuelt monoman»;^[16] påpekte at Reich drev ulovlig medisinsk behandling, og mente han ønsket å gjøre elektriske målinger på sinnssyke pasienter under samleie (Stai, 1954). Den samme kritikken ble senere framført av medisinprofessor Gabriel Langfeldt (Raknes, 1939). Både i forbindelse med striden omkring Reich i det norske offentlige rom og under senere motstand Ola Raknes møtte i sin gjerning som eksponent for en kontroversiell retning innenfor psykoterapi, skriver Sigmund Skard at det Ola Raknes «kom til å stå for, bygde han på ein einaste grunn, si eiga røynsle og sitt vitskaplege samvit. Han var ingen ettersnakkar etter læremeistrar. Han var heller ingen løpegut; han kom sjølv etter kvart som terapeut til å tala med fagleg tyngd. Og det einaste som dreiv han, var det som han meinte var sanning. Her kjende han ingen omsyn, og såg ikkje til leds etter andres dom.» (Skard, 1975)

Raknes organiserte studiesirkler og var også med i Reichs tidsskriftprosjekter Zeitschrift für Politische Psychologie und Sexualökonomie (utkommet 1934 – 1938) der han stod som redaktør sammen med Sigurd Hoel og Odd Havrevold for Tidsskrift for seksualøkonomi (utkommet med ett nummer i 1939).

Etter at Reich reiste til USA i 1939 var det få som lenger ville forsvare hans lære i det norske psykoanalytiske miljøet. Selv de amerikanske Reich-tilhengerne opplevde Raknes som «skuffende ortodokse» (Dannevig, 1975). I Norge så Ola Raknes og Nic Waal (til dels sammen med Elise Ottesen-Jensen) ut til å være de eneste til å følge opp Reichs virke, og etter at Waal døde i 1960, hendte det at Raknes ble omtalt som Reichs «siste disippel». Men det var likevel flere psykiatere som hadde tillit til ham, og hans saklige stil og generelt gode omdømme som terapeut gjorde at han helt til det siste hadde stort påtrykk, især fra utlandet, av mennesker som ønsket å la seg behandle av ham. Særlig de siste 10 – 15 årene av sitt liv opplevde Ola Raknes full faglig anerkjennelse og dyrkelse (Skard, 1975; Kile, 1989). Blant annet kom skuespilleren Sean Connery ens ærend til Oslo i 1967 for å la seg behandle av Ola Raknes (Haga, 2002), noe som for første og siste gang fikk populærpressen, som skapte oppbud utenfor hjemmekontoret hans på Nordberg, til å vise interesse for Raknes' arbeid (Kile, 1989).

Samarbeidet og vennskapet mellom Ola Raknes og Wilhelm Reich skulle vare helt til Reichs død i et amerikansk fengsel i 1957. De fleste har antatt at påvirkningen mellom de to først og fremst har gått fra Wilhelm Reich til Raknes. Dette bildet gir kanskje en noe skjev framstilling. I innledningen til boka Det levande i muskelpanseret som kom ut samme år Ola Raknes døde, skriver en annen Reich-terapeut, Einar Dannevig, «Med sin beskjedenhet og grenseløse lojalitet overfor sin venn bidrog Raknes til å gi et skjevt bilde av seg selv. Han blir lett oppfattet som en lojal og takknemlig elev av den store mester selv der han gav uttrykk for hardt tilkjempede og vel etterprøvde egne erkjennelser. Først etter han var blitt 80 år skrev han i forordet til sin bok Wilhelm Reich and Orgonomy: ‘Some developments of Reich's ideas are due to myself and I am unable to tell, in some cases, which ideas were first mentioned by me, and which ones by Reich’. At dette blir nevnt så sent i et lite forord til den sannsynligvis beste og mest sammenfattede fremstilling av Reichs livsverk som er skrevet, har fått mange til å overse det faktum at Raknes i større grad enn noen annen har vært medskapende i utviklingen av de ideer som i dag danner grunnlaget for den videreutvikling på ulike fagområder man ser som etterveksten etter Wilhelm Reich. Med sin sterke integritet og selvstendighet, paret med de erkjennelser Raknes før møtet med Reich var kommet fram til gjennom sine religionspsykologiske, filosofiske og psykoanalytiske studier, blir Raknes en sann venn og medarbeider for Wilhelm Reich. Han var med sine manglende prestisjebehov i stand til å tilfredsstille Reichs uvanlig sterke krav til lojalitet utad, samtidig som han taktfullt kunne være korrektiv når Reich i sine senere år kunne bli offer for sin oftest skapende, men til tider for livlige og ensomme fantasi. Med sin grundigere filosofiske og vitenskapsteoretiske bakgrunn og sin utpregede evne til systematisering har Raknes betydd svært mye for utviklingen av de psykoterapeutiske, biologiske og naturfilosofiske teorier en vanligvis tilskriver Wilhelm Reich alene». (Dannevig, 1975)

