Longyeardalen
Longyeardalen er en u-dal på Spitsbergen, Svalbard. Longyeardalen løper fra Longyearbyen ved Adventfjorden til Nybyen innerst i dalen. Over Nybyen ligger de to isbreene, Longyearbreen og Larsbreen. Dalen har bratte sider, flat bunn og er skapt av en dalbre i siste istid. Disse har trukket seg noe tilbake i løpet av de siste hundre år. Gjennom dalen renner Longyearelva. Fjellene på begge sider av Longyeardalen er typiske platåfjell med nesten flatliggende sandsteinslag som er motstandsdyktige mot forvitring øverst.
Dalsidene viser den nedre delen av lagrekken fra tertiærtiden, med sandsteiner og leirskifre som ble avsatt fra elver og kystnære strømninger. Den nederste formasjonen, firkantformasjonen, inneholder kullfløts som ble drevet i flere gruver siden 1906. Kullet, som er grunnlaget for Longyearbyen, ligger i et svakt hellende lag (2-5º) og gruvegangene følger kullagene innover i fjellet.
I Longyeardalen ligger det norske administrasjonssenteret for Svalbard, Longyearbyen. Begge stedene har navn etter John Munroe Longyear (1850–1922) som grunnla Longyearbyen i 1906.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Longyearbyen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt. Besøkt 9. mars 2013