Jean-Jacques Olier

Jean-Jacques Olier
Født		20. sep. 1608[1][2][3] Paris
Død		2. apr. 1657[1][4][2][3] (48 år) Paris Saint-Sulpice Seminary building[4]
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1633–), skribent
Embete		Protestantisk prest (Saint-Sulpice, 1642–1652)
Utdannet ved		collège d’Harcourt College of Sorbonne
Nasjonalitet		Frankrike
Medlem av		St. Sulpicius' presteselskap (1645–)
Jean-Jacques Olier på Commons

Jean-Jacques Olier (født 20. september 1608 i Paris i Frankrike, død 2. april 1657 samme sted) var en fransk katolsk prest og grunnlegger av sulpicianerne og av presteseminaret Saint-Sulpice i Paris. Han regnes som en viktig fornyer av det religiøse liv i Frankrike på 1600-tallet.

Jean-Jacques Olier ble født i Paris, men familien flyttet til Lyon, der hans far var blitt dommer. Der fikk han en grundig utdannelse på det lokale jesuittkollegiete (1617–25). Han ble oppmundret til å bli prest av Frans de Sales, som forutante gans hellighet og store bragder for den katolske kirke.^[5] Før han ble prest tok Jean-Jacques Olier del i lasaristenes folkemisjoner. Lasaristenes grunnlegger, Vincent de Paul, var hans skriftefar.

Han ble presteviet den 21. mars 1633. I 1634 møtte han Agnes von Langeac. Derpå fortsatte han sin misjonsvirksomhet blant annet i Paris. Gjennom Charles de Condren, som var etterfølger etter kardinal Pierre de Bérulle som generalsuperior for det franske oratoriet, ble han kjent med École française de spiritualité (den franske spitituelle (asketiske) skole).

Det arbeide fader Condren hadde mest på hjertet var opprettelser av seminarer etter modellen gitt av Tridentinerkonsilet. Den katolske kirke mente at dens suksess i sin egen fornyelse lå i den grundige og systematiske dannelse av presteskapet ved deres utdanning på disse skolene. Forsøkene i Frankrike på å gjennomførekonsilets anvisninger gikk ikke så bra. Condren, ute av stand til å lykkes gjennom oratoriet, samlet noen få unge kirkefolk rundt seg for det formålet, og Olier var blant dem.

Den 25. juni 1642 ble Olier tilordnet sognet Saint Sulpice i Paris, og dit flyttet han det presteseminar som han var i ferd med å grunnlegger. Foruten å etablere dette seminaret var det hans mål å fonye menigheten og kristne Sorbonne, som den gang var blitt svært sekularisert i sin undervisning.

Spesiell oppmerksomhet viet han de fattige, de uinstruerte og de som levde i uregelmessige ekteskap. Tretten katekesentra ble opprettet, for undervisning ikke bare av barn, men for mange voksne som var nesten like uvitende om den katolske tro. Spesielle instruksjoner ble gitt for hver klasse av personer, for tiggerne, de fattige, hustjenere, jordmødre, arbeidere, eldre og sså videre. Instruksjoner og debatter om katolsk lære ble organisert til fordel for kalvinister, hvorav hundrevis ble omvendt til katolsk tro. Det ble ført en kraftig kampanje mot umoralsk og kjettersk litteratur og uanstendige bilder. Det ble delt ut brosjyrer, hellige bilder og bønnebøker til de som kunne eller ikke ville komme til kirken, og det ble åpnet en bokhandel ved menighetskirken for å levere god litteratur.

Det ser ut til at Vincent de Paul satte så stor pris på Olier at han i februar 1644 risikerte kardinal Mazarins harme ved å vinnet et beneficium for Olier som Mazarin søkte for sønnen til hertugen de la Rouchefoucault.^[6]

Presteseminaret i Saint-Sulpice, som han ledet i ti år, ble til et at Frankrikes store religiøse sentre i École françaises ånd. Olier grunnla flere presteseminarer, og til slutt presteselskapet Saint-Sulpice, som ble approbert den 10. august 1664 av pave Alexander VII.

Olier fikk et slag i februar 1652, og overdro sine sogneprestoppgaver til Abbé de Bretonvilliers. Gradvis gjenvant han sin kreftene, og etter sine legers ordre vewsøkte han forskjellige kursteder i Europa, og han dro på flere pilegrimsferder. Da han kom tilbake til Paris hadde han atter sin gamle energi og entusiasme, og det viste seg blant annet i hans kamp mot jansenismen. Et neste slag i Saint-Péray, i september 1653, paralyserte ham fullstendig.

I 1657 utsendte Olier sulpicianere til Ville-Marie (det senere Montreal) i Ny-Frankrike (Canada) for å grunnlegge presteseminar også der.

• Vie intérieure de la Très Sainte Vierge Marie (også online)
• La Journée chrétienne. Paris 1655
• Le Catéchisme chrétien pour la vie intérieure. Paris 1650 og 1656
• Introduction à la vie et aux vertus chrétiennes. Paris 1657
• Le Traité des saints ordres. Paris 1676
• Lettres. Paris 1672
• Le Catéchisme des enfants de la paroisse Saint-Sulpice (med andre sulpicianere)
• Pietas Seminarii S. Sulpitii
• L’Esprit des cérémonies de la messe
• L’Ame cristal. Des Attributs divins en nous
• De la création du monde à la vie divine

• (de) Friedhelm Jürgensmeier: «Olier, Jean-Jacques» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 6, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-044-1, sp. 1202–1204.
• Vie de M. Olier, fondateur du séminaire de S.-Sulpice, accompagnée de notices sur un grand nombre de personnages contemporains. Librairie de Mme Vve Poussielgue-Rusand, 2 Bde. Paris 1853.
• Marius Lepin: L’idée du sacrifice dans la religion Chrétienne: principalement d’aprés le père de Condren et Monsieur Olier. Delhomme et Briguet, Paris, 1897.
• Eugene A Walsh: The priesthood in the writings of the French school: Bérulle, de Condren, Olier. The Catholic University of America Press, Washington 1949.
• Paul H. Schmidt: Jean-Jacques Olier: Ein Leben für die Erneuerung und Heiligung des Priesterstandes. Hauteville (Sveits), Parvis 1990, ISBN 3907523202.
• Gilles Chaillot: Prier à Saint-Sulpice avec Jean-Jacques Olier. Desclée de Brouwer, Paris 1995, ISBN 2-220-03636-7.

• Kurzbiografie (deutsch)