Ola Raknes var i sitt samfunnsengasjement opptatt av de kreftene som hindret for fri livsytring og hemmet livsutfoldelse både når det gjaldt kjærlighet og arbeid. Han var sterkt påvirket i dette av Reichs seksualøkonomiske sosiologi og massepsykologi. Han var medlem av Norsk Demokratisk Gruppe og sluttet seg til kretsen rundt Orientering i 1953. Han var med i Sosialistisk Folkeparti fra starten og siden i Sosialistisk Venstreparti. Han mente at individenes kroppslig-sjelelige bevisstgjøring som han gjennom sitt virke som terapeut kunne bidra til, måtte gå hånd i hånd med samfunnsmessige endringer – i arbeidsliv, familieliv og i nabolag. Han mente at den måten samfunnet var organisert på skapte uselvstendige individer. De familieformer og normer for barneoppdragelse som var gjeldende skapte hos det lille barnet overveldende følelser av angst, hjelpeløshet og litenhet når dets vitale lyster og behov – seksuelle, kontaktmessige og andre – ble slått ned, avvist eller oversett. Dette mente han igjen førte til at det voksne individ for å overleve måtte tilpasse seg gjennom en av to livsstrategier – enten en konstant tvangsmessig maktstreben og konkurransementalitet, eller like tvangsmessige forsøk på å innynde seg de som utøvet makten, ved selvutslettende underkastelse og pliktmessighet. Ola Raknes satte dermed fokus på sammenhengen mellom rådende karaktertrekk i det norske samfunnet, som stormannsfølelse og mindreverdfølelse, konkurranseånd og selvutslettende pliktoppfyllelse, og karakteristiske strukturelle trekk ved samfunnet som maktkonsentrasjoner og byråkratisk kontroll, der de førstnevnte ga grobunn for de sistnevnte. (Grønseth, 2004)

Av det han skrev var det artikkelen «Eit orgonomisk syn på helse og nokre terapeutiske, pedagogiske og sosiale fylgjer av det» fra 1953 Raknes selv satte størst pris på. Den presenterer et helhetlig psykologisk og biologisk perspektiv på begrepet helse og har høstet ros fra mange hold og er også blitt oversatt til mange språk (den står blant annet på engelsk i Wilhelm Reich and orgonomy). Mange har imidlertid ment at Raknes' beste artikkel er «Liv og religion», opprinnelig holdt som foredrag til det 4. Nordiske Psykologmøte i 1956 og som omhandler det levende, selve livsfølelsen. Den har blitt beskrevet som «en vis manns integrerte forståelse av det han har møtt i livet, men også en gjennomgående, ikke-konfesjonell tro.» (Dannevig, 1975) Karakteristisk for Raknes’ tilsynelatende klippefaste mestring av språket som et redskap til tankeformidling, holdt den livslange nynorskforkjemperen sin tale på et «uklanderlig, stilrent og litt konservativt riksmål, av hensyn til danskene.» (Dannevig, 1975)

Ola Raknes var en sterk tilhenger av å gi barn frihet til å gjøre sine egne erfaringer istedenfor å bli fortalt av voksne hvordan ting skulle oppfattes: «Barn velger alltid sine egne idealer. Så snart vi stiller opp idealer for dem, vil de begynne å fuske med seg selv. De skal velge selv.» (Gabrielsen, 1962) I ett av essayene i boka Fri Vokster utdyper Raknes hvordan han som psykolog forstår barnets utviklingsdynamikk som kritisk avhengig av at det selv får anledning til å lære å regulere slike ting som det å gå på do, hva og når det skal spise og når og hvor mye det vil sove, gjennom å erfare og ved å øve seg i å mestre, uten de voksne som pådrivere.

