La Celestina

La Celestina er en roman som ble utgitt anonymt av Fernando de Rojas, som det ellers vet svært lite om, i 1499. Boken er betraktet som en av de fremste^{[trenger referanse]} innenfor spansk litteratur og marker tradisjonelt slutten på middelalderens litteratur og begynnelsens på renessansens litteratur i Spania. Tittelen henleder egentlig til en av personene i boken, men en av de opprinnelige titlene var Tragicomedia de Calisto y Melibea or Libro de Calisto y Melibea y de la puta vieja Celestina (Tragikomedie om Calisto og Melibea, eller boken om Calisto og Melibea og den gamle horen Celestina).

Boken, en dramatisk roman om hovedpersonens idealistiske kjærlighet som fikk stor europeisk utbredelse, er skrevet som et angrep mot tjenerne til lavadelen og advarer leserne mot deres løgner og knep. Historien forteller om Calisto, en spissborger som blir forelsket i Melibea, datteren til en adelsmann. De blir forlovet ved å følge intrigene til Celestina, men deres kjærlighet har en tragisk slutt etter en ulykke hvor Calisto faller ned fra en stige. Når Melibea ser dette beslutter hun selv å hoppe i døden fra et tårn. Navnet Celestina har blitt synonymt med koblersker, spesielt eldre kvinner, og denne som litterære arketype. Hennes maskuline motpart er Homers Pandarus.

Verket er en av forutsetningene for fødselen av den moderne roman og teaterstykke. Litteraturforskningen har diskutert heftig om verket er dramatisk teaterstykke eller en roman. Den nåværende forskningen peker på at det er hybridverk hvor dens framtredende dialogform er kanskje ment å bli lest av flere stemmer for et mindre publikum, kanskje tenkt som et lesedrama, og ikke nødvendigvis for framføring på en scene.

Verkets estetiske og kunstneriske hensikter, den psykologiske karakteriseringen av figurene, spesielt den tredje, Celestina, som har sin opprinnelige forgjenger hos den romerske komedieforfatteren Ovid. Den kunstneriske fornyelse med respekt for og fortsettelsen av den humanistiske komedie i den europeiske komedie har gjort La Celestina til en viktig bestanddel av den spanske og verdenslitteraturen.

Når Calisto møter Melibea blir han heftig forelsket i henne. Melibea avviser Calistos åpne bekjennelse for henne. Han blir deretter deprimert og kjærlighetssyk og Sempronio forteller Calisto om Celestina, en koblerske som eier et horehus med falne damer, to av dem er Elicia og Areusa. Calisto går og spør Celestina om hjelp, og Celestina og Sempronio konspirerer om å presse så mye penger ut av Calisto som mulig. Imidlertid forsøker en annen tjener ved navn Pármeno å advare Calisto mot Celestinas uhedelige hensikter, men Calisto avviser ham. Celestina overtaler Pármeno til ikke å advare ham lengre, og isteden slå seg sammen med henne og Sempronio for å utnytte Calisto.

Celestina får til et møte med Melibea, gir henne en magisk tråd og forteller henne om plagene til en mann som hun kjenner, og den eneste kuren er Melibeas ord og hofteholder. De snakker sammen, men straks Celestina nevner navnet Calisto blir Melibea rasende og beordrer Celestina om å gå. Celestina er listig nok og klarer til slutt å få Melibea til oppgi sin hofteholder for Calisto. Melibeas sinn endres og hun ber Celestina om å komme tilbake og møte henne i all hemmelighet. Deretter oppdager Melibea at hun er blitt forelsket i Calisto og ber Celestina om å arrangere et møte mellom henne og Calisto.

Straks dette er gjort informerer Celestina Calisto som gir henne et kjede av gull. Celestina sier dog ingenting til sine sammensvorne, Sempronio og Pármeno. Når de går til Celestinas bordell og oppdager at Celestina ikke har til hensikt å dele sin nye rikdom dreper de henne. Redd for å bli tatt for mordet hopper de ut gjennom vinduet, men en av de prostituerte, Elicia, har sett dem drepe Celestina, og deres skadete kropper blir henrettet.

Calisto kommer for et møte i Melibeas hus med sine to tjenere Sosia og Tristan. De prostituerte Elicia og Areusa, som hadde vært elskerinnene til Sempronio og Pármeno, sender to bøller. Mens Calisto klatrer opp en stige til Melibeas balkong hører han Sosia og Tristan rope. Han vil komme til hjelp, men faller ned fra stigen og dør. Melibea ser Calistos døde kropp og i fortvilelse løper hun opp i det høyeste tårnet i huset og kaster seg utenfor etter at hun har tilstått affæren til sin far.

Det er to utgaver av romanen eller stykket. Det ene er kalt for en komedie, har 16 akter mens den andre er karakterisert som en tragi-komedie og har 21 akter.

