Langmuir–Taylor-detektor

Langmuir–Taylor-detektoren, også kalt overflateioniseringsdetektor eller varmeledningsdetektor, er en slags ioniseringsdetektor som brukes i massespektrometri, utviklet av John Taylor^[1] basert på arbeidet til Irving Langmuir og K. H. Kingdon.^[2]

Denne detektoren består vanligvis av et oppvarmet tynt filament eller bånd av et metall med høy arbeidsfunksjon (vanligvis wolfram eller rhenium). Nøytrale atomer eller molekyler som treffer glødetråden kan koke av som positive ioner i en prosess kjent som overflateionisering, og disse kan enten måles som en strøm eller oppdages hver for seg, ved hjelp av en elektronmultiplikator og partikkeltellerelektronikk.

Denne detektoren brukes hovedsakelig med alkalianomer, med et lavt ioniseringspotensial, med anvendelser i massespektrometri og atomur.