Leon Bodd
| Leon Bodd | |||
|---|---|---|---|
| Født | 30. juli 1924[1] Trondheim[1] | ||
| Død | 18. mars 2014[1] (89 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Venstre Det Liberale Folkepartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Leon Bodd (født 30. juli 1924 i Trondheim, død 18. mars 2014[2] i Oslo) var en norsk advokat, forretningsmann og politiker (V/DLF).
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Bodds familie innvandret med Bodds farfar til Norge fra Litauen, der familien på grunn av sin jødiske religion var utsatt for forfølgelse.[3] Faren Josef (født 1890) var 13 år gammel da han kom til Norge. Moren Sarah Kahn ble født i 1900. Besteforeldrene på morssiden kom til Norge fra Litauen i 1900. Mormoren Rosa Kahn (født Fischer 1876) ble drept i Auschwitz 3. mars 1943.[4] Søsteren Bertha Buchman, Leon Bodds grandtante, forsvant også i Auschwitz.[5] Familien bosatte seg i Trondheim. Bodd fikk sin gymnasutdannelse avbrutt av okkupasjonen.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Han unnslapp arrestasjon da Statspolitiet gikk til aksjon mot norske jøder, og ble i desember 1942 reddet av Carl Fredriksens Transport over til Sverige.[6] Fra sommeren 1942 hadde moren Sara Bodd og de yngre søsknene fått husly hos bonden Johan Moan i Leksvik. Uvitende om hva som foregikk reiste 17 år gamle Sonja til Trondheim 26. november. Med hjelp fra en bonde i Haltdalen kom hun og onkelen Moses Kahn seg over grensen. Et par dager senere fikk moren Sara vite hva som foregikk og de rømte også til Sverige via Haltdalen. Johan Moan flyktet til Sverige med Rinnanbanden etter seg. Broren Jon var også ettersøkt, mens broren Kristoffer Moan satt på Grini.[5]
I 1944 fullførte han examen artium ved det norske gymnaset i Uppsala.[7] I Sverige sluttet Bodd seg til de norske styrkene og ble utdannet til radiotelegrafist.[7] Leon Bodds foreldre og søsken overlevde alle krigen.
Yrkesliv, politisk og sosialt virke
[rediger | rediger kilde]Etter krigens slutt gikk han i gang med jusstudier og ble i 1951 cand.jur. ved Universitetet i Oslo.[7] Han arbeidet siden som advokat og drev egen forretningsvirksomhet, blant annet som styreleder i Bodd invest AS. I 1986 solgte han sin del av selskapet Boddgruppen til Bergen Bank, til en anslått pris på mer enn 50 millioner kroner.[8]
Bodd var Venstre-mann, men tilhørte Det Nye Folkepartiet/Det Liberale Folkepartiet (DLF) etter partisplittelsen. Han var tredje vararepresentant for disse på Stortinget for Oslo i perioden 1977–1981.[9] Bodd tilhørte fløyen i DLF som ivret for samling med Venstre igjen, og fortsatte å være aktiv der etter sammenslåingen.[10] Han representerte senere Venstre i Oslo bystyre. Han var igjen vararepresentant til Stortinget i 1997–2001.[7]
Bodd var også aktiv i en rekke lag og foreninger, blant annet til fordel for gjeldsofre. Han var styremedlem i foreningen Én Verden,[7] Det Norske Flyktningeråd og Norsk Forening Mot Antisemittisme.[11]
Han var også engasjert i Vålerengens Idrettsforening (VIF), der han to ganger var med på å redde klubben fra konkurs. I 1988 hjalp han til med å skaffe garantier for fortsatt drift av klubben, og ble leder for det nyopprettede Vålerenga A/S. I klubbens årsberetning fra 1989 står det at «ved sitt personlige engasjement har [Bodd] hovedæren for at det har lykkes å holde Vålerengens Idrettsforening likviditetsmessig i drift». I 1994 var VIF igjen i store økonomiske problemer, og også nå donerte Bodd en million kroner for å forhindre konkurs.[12]
Litauen
[rediger | rediger kilde]Ved Sovjetunionens sammenbrudd spilte Bodd en sentral rolle som talsmann for Litauens frihetssak i Norge og internasjonalt. Han ble i oktober 1990 leder for Litauens informasjonskontor i Norge, det selvstendige Litauens første representasjonskontor utenlands.[3] Under kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov i august 1991 ble Bodd bindeledd mellom Litauens president Vytautas Landsbergis og det internasjonale samfunn, i særdeles USA. Bodd arbeidet her for å fylke støtte for Litauens og de øvrige baltiske lands kamp for selvstendighet fra Sovjetunionen.[3]
Bodd var etter 1991 honorær generalkonsul for Litauen.[7]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Bodd mottok flere utmerkelser for sitt virke. Han ble dekorert med Haakon VIIs Frihetsmedalje for sin deltakelse i de norske styrkene under den andre verdenskrig. Han ble av Litauen hedret med Storfyrst Gediminas av Litauens orden og Medaljen for 13. januar. Rotary International har hedret Bodd med utmerkelsen Paul Harris Fellow.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c VG, www.vg.no, utgitt 18. mars 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ vg.no: Leon Bodd er død
- ^ a b c Halvor Hegtun: «Ukens portrett: Leon Bodd. Bodd på baltiske barrikader», Aftenposten, 31. august 1991, s. 7.
- ^ Borøchstein, Ove: J - historien om Kristiansundsjødene. Ibs forlag, 2000.
- ^ a b Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt. Samlaget, 1995.
- ^ Hilde Lundgaard: «Sterkt møte med en ukjent fortid», Aftenposten, 31. desember 2008, del 3, s. 6.
- ^ a b c d e f «Leon Bodd 80 år», Stavanger Aftenblad, 30. juli 2004, s. 28.
- ^ «Bodd - Bryggas Røde Baron». Aftenposten, 16. desember 1990.
- ^ Torp, Olaf Chr. (1978). Stortinget i navn og tall. Oslo: Universitetsforl. s. 186. ISBN 8200051900.
- ^ «Navn i nyhetene». Aftenposten, 6. august 1992.
- ^ Leon Bodd (V), Oslo kommune, Bystyret.
- ^ «En hedersmann har gått bort». Vålerenga På Nett. 19. mars 2014. Besøkt 9. september 2018.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) Leon Bodd hos Stortinget
- (no) Leon Bodd i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- (no) Leon Bodd (V), Oslo kommune, Bystyret.
- (no) Intervju med Leon Bodd, Norgesdokumentasjon.
- (no) «Sterkt møte med en ukjent fortid», Aftenposten.