Det har blitt spekulert om det har eksistert en tidligere versjon, er den første bevarte utgaven komedien som ble utgitt i byen Burgos i Kastilla-Leon av trykkeren Fadrique Aleman i 1499 under tittelen Comedia de Calisto y Melibea (Komedie om Calisto og Melibea). En utgave er bevart i Det spanske samfunnet i New York (Hispanic Society of New York). Noen forskere har uttrykt tvil om denne datoen, og betrakter den versjonen som ble utgitt i Toledo i år 1500 som den aller første utgaven.

Komedien består av 16 akter og har også noen strofer med akrostikonske vers (der begynnelsesbokstavene eller sluttbokstavene i hver linje danner et nytt ord eller en setning) som «el bachiller Fernando de Rojas acabó la Comedia de Calisto y Melibea e fue nascido en la Puebla de Montalbán», som betyr «akademikeren Fernando de Rojas avsluttet Komedien om Calisto og Melibea og ble født i byen Montalbán». Dette er også grunnen til at det er antatt at Rojas var forfatteren av stykket.

En ny utgave av verket under tittelen Tragicomedia de Calisto y Melibea (Tragi-komedien om Calisto og Melibea) ble utgitt av Jacobo Cromberger i Sevilla i 1502. Denne versjonen er utvidet med ytterligere 5 akter, i alt 21.

Celestina er den mest tankevekkende figuren i verket i den grad at hun også har gitt verket sitt navn. Hun er en fargerik og livlig firgur, hedonistisk, gnieraktig, dog full av liv. Hun har en dyp forståelse for de andres psykologi slik at selv de som ikke er enig med henne kan hun omforme til sine ønsker. Hun utnytter andres grådighet og seksuelle lyster, og representerer det nedbrytende elementet i samfunnet ved å spre og profittere på prostitusjon. Hun stikker seg dog ut ved å bruke magi.

Hun var selv opprinnelig en prostituert, og nå benytter hun selv sin tid for å arrangere møter mellom ulovlige elskere, og på samme tid huser hun et bordell for prostituerte som Elicia og Areusa.

Hennes figur er inspirert av figurer som blander seg inn i komedier til den romerske komedieforfatteren Plautus, og i verker fra middelalderen som Libro de Buen Amor (Boken om den gode kjærlighet) av Juan Ruiz og italienske verker som Historia de duobus amantibus av Enea Silvio Piccolomini og Elegía de madonna Fiammeta av Giovanni Boccaccio.

Rojas gjør mektige strøk med sine figurer som opptrer for leserne som livlige og levende og med en dyp psykologi. Det er menneskelige vesener med egne personligheter som bevegerseg unna middelalderens litterære typefigurer.

Noen kritikere har dog sett på dem som allegorier. Litteraten Stephen Gilman^[1]har avvist å analysere dem som figurer basert på overbevisningen om at Rojas begrenset dialogen til hvor de kun forholder seg til en gitt situasjon slik at deres psykologiske dybde kan argumenteres å være kun narrative elementer.

Lida de Malkiel, en annen litterat, har argumentert utfra objektivitet ved at de ulike figurer er bedømt ulikt. Deres motstridende oppførsel er således et resultat av Rojas menneskeliggjør av sine romanfigurer.^[2]

Et felles trekk for samtlige figurer, såvel adelige som tjenere, er deres individualisme, deres egoisme, og deres mangel på uegennytte. Temaet grådighet er forklart av Francisco José Herrera i en artikkel om misunnelse i La Celestina og relatert litteratur (i betydningen etterligninger, fortsettelser etc) hvor han forklarer beveggrunnene til de som sladrer og til tjenerne for å være henholdsvis «grådighet og ran» satt opp mot motivene til de adelige som er motivert av begjær og lyst, og forsvaret av sosial og familiære. De private fordelene til de laverestående klassefigurene danner en erstatning for kjærlighet/begjæret til den overstående klassen.

Fernando de Rojas liker å skape figurer i par, å bygge karakterutvikling gjennom forholdet til tilsvarende eller motsatte karakter. I stykket er det generelt to motstående grupper av figurer, tjenerne og adelen, og innenfor hver gruppe er figurene igjen delt i par: Pármeno og Sempronio, Tristán og Sosia, Elicia og Areusa, i gruppen av tjenere, og Calisto og Melibea, Pleberio og Alisa, i gruppen av adelige.

Kun Celestina og Lucrecia har ikke en tilsvarende korresponderende karakter, men det er fordi de danner motstående roller i handlingen: Celestina er elementet som gir tragedie, og representerer et liv levd med lovløs løssluppenhet, mens Lucrecia, Melibeas personlige tjener representerer den motsatte ytterlighet, den totale underkastelse. I denne mening har figuren av den kjeltringaktige Centurino i den andre utgaven ingen funksjon, men kan likevel sies å ha noe med den uorden som tiltrekker Calistos oppmerksomhet og fører til hans død.

• La Celestina, tilgjengelig hos Projekt Gutenberg.