Selv slike moralregler som ikke å skade andre eller å la være å stjele mente han at barn måtte finne ut av på egen hånd, ikke ved formaninger eller forbud fra foreldrene: «Jeg tror at når et barn lyver, så er det fordi det er blitt straffet for å si sannheten. Og når det stjeler, så er det fordi det kjenner seg forsømt på en eller annen måte. [...barn] stjeler den kjærligheten de ikke får.» I forhold til krig mente Raknes for eksempel at foreldrene gjerne kunne forklare hvorfor mennesker kriger mot hverandre og hva det fører til, men de skulle overlate til barnet selv å finne ut hva det mener om det. (Gabrielsen, 1962)

Det var barnet Ola Raknes så sterkt fokuserte på i sitt opplysningsarbeid knyttet til sitt virke som verdiformidler og behandler. Det er barnet som står i fokus i artikkelen «Liv og religion», i boka Fri Vokster, i hans terapi og i ham selv slik han var – barnet i den voksne og barnet i seg selv, sentralt og fullt av liv, barnet som er uten sentimentalitet og uten barnslighet. Ola Raknes manifesterte selv dette barnet i sin iver og søkerglede og i stolthet over seg selv slik vi kan finne den hos barn, men som er gått tapt hos de aller fleste voksne – og han forenet dette med en uvanlig grad av nøkternhet. Han så ting enkelt og likefram og ga det navn som var lett å forstå. Han kunne oppfattes som naiv, men i realiteten hadde han overblikket. (Grønseth, 1975) Tilsvarende var hans avsky stor overfor maktbruk og undertrykkelse av andre, noe som bare i liten grad kommer fram i det han skrev. (Dannevig, 1975)

Til vennen og eleven Rolf Grønseth sa Ola Raknes en gang: «eg må ha lov til å døy ein gong eg med». Han døde etter et kort sykeleie i slutten av januar 1975, kort etter sin 88. fødselsdag.

Einar Dannevig oppsummerer sin opplevelse av Ola Raknes som åndsmenneske: «Tankens og følelsens klarhet, formidlet gjennom mange språk, evnen til forenkling med sans for det store og vesentlige i helheten sammen med en ekte beskjedenhet og totalt manglende maktstreben gjorde det til en egenartet og stor opplevelse å møte Ola Raknes, helst personlig, men også i skrift.»

• Sekretær i Det norske Samlaget 1922 – 29. Heiderslagsmann (æresmedlem) 1948
• Æresmedlem i Studentmållaget i Oslo fra 1950
• Medlem i styret i Det norske teatret 1923 – 47,
• Medlem av Det internasjonale psykoanalytiske selskap 1929 – 38
• Medlem av Norsk Psykologforening fra 1935
• American Association for medical orgonomy 1949
• The Wilhelm Reich Foundation 1950 – 56
• American College of orgonomy fra 1968
• Forum for karakteranalytisk vegetoterapi fra 1972

• Fransk-norsk ordliste (1914)
• Chapters in Norwegian Literature (sammen med I.C. Grøndahl – 1923)
• Engelsk-norsk ordbok (1927)
• Møtet med det heilage (1927)
• Fransk-norsk ordbok (1939 – 42) (nytt opplag 1976)
• Fri Vokster (psykologiske essays – 1949)
• «Eit orgonomisk syn på helse og nokre terapeutiske, pedagogiske og sosiale fylgjer av det» – artikkel i særtrykket Psykisk sunnhet som psykologisk problem av tidsskriftet Nordisk Psykologi 1953
• Wilhelm Reich and orgonomy (1970 – oversatt til en rekke språk, blant annet dansk)

Raknes skrev også artikler i blant annet International Journal of Sex Economy and Orgone Research (under psevdonymet Carl Arnold), Orgone Energy Bulletin, Orgonomic Medicine og Syn og Segn.

