Livssynshumanisme

Livssynshumanisme er en norsk betegnelse på et sekulært livssyn, og brukes i stor grad sammenfallende med begrepet human-etikk, men kan også forstås som en noe videre betegnelse. Livssynet blir også kalt sekulær humanisme. Det er dermed en av mange bevegelser eller tankesett som knytter an til humanismebegrepet og ser seg selv i en bredere humanistisk tradisjon. Det vokste frem som et definert livssyn med egne organisasjoner i ulike land i det 20. århundre, særlig i andre halvdel av århundret.

Livssynshumanismen er en strømning som plasserer mennesket i sentrum for enhver forståelse av universet. De ser mennesket som utstyrt med fornuft, bevissthet og evnen til handling. Derfor bygger livssynshumanismen på rasjonell og kritisk tenkning, menneskelig erfaring og en vitenskapelig tilnærming til virkeligheten, og derfor avvises eksistensen av noe «overnaturlig», herunder også enhver religiøs tro. Livssynshumanismen kan sies å innebære at både Gud og religion «detroniseres» fra sin tradisjonelle og før-moderne plass i universets sentrum.

«Som sådan er humanismen en del av Opplysningens filosofi i det 17. og 18. århundre, men kan ikke enkelt sette lik med denne siden det kan argumenteres for at humanismen er uttrykk for den dominerende holdningen i samtidens common sense.»^[1]

Avgjørende for livssynshumanister er således forestillingen om at man kan være et anstendig menneske uten religiøs tro, dvs. at det finnes en ikke-religiøs etikk.

Det opprør mot religionen som ligger i denne forståelse av humanismen, betyr ikke at humanismen som livssyn bare er blitt oppfattet som en antireligiøs bevegelse. Da UNESCO i 1965 utgav en bok om verdens ledende religioner og livssyn, kom humanismen med som det eneste livssyn i tillegg til verdensreligionene.^[2]

I Norge eksisterer det (november 2019) to offentlig registrerte livssynssamfunn som enten i sitt navn eller i sine vedtekter beskriver seg som humanistiske. Det eldste er Human-Etisk Forbund. Men i tillegg er det det vesentlig mindre livssynssamfunnet Humanistforbundet (tidligere: Sosialhumanistene).

Uttrykket «livssynshumanisme» er norsk og det finnes ikke noe tilsvarende uttrykk på andre språk. Innenfor Human-Etisk Forbund, som favner det meste av organisert norsk livssynshumanisme, er det derfor mange som mener at det er unødvendig å kvalifisere navnet på deres livssyn ved å tilføye enten «livssyns-» eller «sekulær» foran humanisme, mens det for eksempel i USA er vanligere å bruke uttrykket «secular humanism».^[3] Bakgrunnen for dette er at de ser på uttrykket «sekulær humanisme» som en pleonasme fordi selve begrepet 'humanisme' ifølge dem henviser til noe som er sekulært, dvs. dennesidig, ikke-religiøst, nemlig mennesket og det menneskelige. Sekulær humanisme eller livssynshumanisme er således ifølge Human-Etisk Forbund synonymt med det «humanistiske livssyn».

Tidligere var det vanlig å omtale det humanistiske livssyn som profanhumanisme i offentlige sammenhenger som for eksempel i læreplaner for den norske skolen. Dette uttrykket kommer av profan, uinnvidd, ikke hellig, og humanisme. Uttrykket oppfattes av sekulære humanister som en kritisk-nedsettende betegnelse på det sekulære humanistiske livssyn, og står i motsetning til hvordan sekulære humanister og humanetikere betegner seg selv.^[4] Denne oppfatningen ble tatt til følge da de nye læreplanene for Kunnskapsløftet ble utarbeidet, og ordet er ikke lenger i bruk av det offentlige.

Da verdens første livssynshumanistiske organisasjon ble stiftet i New York i 1929, First Humanist Society, var det et positivt livssyn som ble proklamert, støttet av John Dewey, Helen Keller, Will Durant og andre fra tidens anerkjente åndselite. I 1933 kom «Humanist Manifesto» fra den samme krets. Senere er det kommet en rekke tilsvarende manifester og erklæringer om humanismens verdier og prioriteringer. Disse er signert av et meget stort antall av verdens mest kjente filosofer, forfattere, vitenskapspersoner. Selv om det er livssynshumanismens positive verdier som fremheves i disse dokumentene, gjøres det helt klart at livssynet avviser gudstroen og overnaturlige begrunnelser for verdiene.

Etter hvert er det blitt etablert organiserte grupper som praktiserer dette livssynet i mange land, og det er arrangert 15 humanistiske verdenskongresser – to av dem i Norge (1962 og 1986) – i regi av International Humanist and Ethical Union (IHEU). IHEU ble stiftet i Amsterdam i 1952 og er den internasjonale paraplyorganisasjonen for sekulære humanister, ateister, rasjonalister, sekularister, skeptikere, fritenkere og lignende. Dr. Julian Huxley (UNESCOs første generaldirektør) var dirigent på stiftelsesmøtet.

