Ladoga
| Ladoga | |||
|---|---|---|---|
| Ла́дожское Óзеро Laatokka | |||
 Ladoga, med byen St. Petersburg nederst til venstre | |||
| Land | Russland | ||
| Føderasjonssubjekt | Karelia, Leningrad oblast | ||
| Areal | 17 891 km² | ||
| Høyde | 5 moh. | ||
| Lengde | 219 km | ||
| Bredde | 138 km | ||
| Dybde | 230 m (maks) 51 m (snitt) | ||
| Volum | 837 km³ | ||
| Nedbørfelt | 276 000 km² | ||
| Vassdrag | Neva | ||
| Tilløp | Svir, Volkhov, Vuoksa | ||
| Utløp | Neva | ||
| Del av | Unified Deep Water System of European Russia | ||
| Posisjon | |||
 Ladoga 61°N 31°Ø | |||
Ladoga (russisk: Ла́дожское Óзеро – Ladozjskoje Ozero, finsk: Laatokka) er en innsjø i republikken Karelia og Leningrad oblast i det nordvestlige Russland, like nordøst for St. Petersburg. Den er Europas største ferskvannssjø, og den 14. største innsjøen i verden. Ladogas største tilløp er elvene Svir, Volkhov og Vuoksa. Den har utløp gjennom Neva til Finskebukta.
Geografi
[rediger | rediger kilde]Innsjøens areal er 17 891 km² (fratrukket øyene). Lengden fra nord til sør er 219 km, og bredden fra øst til vest er 83 km. Gjennomsnittlig dybde er 51 m, og maksimum dybde er rundt 230 m (i nordvest). Nedslagsfeltet som drenerer til Ladoga er 276 000 km², og volumet av vannet i innsjøen er 837 km³[1] (tidligere estimert til 908 km³);. Det finnes rundt 660 øyer i Ladoga, med et samlet areal på 435 km². De fleste øyene, herunder de kjente Valaam, Kilpola og Konevets, ligger i den nordvestre delen av sjøen.
Ladoga ligger kun 5 meter over havet,[2] og er skilt fra Østersjøen av Det karelske neset. Innsjøen har utløp gjennom elva Neva, som renner gjennom St. Petersburg til Finskebukta.
Ladoga har tre store tilløpselver: Svir (med en middelvannføring på 790 m³/s), som kommer fra Onega i øst, Volkhov (580 m³/s) fra Ilmensjøen i sør, og Vuoksa (540 m³/s) fra den finske innsjøen Saimen i nordvest. I tillegg har den tilløp fra mange mindre elver, hvorav de største er Sias og Olonka. Rundt 85 % av innsjøens vanntilførsel kommer fra tilløpselvene, 13 % fra nedbør på innsjøen, og 2 % fra tilsig av grunnvann.
Ladoga er seilbar, og inngår som en del av Volga-Østersjøkanalen, som knytter Østersjøen sammen med Volga og det russiske innlandet. Ladogakanalen, som går langs sørbredden av sjøen, ble bygget på 1700-tallet for at datidens frakteskuter kunne unngå de stormfulle farvannene på innsjøen på ruten mellom elvene Svir og Neva. Ladogakanalen er i dag sterkt gjengrodd og kan bare brukes av småbåter.
Geologisk historie
[rediger | rediger kilde]
Isbreene under siste istid trakk seg tilbake fra Ladogabekkenet mellom 12 500 og 11 500 år siden. Ladoga var til å begynne med en del av Den baltiske issjø, et historisk ferskvannsstadium av Østersjøen, som lå 70–80 meter over dagens havnivå. Etter at Den baltiske issjøen ble tømt og vannstanden sank til datidens havnivå, er det mulig, men ikke sikkert, at Ladoga ble isolert fra den påfølgende brakkvannsjøen Yoldiahavet, som eksisterte fra 10 200–9 500 år siden. Terskelen skulle i så fall ha ligget ved Heinjoki øst for Vyborg, hvor Østersjøen og Ladoga var forbundet med et sund eller ei elv i hvert fall til dannelsen av elva Neva, og muligens også mye senere, til 1200 e.kr. eller der omkring.[3][4]
For 9 500 år siden fikk innsjøen Onega, som tidligere hadde drenert til Kvitsjøen, utløp mot Ladoga via elva Svir. En gang mellom 9 500 og 9 100 år siden ble Ladoga en del av Ancylussjøen, det neste ferskvannsstadiet til Østersjøen. Da Ancylussjøen trakk seg tilbake, for ca. 8 800 år siden, ble Ladoga isolert.
