Jeg elsker soldater – Mediterraneo

Jeg elsker soldater – Mediterraneo er en italiensk dramakomedie fra 1991 regissert av Gabriele Salvatores. Filmens handling er lagt til den andre verdenskrig, og handler om en gruppe italienske soldater som strander på en greske øy og som deretter unnslipper krigens redsler. Den avsluttet Salvatores såkalt flukt-trilogi, der de to andre består av Marrakech Express (1989) og Turne (1990).

Den vant Oscar for beste fremmedspråklige film i 1991. Den ble også tildelt en Golden Globe for musikken.

Filmen ble innspilt på den greske øya Kastellorizo i øygruppen Dodekanesene, av de øyene som ligger lengst øst, rett sør for kysten av Tyrkia.

I 1941, et år etter at Italia gikk sammen med det nasjonalsosialistiske Tyskland i andre verdenskrig, ble en liten gruppe av mislykkede italienske soldater sendt til en liten gresk øya i Egeerhavet for fire måneder med vaktoppdrag. Soldatene omfattet en løytnant som var glad i kunst, en tøff machosersjant, en bonde som ble fulgt av sin elskede esel Silvana, og andre mistilpassede folk. De var ikke gode soldater, men et utsnitt av vanlige, uavhengige menn.

Soldatene forventet et angrep fra utsiden og på øya, og tok alle former for forberedelser. De fant en liten by uten befolkning. De så bombing i horisonten og innså at det skipet som var sendt for å plukke dem opp var blitt senket. Deretter dukker befolkningen på mystisk vis tilbake i landsbyen. Landsbyfolkene sier at de hadde skjult seg ettersom tyskerne hadde tatt alle mennene til fange. De hadde deretter besluttet å tilpasse seg italienerne. Det varte ikke lenge før alles mer vennlige vesen dukker fram. De italienske soldatene ble absorbert inn i livet, varmen og landskapet på den idylliske øya.

Den lokale greskortodokse presten spør løytnanten, som er en amatørmaler, om å restaurere veggmaleriene i kirken. To soldater som er brødre blir venner med en nydelig ung kvinne som gjeter sauer. Sersjanten begynner med folkedans og den aller skyeste og mest beskjedne av soldatene blir hodestups forelsket øyas eneste og overarbeidede prostituerte, Vassilissa.

Mot slutten av filmen blir tre av soldatene gjenforent som gamle menn.^[1]

• Diego Abatantuono som «sersjant Nicola Lo Russo»
• Claudio Bigagli som «løytnant Raffaele Montini»
• Giuseppe Cederna som «menig Antonio Farina»
• Claudio Bisio som «menig Corrado Noventa»
• Luigi Alberti som «menig Eliseo Strazzabosco»
• Ugo Conti som «menig Luciano Colasanti»
• Memo Dini som «menig Libero Munaron»
• Vasco Mirandola som «menig Felice Munaron»
• Vana Barba som «Vassilissa»

• (en) Jeg elsker soldater - Mediterraneo på Internet Movie Database
• (no) Jeg elsker soldater - Mediterraneo hos Filmfront
• (sv) Jeg elsker soldater - Mediterraneo i Svensk Filmdatabas
• (da) Jeg elsker soldater - Mediterraneo i Danmark Nationale Filminstitut
• (en) Jeg elsker soldater - Mediterraneo på AllMovie
• (fr) Jeg elsker soldater - Mediterraneo på Allociné
• (nl) Jeg elsker soldater - Mediterraneo på MovieMeter
• (en) Jeg elsker soldater - Mediterraneo på Turner Classic Movies
• (en) Jeg elsker soldater - Mediterraneo på The Movie Database – film
• (en) Jeg elsker soldater - Mediterraneo på Rotten Tomatoes