Ola Mosafinn

Ola Mosafinn
Ola Mosafinn, etter xylografi av A. Zeese & Co. Chicago. Gjengitt i Vossebladet No. 58. Lørdag den 1ste August 1891, s. 1.
Født		14. juli 1828[1][2]
Død		28. des. 1912[1][2] (84 år)
Beskjeftigelse		Felespiller, komponist
Far		Sjurd Liland
Nasjonalitet		Norge
Musikalsk karriere
Instrument		Fiolin, fele
Ola Mosafinn på Commons

Ola Mosafinn, egentlig Ole Sjursson Mosafinn^[5](født 14. juli 1828, død 28. desember 1912), var en norsk spelemann fra Voss.

Ola Mosafinn regnes som den mest fremtredende spelemannen på Voss og i Hordaland i sin tid, og satte sterke spor etter seg i vossatradisjonen. I Hordaland har han nærpå den samme posisjonen som Myllarguten har i Telemark. De møtte hverandre aldri.

Ola Mosafinn var sønn av Sjurd Brynjulvsson Liland (1792–1866) og kona Ingebjørg Klausdotter Mosafinn (1790–1852). Ola var yngst av fem barn. Han vokste opp på plassen Mulen under garden Mosafinn, og derfor ble han noen ganger omtalt som Ola Mulen. Han var tidlig ute etter farens fele, og Ola var så ivrig at han snekret sammen ei fele på egen hånd av ei fjøl. Denne lærte han å spille på. Senere fikk han ei skikkelig hardingfele etter å ha ryddet et jordstykke for faren.

Lærerne til Ola på Voss var Isak Rokne, Lars Lofthus og Anders Berge. Mosafinn hang etter dem og sugde til seg slåtter, forteller Arne Bjørndal. I tillegg lærte han spell av faren, og av Nils Gjerde.

Etter konfirmasjonen i 1843 ble Ola etterspurt i brylluper og lag, og samtidig ble han ansatt som skolemester. Dette var i den mest pietistiske tida, og Ola måtte snike seg til å spille når skolebarna ikke så det. Han ble avslørt til slutt, og måtte gå fra stillingen etter to år. Deretter reiste Ola Mosafinn vidt omkring med fela, og fikk seg ikke fast bopæl før han var langt opp i årene. Først og fremst fór han over til Hardanger, der han snart kom til å trives bedre enn noen annen plass. I Hardanger møtte han spelemenn som Ola Håstadbø, Torkjell Tolo, Ola Folkedal og Hans Selland.

Han reiste også på marken i Lærdal, der han møtte Nils Hilme, sønn av Jørn Hilme. Disse to kom til å utveksle mye spell. Nils lærte Mosafinn hvordan han skulle «hekse» med fela, men Mosafinn brukte aldri disse kunstene.

I 1850-årene møtte Mosafinn også malerne Adolph Tidemand og Knud Bergslien. Disse var opptatte av det nasjonale kunstuttrykket, og Mosafinn spilte for dem, mens Tidemand ga begeistret tilbakemelding. Mosafinn spilte for dem en hel kveld. Utpå kvelden ble Tidemand så grepet av spillet at han gikk frampå og begynte å danse Laus eller halling. Dette var den eneste gangen disse to møtte Mosafinn.

Han lærte seg noter i en alder av 31 år, og dette ble svært nyttig for ham, fordi han dermed kunne dikte slåtter på grunnlag av nedskrevne notestubber han fikk tak i, og han kunne lære seg nye slåtter etter nedskrifter. Når Ola Mosafinn ikke spilte, drev han som handelskar og skredder, og hadde ofte skreppa med seg når han reiste på spelferder. Den lengste ferda han gjorde var til Østlandet i 1860, og da kom han så langt som til Tynset. Pengene tok imidlertid slutt, og han kom seg hjem året etter, og hadde ikke en skilling igjen da han kom hjem.

Sommeren 1872 var kronprinsen, senere Oscar 2., på tur til Vestlandet, og Ola Mosafinn ble tilkalt. Kronprinsen ville gjerne se et tradisjonelt vossebryllup, og dette ble arrangert på Vossevangen. Senere samme sommer møtte Mosafinn Ole Bull, som ga spelemannen ros for spelet. Bull ville gjerne få lært noen slåtter av Mosafinn, og de avtalte et senere møte. Mosafinn skulle spille i bryllup på Voss ikke lenge etter. Ole Bull reiste etter til Voss, og fikk møtt Mosafinn igjen der, selv om spelemannen var noe sliten etter å ha spilt i bryllup. Den kvelden var det Bull som spilte for Mosafinn.

Sommeren 1879 var også Edvard Grieg på Voss, og da han skulle feire fødselsdagen sin der, sendte han bud etter Mosafinn. Ole Bull var også til stede, men Arne Bjørndal forteller at Mosafinn kvidde seg for å spille for begge disse på en gang. Utpå kvelden tok han fela allikevel, og både Bull og Grieg fikk en kveld de sent kom til å glemme.

I 1890 reiste Mosafinn til Amerika, etter å blitt invitert flere ganger. Der spilte han i Chicago, og senere i Minneapolis, i tillegg til en del mindre steder. Han ble vel mottatt av sambygdinger og andre nordmenn som bodde der på den tida, og de holdt et stort gjestebud for ham da han skulle reise. Året etter reiste han til Amerika for andre gang, og la seg opp en del penger på konserter. I 1892 var han tilbake i Norge for godt. Nå fikk han seg også et skikkelig hjem på Voss, etter år på reisefot. På 1890-tallet var han sammen med Leiv Sandsdalen fra Seljord i Telemark og fikk lære noen gode slåtter av ham.

Ola Mosafinn reiste ut igjen i 1906. Reisen gikk til Bergen på kappleik. Her fikk han ærespremie. Siste gang han reiste var til Hardanger i 1910. Da var han 82 år gammel. Mot slutten led han av verk i underlivet, og dette døde han omsider av 28. desember 1912. Gravferda ble arrangert av Voss Mållag, og en mengde folk fra Voss og dalene omkring fulgte ham til graven. Det er rimelig å tro han hadde spilt i bryllupene til hele besteforeldregenerasjonen til dem som var samlet der.

Mosafinn kom til å bli den fremste læremesteren for en generasjon spelemenn i området rundt Voss, deriblant Arne Bjørndal, Sjur Helgeland og Sigbjørn Bernhoft Osa. Han spilte inn for Voksrull i 1910, to år før han døde. Han ligger gravlagt på Voss.

I 1921 reiste Voss kommune et minnesmerke over Ola Mosafinn og tradisjonen med ridende bryllupsfølger i Voss. Monumentet er plassert i en park på Lindahaugen^[3] på Vossevangen. Mosafinn-minnet er et bronserelieff av Nils Bergslien med et lite jerngjerde foran som viser notene av begynnelsen på «Bjølleslåtten», en tradisjonell slått fra Voss.^[3]