Ladogabekkenet hevet seg sakte som følge av landhevingen etter istiden, og innsjøen trakk seg tilbake, mest i sør. Det har vært hevdet at vannet fra Litorinasjøen, det neste brakkvannsstadiet til Østersjøen, fra tid til annen invaderte Ladoga mellom 7 000 og 5 000 år siden, men dette er ikke bevist. For rundt 5 000 år siden brøt vannet fra innsjøen Saimen gjennom Salpausselkä og dannet et nytt utløp, Vuoksa, som munnet ut i den nordvestre delen av Ladoga og hevet vannstanden i innsjøen med 1–2 m.[5]
Elva Neva oppsto da Ladoga endelig brøt gjennom terskelen ved Porogi og inn i de nedre delene av elva Izjora, som da munnet ut i Finskebukta, mellom 4 000 og 2 000 år siden. I henhold til nyere data skjedde dette rundt 3 300 år siden.[6]
Historie
[rediger | rediger kilde]
I gamle russiske krøniker var Ladoga kjent som ozero Nevo eller Nevo-ozero, oversatt: «Nevosjøen». Dette navnet gjenspeiles i dag i elva Neva, som renner fra Ladoga til St. Petersburg.
I middelalderen utgjorde innsjøen en sentral del av handelsruten mellom Skandinavia og Konstantinopel, og vikingene seilte opp Neva, langs bredden av Ladoga og opp elven Volkhov på sin ferd mot Novgorod og Bysants. De stanset på den norrøne markedsplassen Aldeigjuborg (norrønt navn), eller Staraja Ladoga (russisk navn), som forsvarte utløpet fra elva Volkhov til Ladoga fra 700-tallet av. Her måtte de gå over til mindre elvebåter for å komme videre.
Under krigene mellom Republikken Novgorod og Sverige var området ved innsjøen omstridt territorium. Tidlig på 1300-tallet ble festningene Korela (Kexholm) og Oresjek (Nöteborg) bygget ved bredden av sjøen.
På Valaam-øyene nord i Ladoga ligger det et russisk-ortodoks kloster, Gamle Valaamo fra tidlig 1300-tallet. Klosteret ble forlatt mellom 1611 og 1715, storslått restaurert på 1700-tallet og overdratt til Finland under vinterkrigen i 1940. I 1989 ble de monastiske aktivitetene i klosteret gjenopptatt. Blant andre historiske klostere i området finner vi Konevetsklosteret på øya Konevets, og Aleksander-Svirskijklosteret, som har bevart fine eksempler på moskovittisk middelalderarkitektur.
Under den ingermanlandske krigen ble en del av Ladogas bredd okkupert av Sverige. Ved Stolbovotraktaten i 1617 ble den nordre og vestre breddet avstått av Russland til Sverige. Etter den store nordiske krig ble området ved freden i Nystad tilbakeført til Russland. Senere, i 1812–1940 var sjøen delt mellom Finland og Russland. I henhold til betingelsene i freden i Tartu var militarisering av sjøen strengt begrenset. Imidlertid hadde både Sovjetunionen og Finland flotiljer i Ladoga. Etter vinterkrigen (1939–1940) ble Ladoga, som tidligere var delt med Finland, en rent sovjetisk innsjø.