IHEU har over tre millioner medlemmer organisert i over 100 nasjonale organisasjoner i 40 land. Størsteparten av disse medlemmene holder til i den tredje verden. Human-Etisk Forbund er IHEUs eneste norske medlemsorganisasjon.

IHEUs visjon handler om en humanistisk verden, en verden hvor minoritetenes menneskerettigheter respekteres og alle er i stand til å leve verdige liv. Formålet er å bygge og representere den globale humanistbevegelsen, som ifølge organisasjonen skal forsvare menneskerettigheter og fremme livssynshumanistiske verdier over hele verden. IHEU arrangerer hvert tredje år en større humanistisk verdenskongress og gir ut magasinet International Humanist News hvert kvartal.

I 2002 vedtok IHEUs Generalforsamling enstemmig Amsterdamdeklerasjonen av 2002 (se eksterne lenker under) som gir uttrykk for hva det humansistiske livssyn omfatter.

«Humanism is a democratic and ethical life stance, which affirms that human beings have the right and responsibility to give meaning and shape to their own lives. It stands for the building of a more humane society through an ethic based on human and other natural values in the spirit of reason and free inquiry through human capabilities. It is not theistic, and it does not accept supernatural views of reality.»

Livssynshumanismen eller human-etikken har også en historie i Skandinavia. Human-Etisk Forbund er den eldste og største av de nordiske humanistorganisasjonene, men det finnes søsterorganisasjoner i Finland (Suomen Humanistiliitto (Humanist Union of Finland) og Vapaa-ajattelijain liitto ry (the Union of Freethinkers of Finland)), Sverige (Humanisterna) og Island (Sidmennt). I Danmark finnes Humanistisk Samfund, stiftet i 2008. Den kjente danske pedagogen K. Grue-Sørensens lærebøker i pedagogikk, omtaler humanismen på følgende måte:

«Humanismen betyder en anskuelse der betoner det menneskelige, hvilket igjen vil sige menneskets værdi og værdighed i dets egenskab af menneske ... I denne sidste henseende sættes en humanistisk livsoppfattelse i modsætning til en religiøs eller teologisk livs- og tilværelsestydning.»^[5]

Danske Gyldendals populære oppslagsbok Religion/Livsanskuelse skriver under stikkordet humanisme:

«Livsanskuelse som bygger på rent humant grunnlag, dvs. afstår fra å udlede sine grundsætninger fra troen på en oversanselig, guddommelig virkelighed. Humanismen opstår og udvikles således i en stadig opposition til absolutistiske og religiøst begrunnede livsanskuelser...»^[6]

Den norske humanetiske humanisme (humanetikk) med bakgrunn i Human-Etisk Forbund (HEF) har helt fra Kristian Horns tid sett seg selv, og blitt sett som stående i opposisjon til de religiøse livssyn og spesielt kristendommen. Denne forståelse samsvarer også med den legendariske kirkehøvding Eivind Berggravs syn på humanismen. Han hevdet at kristendom og humanisme er to atskilte livssyn og at kristendommen har fått en konkurrent i humanismen. Allerede i Samtiden (hefte 8/1950) skrev han en lengre artikkel om emnet, seks år før Human-Etisk Forbund ble dannet, hvor han blant annet sa følgende:

«Forskjellen mellom dem [humanisme og kristendom] kommer klarest frem når vi ser at det som for humanismen er det første og det egentlige, nemlig mennesket, for kristendommen er nummer to.»

Ikke alle deler Berggravs oppfatning. Nansenskolen, som gjenintroduserte begrepet humanisme i Norge på 1930-tallet, ser humanismen som en strømning som favner på tvers av religioner og livssyn. Grunnleggerne Anders Platou Wyller og Kristian Schjelderup var begge kristne humanister. I boken Kjempende humanisme presenterer Wyller sine visjoner om menneskeverd og kristen humanisme. Dag Hareide mener at «ulike religioner, livssyn kan brukes som begrunnelse for de humanistiske holdningene, og at humanismen har i europeisk historie i hovedsak vært knyttet til religiøse begrunnelser»:

«Slik kan det lages mange adjektiver foran humanisme: buddhistisk humanisme, sosialistisk humanisme, kristen humanisme. Det gir også mening å si «livssynshumanisme», som jeg ser flere i HEF bruker. Da gjør man humanismen til et livssyn. Men det betyr ikke at man nødvendigvis er «mer humanist» enn andre»^[7]

En samlende og samlet framstilling av den norske livssynshumanismen foreligger ikke. Verken Horn eller andre framtredende medlemmer skrev noen autoritativ presentasjon av det human-etiske livssynet. Det vises likevel gjerne til Corliss Lamonts bok The Philosophy of Humanism (1949) som etter initiativ fra Human-Etisk Forbund ble utgitt på norsk i 1988 (Det humanistiske livssyn). Der heter det sammenfatningsvis at «Humanisme er en overnasjonal filosofi for alle mennesker og med universell gyldighet.» I forordet skriver filosofen og livssynshumanisten Anfinn Stigen om dette verket:

«Helt siden det først kom ut, har det vært regnet nærmest som humanistenes bibel, vel å merke ikke i betydningen i hellig og uangripelig skrift, men som den mest autoritative framstilling av det humanistiske livssyn.»

