Lingua ignota

Lingua ignota, som betyr ukjent språk, er et kunstig språk som ble skapt av den tyske katolske mystikeren abbedisse Hildegard von Bingen en gang på midten av 1100-tallet. Språket kom med et spesiallaget alfabet, litterae ignotae (ukjente bokstaver).

Som komponist skrev hun tekster der hun brukte sin egen variant av latin, med ord som var forandra eller forkorta.

Kildene til lingua ignota er i hovedsak ei ordliste, som er kjent under navnet Lingua Ignota per simplicem hominem Hildegardem prolata. Listen inneholder 1011 ord, oversatt til middelalderlatin eller til datidas tysk der det var vanskelig å finne latinske uttrykk. Ordlista inneholder bare substantiver og noen få adjektiver.

I tillegg fins denne korte latinske teksten i et av Hildegards verk, der hun bruker ett eneste ord fra ordlista, nemlig loifol, som betyr «folk», som i teksten har fått hengt på seg den latinske flertallsgenitivsformen -um, altså folkenes. I tillegg inneholder teksten fire andre, uforståelige og ellers helt ukjente ord som ikke står i ordlisten; orzchis, caldemia, crizanta og chorzta. Her er hele teksten:

O orzchis Ecclesia, armis divinis praecincta, et hyacinto ornata, tu es caldemia stignmatum loifolum et urbs scienciarum. O, o tu es etiam crizanta in alto sono, et es chorzta gemma.

(Å orzchis kirke, omsluttet av guddommelige armer, og pyntet med hyasint, du er caldemia av sårene til loifolum, og vitenskapenes by. Å, å, du er crizanta i høy lyd, og du er chorzta juvelen.)

Til slutt finnes en kort referanse i et brev fra munken Volmarus som han sendte til Hildegard da hun var gammel og han frykta hun snart skulle dø: «ubi tunc vox inauditae melodiae? et vox inauditae lingua?» (hvor da stemmen til den uhørte melodien? Og stemmen til det uhørte språket?)

Det ser ut til at Hildegard mente at språket var åpenbart for henne fra Gud.^{[trenger referanse]} Ingenting tyder på at det var skapt for å være noe slags internasjonalt hjelpespråk, slik konstruerte språk ofte senere var tiltenkt.^{[trenger referanse]} Det er trolig et kultspråk, blitt til som en del av hennes hennes religiøse liv, sammen med musikken hun komponerte, skriftene hennes, det praktiske arbeidet hun utførte i klosteret osv. Samtidig virker det klart at hun i det minste fortalte om språket til enkelte andre, og kanskje brukte det i brev og til å skrive ned slikt hun ønsket å holde hemmelig og ikke meddele de uinnvidde.

Det fins ingen tegn på at hun ville gjøre det offentlig og spre det i stor målestokk. Også navnet og det merkelige og for andre uforståelige alfabetet, litterae ignotae, tyder på at lingua ignota hadde motsatt målsetting av moderne internasjonale hjelpespråk, som helst skal spres til flest mulig. Hildegards lingua ser tvert imot ut til å være et «hemmelig språk» som skulle være ukjent for alle unntatt henne selv og kanskje noen få innvidde.^{[trenger referanse]}

Interlingvisten W.J.A. Manders mener at ordforrådet i lingua ignota er a priori og uten likheter med ord i naturlige språk. Manders mener også at språket ikke hadde noen egen grammatikk, men «lånte» grammatikken fra et levende språk. Altså at Hidegard skreiv for eksempel på latin, men putta inn gloser fra lingua ignota når det var noe hun ville holde skjult. Hvis dette er riktig, blei lingua ignota brukt på en måte som likner slang eller koder spesielle miljøer bruker for å skjule saker de ikke ønsker å avsløre for utenforstående (for eksempel «forbryterspråk»). Da er det også et spørsmål om lingua ignota fullt ut kan kalles et eget språk i moderne filologisk forstand.

I planspråkhistorien i de siste 100 år er lingua ignota ofte feilaktig framstilt, både når det gjelder hensikt og form. Det er uriktig blitt presentert som om Hildegard skulle ha ønsket å lage et språk for internasjonal kommunikasjon, som volapük og esperanto. Det stemmer ikke.^{[trenger referanse]} Lingua ignota er også blitt framstilt som mye ferdigere og mer omfattende enn dokumentasjonen gir grunnlag for, som om det er et fullstendig og brukbart planspråk. I motsetning til det, ser det nå ut til at Hildegards språk var en begrenset kode brukt innafor ett eller flere naturlige språk.

Vi^[hvem?] kan likevel ikke helt utelukke at forståelsen av lingua ignota vil forandre seg igjen. Tilgangen til Hildegards skrifter er bedre enn bare for 50 år sida. Blant annet fins Riesencodex der Hessischen Landesbibliothek Wiesbaden, ei svær samling av Hildegards verker fra rundt år 1200 (som også inneholder en av to kjente tidlige utgaver av ordlista til lingua ignota) i salg i ei fullstendig faksimileutgave. Mer omfattende forskning kan muligens kaste mer lys over hva Hildegard ville med språket sitt og hvordan det var sammensatt.

Lingua ignota er svært interessant som eksempel på tidlige språkforsøk med religiøse og mystiske motiver,^{[trenger referanse]} noe som ellers er dårlig dokumentert. Det er mulig at kultiske og hemmelige planspråk har vært ganske utbredt i eldre tid. Det eldste skikkelig dokumenterte planspråket vi^[hvem?] har, balaibalan fra 1500-tallet, er sannsynligvis et religiøst språk til bruk innafor ei islamsk sufisekt. Vi^[hvem?] veit også at flere religiøse tenkere i middelalderen i Vesten, som mystikeren Raymond Lull, var opptatt av forholdet mellom religion og kunstspråk.

• Hildegard fra Bingen

• Lingua Ignota per simplicem hominem Hildegardem prolata, kommentar til Hildegards ordliste av interlingvisten W. J. A. Manders (på engelsk)