Baltzarfeiden

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Baltzarfeiden, Balsefejden, er det svenske navnet på stridighetene i Jemtland og Herjedalen under Kalmarkrigen 1611–1613. I norsk omtale beskrives denne fronten som Jemtlandstoget.

De to østlige landsdeler av Norge med deres geografiske beliggenhet utgjorde et gunstig utgangspunkt for utfall inn i Sverige med bare seksti kilometer mellom grensen og Bottenhavet. Men disse var tynt befolket med liten evne til å forsyne hæravdelinger over store avstander. De geografiske forholdene var slik at det norske forsvaret vanskelig kunne forsvare Jemtland og Herjedalen. Mellom Trøndelag og Jemtland lå den såkalte Kjølen, et fjellterreng som forvansket effektiv underhold og frakt av tyngre tren. Nedover mot de svenske landsdeler Medelpad og Hälsingland var terrenget derimot åpent tross enorme avfolkede strøk. Den eneste skikkelige vei gjennom Jemtland var den gamle pilegrimsveien over Åre og Medstugan til elven Ljungan. Gjennom Herjedalen gikk en vei fra Ljungan og langs elven Ljusnans dalføre.

Christian IV utsendte et brev med instrukser til lensherre Steen Bille om å skrive ut 2 000 mann fotfolk som senest i juni 1611 skulle dra inn i Jemtland og anlegge leir for å kunne foreta angrep inn i Sverige. Steen Bille og hans nestkommanderende Jens Bjelke som fra før hadde et dårlig forhold, hadde ikke militær kyndighet. Først i juli var avdelingene på tilsammen mellom 2 000 og 2 500 mann klargjort under Jens Bjelke som overtok den faktiske ledelsen etter Steen Bille valgt å bli i Trondheim, sammen med Hans Basse som hans nestkommanderende. Men det var mangel på rytteri med altfor få hester som ble brukt til transport og rekognosering og forsyningsproblemet ble merkbart i Jemtland. Trønderne var ikke nok disiplinert til å følge de kongelige påbuder om å betale for det de fikk eller tok fra jemtene som ellers var lite villig til å skaffe forsyninger.

Små angrep ble foretatt inn i Medelped og Hälsingland hvor de norske styrkene herjet, men stort sett fulgte kongens anmodning som forbudte disse fra å går for hardt ut. Disse også spredte hans opprop til den svenske allmuen om å vende seg mot Karl IX og gi deres støtte til den dansk-norske kongen. Det synes ikke å ha vært uten virkning i forsvarløse grensetrakter.

Den proklamerte stattholderen over samene og hele Lappmarken som ment alt samebefolkede land opp mot Finnmarkskysten, Baltzar Beck, var i Norrland i påvente av en svensk militæravdeling for en framrykning nordover. Trusselen som disse 2 000-2 500 norske bondesoldater representerte fulgte til at Karl IX skrev et brev der han bad Beck om å vende denne militæravdelingen mot Jemtland. Samtidig ble stattholderen Karl Bonde underrettet om å forberede et innfall inn i Jemtland gjennom Herjedalen med et bondeoppbud av dalkarene og 100 ryttere fra Kopparberg.

I august rykte Beck over grensen og slo leir ved Stavre over tjue kilometer innover med militæravdelingen oppgitt til 4 fenniker (kompanier på 100 til 200 mann) og en fane samt en del artilleri. Beck hadde utmerket etterretning om forholdet i Jemtland så han visste om det dårlige underholdet for den norske styrken som var to ganger større og at jemtene var lite stemt for en ødeleggende krig. Ved å sto leir og avvente norske reaksjoner samt ha nær forbindelse med Sverige håpet Beck å vente ut nordmennene, undergravde deres situasjon ved bruk av opprop og åpent brev med både løfter og trusler mot jemtene.

Ufullstendig og slett ledelse gjort at nestekommanderende Hans Basse fikk mesteparten av ansvaret for de norske troppene nesten overlatt til seg selv i stigende spenning med jemtene som etterhvert ble så fiendtlige stemt mot det trønderske nærværet at de rømte til skogs med deres eiendeler. Basse besluttet å tvunget fram et oppgjør og vil møte Beck i et slag ved Revsundssjön, men styrkene nektet og trakk seg tilbake til Brunflo ved Storsjön etter to uker. I disse to uker var flere småtrefninger hendt uten at det kom til strid mellom hovedstyrkene.