Lamont posisjon er en naturalistisk humanisme, som «innebærer et verdenssyn der naturen er alt, der det ikke finnes noe overnaturlig, og der mennesket er en integrert del av naturen». «Naturen og naturlovene er alt som eksisterer». En gud eller guder har ingen plass i dette kosmos. Boka tilbakeviser således enhver «tro på en personlig Gud og en personlig udødelighet.» «Biologien har bevist at mennesket og alle andre livsformer er et resultat av en uendelig lang utviklingsprosess som strekker seg over minst tre milliarder år, og ikke av en overnaturlig, guddommelig skaperakt».

Fordi mennesket er en del av en natur som ikke har noe mål, står det fritt til å velge sin egen vei. Mennesket er sin egen målestokk. «Humanistens siste appelldomstol er hans egen samvittighet og tankeevne, slik den er utviklet i lys av humanistisk etikk». Boka avsluttes slik: «Det humanistiske livssyn tildeler mennesket intet mindre enn den oppgave å være sin egen redningsmann og frelser.»

Derfor setter Human-Etisk Forbund det selvstendige og ansvarlige menneske i sentrum. Forbundet baserer sin virkelighetsforståelse og etikk på menneskelig fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, men også følelser og medmenneskelighet. I dette humanistiske livssyn inngår ofte en forpliktelse til menneskerettighetene som uttrykk for sentrale og felles menneskelige verdier og idealer. Menneskerettighetene anses også å være et godt vern for menneskelig verdighet og mangfold. Selv om livssynshumanister ikke har monopol på menneskerettighetene, passer disse etiske prinsippene i et humanistisk livssyn fordi de ikke inneholder noen begrunnelseshenvisning til det guddommelige. Slik sett mener de at menneskerettighetene er sekulære.

Det er ellers karakteristisk for mange livssynshumanister, også i Norge, at man ikke ønsker noen endelig autoritativ fremstilling av det humanistiske livssyn fordi dette ville innebære etablering av en ny autoritet. De sekulære humanistiske prinsipper forutsetter at individene gjør selvstendige vurderinger av de moralske utfordringer de står overfor. Dessuten vil de etiske posisjoner man bør innta, utvikles i lys av vår viten som stadig utvides og fornyes. Dette har ikke forhindret Human-Etisk Forbund fra å drøfte og å fastsette et «Norsk humanistmanifest 2006».

Sosialhumanistene representerer en nyere humanistisk retning:

«Sosialhumanisme er et begrep som betegner den sosialfilosofi og ideologi som danner grunnlaget for Sosialhumanistene som organisasjon. Innen tenkningens historie skiller denne retningen seg fra den mer tradisjonelle humanistiske praksis ved at det settes tydeligere fokus på mennesket som samfunnsindivid.

I sosialhumanismen anses det at det enkelte individs velferd og trygghet er knyttet til et sosialt system. Dette er et solidarisk perspektiv og innebærer at man i egenskap av sin plass i en gruppe virker til det beste for denne. Dette solidaritetsaspektet gjelder også mellom grupper, samfunn og nasjoner.

Satt opp mot andre retninger det er nærliggende å sammenligne sosialhumanismen med, så er det naturlig å se sosialhumanismen som en mer sosiologisk og formålstjenlig retning.

Sosialhumanismens hovedmål er det enkelte individs velferd i et inkluderende samfunn. Denne velferden inkluderer forestillingen om frihet, likestilling, toleranse, sosial rettferdighet og et økologisk og materielt grunnlag for utvikling av kultur.

Sosialhumanismens prinsipper veiledes av bestemte teoretiske antakelser: (1) at det enkelte individ er et produkt av arv og miljø, (2) at det eksisterer som et samspill av sosiale forhold, (3) at menneskets utvikling hviler på og realiseres innenfor visse sosiale forutsetninger og (4) at sosiale forutsetninger avhenger av et økologisk og materielt grunnlag og fellesskapets tilgang til og nyttiggjøring av dette.»^[8]

I dette manifestet heter det innledningsvis:

«Humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet. I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk.

Humanismens virkelighetsforståelse, etikk og menneskesyn er basert på fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, empati og medmenneskelighet. Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.

Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring: «Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»»

Avslutningsvis heter det:

«Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.

Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter, men understreker verdien av respekt for andre menneskers livssynsvalg og toleranse for innholdet i deres livssyn. Humanister kjemper for livssynsfrihet, som inkluderer retten til frihet fra religion.»^[9]

Manifestet gir en kortfattet «tolkning» av det humanistiske livssyn slik det forstås av Human-Etisk Forbund i dag. Dateringen i manifestets tittel indikerer kanskje at man tenker seg innholdsmessige endringer i framtiden.

Det foreligger ikke lignende manifester fra de andre nordiske landene, selv om humanistorganisasjonene der har sine prinsipperklæringer og/eller programmer.