Under fortsettelseskrigen (1941–1944) var det i tillegg til de finske og russiske også tyske og italienske fartøyer stasjonert på innsjøen. Under den 900 dager lange blokaden av Leningrad (1941–1944), da byen var omringet og ble beskutt av tyske tropper, ble den såkalte Livets vei etablert over Ladogasjøen om vinteren. På den islagte innsjøen kunne forsyninger fraktes fram fra nordøst og inn til de hardt prøvede innbyggerne i Leningrad.
Biologi
[rediger | rediger kilde]
Ladoga har en unik natur og et stort antall dyr og fisk. 48 forskjellige fiskesorter er påtruffet i sjøen, herunder mort, brasme, gjørs, abbor, hork, to varianter av lagesild, åtte typer sik, flere andre laksefisker, og også (om enn sjeldent) en stasjonær populasjon av alminnelig stør. Kommersielt fiske var en gang betydelig, men har blitt skadet av overfiske. Etter krigen, fra 1945 til 1954, økte den årlige fanggsten til et maksimum på 4900 tonn. Men overfiske førte til at fangsten falt drastisk fra 1955 til 1963, noen år helt ned mot 1600 tonn per år. Tråling har vært forbudt i Ladoga siden 1956 og det er også innført andre restriksjoner. Situasjonen ble gradvis bedre, og mellom 1971 og 1990 har fangsten ligget mellom 4900 og 6900 tonn per år, omtrent samme nivå som totalfangsten i 1938.[7] Fiskeoppdrett og fritidsfiske er under utvikling.[8]
Ladoga har sin egen endemiske underart av ringsel, kalt ladogasel. Om sommeren er det mulig å se delfiner i sjøen.
Siden begynnelsen på 1960-tallet har Ladoga blitt betydelig eutrofisert.[9]
Nizjnesvirskij naturreservat ligger ved bredden av Ladoga like nord for munningen av elva Svir.
Byer ved Ladoga
[rediger | rediger kilde]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Sorokin, Aleksander I. et al. (1996). New morphometrical data of Lake Ladoga[død lenke]. Hydrobiologia 322.1-3, 65-67.
- ^ Калесник С.В. Ладожское озеро. Л.: Гидрометеоиздат, 1968.
- ^ Ailio, Julius (1915). Die geographische Entwicklung des Ladogasees in postglazialer Zeit. Bull. Comm. Géol. Finlande 45, 1 – 159.
- ^ Davydova, Natalia N. et al. (1996). Late- and postglacial history of lakes of the Karelian Isthmus Arkivert 12. april 2020 hos Wayback Machine.. Hydrobiologia 322.1-3, 199-204.
- ^ Saarnisto, Matti (1970). The Late Weichselian and Flandrian history of the Saimaa Lake complex. Societas Scientiarium Fennicae. Commentationes Physico-Mathematicae 37.
- ^ Saarnisto, Matti & Tuulikki Grönlund (1996). Shoreline displacement of Lake Ladoga – new data from Kilpolansaari[død lenke]. Hydrobiologia 322.1-3, 205-215.
- ^ Kudersky, Leonid K. et al. (1996). Fishery of Lake Ladoga — past, present and future[død lenke]. Hydrobiologia 322.1-3, 57-64.
- ^ WWF – Ladoga, Fish resources
- ^ Holopainen, Anna-Liisa et al. (1996) The trophic state of Lake Ladoga as indicated by late summer phytoplankton[død lenke]. Hydrobiologia 322.1-3, 9-16.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Lake Ladoga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Ладожское озеро – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Simola, Heikki et al. (eds), Proceeding of The First International Lake Ladoga Symposium[død lenke]. Spesialutgave av Hydrobiologia. Vol. 322, no. 1-3. / april 1996. (engelsk)
- The Ladoga Lake (fotos) (engelsk)
- Heninen.net – War on Lake Ladoga 1941 – 1944 (engelsk, finsk, russisk)
- Clubneva.ru - Kart (russisk)