Oversettelser til nynorsk:

• Colomba, Prosper Mérimée
• David Copperfield, Charles Dickens
• Religiøs røynsle i sine ymse former (1920), William James (originaltittel The Varieties of Religious Experience)
• Låtten, Henri Bergson (originaltittel Le Rire)

• Almenningen, Olaf og andre (2003). Studentar i målstrid: Studentmållaget i Oslo 1900-2000. Oslo: Studentmållaget i Oslo, Det norske Samlaget. ISBN 82-521-5698-3. 
• Nilsen, Håvard (2003). «Ola Raknes». Norsk biografisk leksikon, redaktør= Arntzen, Jon Gunnar. 7 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-1009-3. 
• Dannevig, Einar Tellef (1975). «Innleiing». Det levande i muskepanseret. 
• Faleide, Asbjørn; Grønseth, Rolf; Urdal, Bjørn, red. (1975). Det levande i muskelpanseret. Om kropp og sjel, muskelspenningar og psykoterapi, seksualitet og tilhøve mellom barn og vaksne. Oslo – Bergen – Tromsø: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-02347-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Fyllingsnes Ottar (1998). «Møttest i Mållaget». Dag og Tid – Aslaug Vaa.  Vedlegg til Dag og Tid nr. 22, 28. mai 1998
• Gabrielsen, Bjørn (13. januar 1962). «Trollmannens lærling». Arbeiderbladet. 
• Gatland, Jan Olav (2010): Ord og orgasme. Ein biografi om Ola Raknes. Samlaget. ISBN 978-82-521-7561-5.
• Grønseth, Erik (2004). «Raknes, Ola». NorgesLexi. Arkivert fra originalen 26. september 2007. Besøkt 16. desember 2006.  nettversjon
• Grønseth, Rolf (1975). «Ola Raknes til minne». Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 12 (3). 
• Haga, Sverre Gunnar (10. oktober 2002). «Lager film om «orgasmekongen»». Dagbladet. Besøkt 22. november 2006. 
• Kile, Svein M. (1989). «Ola Raknes, hjelpar og ven». Fra Fjon til Fusa. Årbok for Hordamuseet og for Nord- og Midhordaland Sogelag. 42: 58–60. 
• Raknes, Ola (1959). «Ola Raknes». Norsk pedagogisk tidsskrift. 43: 272–279.  selvbiografisk artikkel stort sett basert på et brev Raknes skrev til Wilhelm Reich i 1950 og som ble trykt i Orgone Energy Bulletin volum 4 (4), 1952. Artikkelen er også trykket i Åse Gruda Skard (redaktør) Psykologi og psykologar i Norge (Universitetsforlaget, Oslo, 1959)
• Raknes, Ola (2003). «Reichs orgonterapi». Tidsskrift for Den norske lægeforening. 123 (1634). Arkivert fra originalen 27. september 2007.  Fra debattspalten i 69. årgang (1939)
• Skard, Sigmund (1975). «Ola Raknes». Syn og Segn. 81 (5): 268–274.  muligens identisk med Skards minneord ved Raknes sin bisettelse 4. februar 1975 i Vestre Gravlunds kapell
• Stai, Arne (1954). «Oppgjøret omkring psykoanalysen og Wilhelm Reich». Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene (2 utg.). Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-11107-3.  [1978 Fakkel-serien]
• Steenstrup, Bjørn, red. (1973). «Raknes, Ola». Hvem er Hvem? (11 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 450. ISBN 82-03-04887-0. 

• (no) Fyldig biografi i Pax Lexikon fra 1975-1984
• (no) Ola Raknes hos Norsk oversetterleksikon