Lakkegata (Oslo)
Lakkegata | |||
---|---|---|---|
Basisdata | |||
Navn | Lakkegata (3–79) | ||
Land | Norge | ||
Bydel | Gamle Oslo, Grünerløkka | ||
Kommune | Oslo | ||
Kommunenr | 0301 | ||
Navngivning | 1857 | ||
Navnebakgrunn | Lakkegården (Nedre Dælerengen) | ||
Tilstøtende | Grønland, Olafiagangen, Breigata, Nylandsveien, Vahls gate, Elgsletta aktivitetspark, Norbygata, Urtegata, Heimdalsgata, Herslebs gate, Jens Bjelkes gate, Siebkes gate, Trondheimsveien, Mosse Jørgensens plass | ||
| |||
Lakkegata 59°55′06″N 10°45′51″Ø | |||
Lakkegata (3-79, 52-68[1]) er en gate i Oslo, fra Grønland i bydel Gamle Oslo til Trondheimsveien på Sofienberg i bydel Grünerløkka.
Tidligere het den Schadegaden etter Frantz Schade som var eier på 1600-tallet, men ble i 1857 oppkalt etter Lakkegården (ved det nåværende krysset Lakkegata/Heimdalsgata) som ble revet i 1940, og hadde navn etter Conferenceraad Lachmann.[2] Lakkegårdens opprinnelige navn var Dolin (= Dalen, opphav til navnet Dælenenga, antagelig senkningen rundt Torshovbekken som løp ut i Akerselva like ved gården).[3]
Første skriftlige omtale av Lakkegården er i Jordebok for Mariekirkens Provsti og Communebord i Oslo 1542. Der kalles Dælenenga «Dolyne engh hoss Oslo». Like forbi Lakkegårdens nordside gikk den eldste veien mellom oldtidens strandsted som utviklet seg til Gamlebyen, og vestover til Vestfold. Veien gikk over høyden hvor Gamle Aker kirke ble bygd på 1100-tallet. Senere ble den utgangspunkt for gamleveien til Trondheim. I 1625 ble en trebro kalt «Aggers broen» bygd over Akerselva like nedenfor gården, og fortsatte i Fjerdingens gate ved den nåværende Chr. Krohgs gate 60 som ble hovedforbindelsen sørover til Akershus festning, inntil Vaterlands bru ble åpnet i 1654.[4] Flere broer var i tidens løp blitt bygd i området; kong Sverre og birkebeinerne vant over baglerne i slaget ved Aggers eller Akers bro i 1199.[5]
Før byggingen av Nybrua 1827 var dette hovedveien nordover fra byen (se også Vaterland). Lakkegata er i dag avbrutt av trafikksystemet rundt Nylandsveien og Hausmanns bru. Resultatet er at det finnes en liten rest nede i Grønlandsområdet som er adskilt fra hovedgateløpet. Denne går fra nord for Breigata og øst for trafikkmaskinen på Nylandsveien ned til Grønland øst for Vaterlands bru.
Til Lakkegata ligger bl.a. en karakteristisk, liten kirkebygning (bygget for Den Evangelisk Lutherske Frikirke på 1880-tallet), tre av gråbeingårdene (nr. 71–75) og Lakkegata skole med «Slurpen» (bygget i 1901 som kommunalt felleskjøkken for skolebespisningen; senere kulturhus, konsertlokale m.m.).
Historiske adresser
[rediger | rediger kilde]- Nr 15 Snublesteiner i fortauet til minne om jødiske beboere som under den tyske okkupasjonen ble deportert og drept i Auschwitz.[6]
- Nr 21 Skolelederforbundet
- Nr 31 var arbeidsstuer for barn.[7][8]
- Nr 55 Skofabrikken Nordstjernen frem til etter andre verdenskrig
- Nr 58 Lakkegården.
- Nr 65 Her ble Christiania Pudretfabrik etablert i 1865, men flyttet i 1873 til Ulsholt på Furuset. Fortsatt var det på tomten oppstillingsplass for pudrettvognene. Da fabrikken ble kjøpt av kommunen i 1912, ble dette hovedkvarteret til hovedstadens renholdsverk.[6]
- Nr 79 Lakkegata skole, åpnet i 1902 og anlagt på Tøyen kolerakirkegård opprettet i 1833 og nedlagt i 1860-årene.
- Nr 79a tidligere Sarsgaten skole, senere brukt som atelierer, også av Statens Kunstakademi.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
- ^ https://www.kulturminnesok.no/minne?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/lokalitet/166914
- ^ https://www.akerselvasvenner.no/wp-content/uploads/2016/09/2000-3-55-62.pdf (s. 55)
- ^ https://www.akerselvasvenner.no/wp-content/uploads/2016/09/2000-3-55-62.pdf (s. 56)
- ^ https://www.akerselvasvenner.no/2016/01/01/gruner-bru/
- ^ a b https://www.oslobyleksikon.no/side/Lakkegata
- ^ Folketelling 1923
- ^ Foto
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lakkegata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 324-325. ISBN 978-82-573-1760-7.