[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Lavranskirken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lavranskirken i Tønsberg hadde store likheter med Mariakirken i Bergen, bl.a. de to tårn i vestfasaden.

Lavranskirken var en av middelalderkirkene i Tønsberg. Den sto der Tønsberg domkirke står i dag. Kirken ble trolig bygd tidlig på 1100-tallet og ble revet i 1810-11 på grunn av branner og dårlig vedlikehold. På grunnlag av tilgjengelige kilder kan man danne seg et bilde av hvordan kirken har sett ut. Det en har å bygge på er bl.a. en skisse av grunnplanen, laget ca. år 1800 og en akvarell som er laget sent på 1700-tallet. Det eksisterer også to kapitéler fra kirken, bevart på Slottsfjellmuseet, og disse er etter alt å dømme hugget tidlig på 1100-tallet.[1]

Middelalderarkeolog Jan Brendalsmo har laget et forslag til en rekonstruksjon som bl.a. bygger på kirker som har likhet med grunnplanskissen som er bevart. Lavranskirken var en påkostet kirke, og trolig noe mer enn en vanlig sognekirke. Kirken skulle overstråle andre kirker i sin samtid. Kirker som likner er bl.a. Mariakirken i Bergen, Gamle Aker kirke i Oslo, domkirkeruinen på Hamar og søsterkirkene på Gran.

Brendalsmo antar at kirken ble bygd for å være domkirke for Østlandet. Men før den ble ferdig var det bestemt at domkirken for denne landsdelen skulle ligge i Oslo. Han mener at hvilken helgen en kirke er viet til kan fortelle noe om byggherren. At kirken var viet til St. Laurentius tyder på at kongen var byggherre. Han støtter seg bl.a. på Tønsbergs byhistoriker, Oscar Albert Johnsen, som har påpekt at når biskopen på Østlandet ca. 1100 omtales som "vikverjabiskup" tyder det på at biskopen holdt til i Viken, den ytre brede delen av Oslofjorden. Johnsen konkluderte med at biskopen holdt til i Tunsberg, og at han holdt til på Teie hovedgård, som jo seinere tilhørte biskopen i Oslo.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Jan Brendalsmo: Kulturminnebloggen. 2016
  2. ^ Johnsen, Oscar Albert (1929). Tønsbergs historie. Bind 1. Middelalderen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 71. 
Autoritetsdata