Et jemtsk opprør i Oviken sogn på den andre siden av Storsjön oppsto etter Basse sendte ut befalingsmenn for å kalle jemtene til å danne bondeoppbud. Bare hver fjerde mann møtte fram. I Ovviken ble disse forsøkt narret og deretter jaget bort. Med uriktige meldinger kom befalingsmennene til Jens Bjelke som hadde gjentatt ledelsen om at Beck hadde ca. 6 000 mann med seg. Allerede i forveien hadde han reagerte på uholdebare opplysninger fra tilfangetatte svensker om at man hadde til hensikt på å besette broen ved Undersåker. Det fulgte til at Basse måtte brøt opp fra Brunflo og trakk seg tilbake til Undersåker for å holde stilling til unnsetning av forsyninger og tropper kunne nå fram.

Bjelke den 15. august 1611 forledet av disse uriktige meldinger formidlet av jemtene om minst tre ganger så stor overmakt mot egne styrker bestemte seg for tilbakeretrett over Kjølen og deretter oppgav Jemtland som var ikke mulig å holde med den prekære forsyningsmangelen. Ifølge en beretning var en flokk på 150 mann i Ragunda tvunget til å overgi seg da de var etterlatt uten å ha blitt informert om retretten. Men opplysningene er ikke sikret om dette.

Uten å støtte på motstand rykket Beck fra leiren i Stavre 14. august og besatte Jemtland. Bjelke allerede den 22. august var kommet til Trondheim etter fire til fem dager tilbaketog der sult hadde tatt en del liv.

Den svenske fremferden i Jemtland var mild med få overtredelser dersom det var planer om å underlegge seg Jemtland som skulle integreres i Sverige og man var hjulpet av befolkningen som hadde hadde ikke minner fra den forrige krig å støtte seg på. De eldste jemtene var de meste opposisjonelle mot svensk nærvær. Men i Herjedalen husket herjedølene den forrige krig som var usedvanlig brutalt og det var deretter større motvilje mot svensk overtakelse.

Dalkarene under Olaf Ingemarsson herjet og plyndret, rykte opp i dalen der de svidde av Sveg sogn. Etter å ha vært i Jemtland for å hjelpe Beck dro Ingemarsson tilbake en uke senere og brente resten under stor grusomhet. Det var harde og ubarmhjertige kamp mellom dalkarer og herjedøler. Karl IX hadde nemlig sendt en fullmakt til Karl Bonde om å brenne alle gårder og drepe alle «juthar». Herjedølene ytret tapper motstand, men måtte rømte til Tydalen for å unngå utryddelse. Hvorfor herjedølene var så hardt behandlet og endog utsatt for forsøk på avbefolkning er det intet forklaring på.

Baltzar Beck gikk forsiktig fram i begynnelsen, men snart tvang han jemtene til å sverge troskap mot den svenske kongen, drevet bort de norske prestene og erstatte dem med svenske prester for å styrket kontrollen om almuen som ble pålagt krigsskatt og utskrivning med harde metoder. Ganske fort fikk jemtene erfaret at deres motvillighet i sommeren lønnet seg dårlig og mange la ut på flukt over til Trøndelag. En del var skrevet ut til krigstjeneste i Russland der de forsvant.

Etter å ha oppført en skanse ved Mörsil ved innfallsveien fra Trøndelag sør for Järpen befestet han den gamle kongsgården på Frøsøya (Frösö skanse) som ble residens. Beck ble så upopulært at frykt for opprør fra jemtenes side ble sannsynlig etterhvert tiden gikk. Fra Jemtland foretok han få streiftog over fjellet ned i Trøndelag, men kunne ikke gå til større angrep etterhvert misnøyen spredte seg i Jemtland.

I høsten 1612 dro Beck tilbake med sine styrker til Stockholm for å støttet den nye konge Gustav II Adolf mot et angrep fra sjøsiden av Christian IV. Gustav II Adolf hadde ved varsel om den ankommende dansk-norske flåte fra Vaxholm gitt ordrer i alle kanter om å møte opp snarest mulig ved Stockholm.