Jan Syrový

Jan Syrový
Jan Syrový i 1938.
Født		24. januar 1888 Třebíč i Mähren i Østerrike-Ungarn Třebíč[1][2][3]
Død		17. oktober 1970 (82 år) Praha, Tsjekkoslovakia Praha[1][2][3]
Beskjeftigelse		Offiser
Parti		partiløs
Nasjonalitet		Cisleithania Tsjekkoslovakia
Gravlagt		Olšanské hřbitovy
Utmerkelser		32 oppføringer 4. klasse av Sankta Annas orden (1917) Kommandørridder av Order of the Bath (1919) Storkors av Alaouite-ordenen (1925) Storoffiser av Kroneordenen (1923) Storkors av Den hvite ørns orden (1933) 2. klasse av Trestjerneordenen (1930) 2. klasse av Bjørnedreperordenen 2. klasse av Vytiskorsets orden Storoffiser av Æreslegionen (1925) Croix de guerre 1914–1918 (1919) Storoffiser av Italias kroneorden (1923) 1. klasse av Ørnekorsets orden (1933) Storkors av Føniksordenen (1926) Kommandørkors med stjerne av Ordenen Polonia Restituta (1925) Den hellige skatts orden (1920) Storkors av Iftikhar-ordenen (1926) Storkors av Stjerneordenen (1926) Storoffiser av Romanias kroneorden (1931) Croix de Guerre (1923) 4. klasse av Sankt Vladimirs orden (1916) 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1915) Æresborger av Třebíč (1937)[4] 4. klasse av Sankt Georgsordenen (1915) Tsjekkoslovakias krigskors 1918 (1919) Médaille Interalliée 1914-1918 (1920) Nasjonalordenen for trofast tjeneste (1925) 2. klasse av Vytiskorsets orden (1932) Sankt Savas orden (1930) Ordenen av Karađorđe-stjernen (1925) Krigskorset (1939) Sankt Georgskorset (1915) Sankt Stanislaus-ordenen
Tsjekkoslovakias statsminister
22. september - 1. desember 1938
Regjering		Syrový I og II
Forgjenger		Milan Hodža
Etterfølger		Rudolf Beran
Tsjekkoslovakias forsvarsminister
22. september 1938 - 27. april 1939
Regjering		Syrový I, II, Beran I, II
Forgjenger		František Machník
Etterfølger		Gen. Sergěj Ingr
Tsjekkoslovakias forsvarsminister
18. mars - 12. oktober 1926
Regjering		Černý II
Forgjenger		Jiří Stříbrný
Etterfølger		František Udržal
Signatur
Jan Syrový på Commons

Jan Syrový
Født		24. jan. 1888[1][5][2][6] Třebíč[1][2][3]
Død		17. okt. 1970[1][2][6][3] (82 år) Praha[1][2][3]
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Tsjekkoslovakias statsminister (1938–1938)
Parti		partiløs
Nasjonalitet		Cisleithania Tsjekkoslovakia
Gravlagt		Olšanské hřbitovy
Utmerkelser		Krigskorset Croix de Guerre
Troskap		Østerrike-Ungarn (1906) Tsjekkoslovakiske legion (1914–1920) Tsjekkoslovakia (1920–1939)
Våpenart		De tsjekkoslovakiske legionene[7]
Tjenestetid		1906, 1914–1939
Militær grad		General
Enhet		k.u.k. Armee Tsjekkoslovakiske legion Československá armáda
Kommandoer		2. střeleckému pluku, Tsjekkoslovakiske legion i Russland, generalstaben, generalinspektør for hæren
Deltok i		Første verdenskrig Slaget ved Zborov Den russiske borgerkrig
Signatur
Jan Syrový på Commons

Jan Syrový (1888–1970) var en tsjekkoslovakisk general og veteran fra den tsjekkoslovakiske legionen i Russland under den russiske borgerkrig. Under Sudetenkrisen var han Tsjekkoslovakias statsministern fra 22. september til 1. desember 1938.

Syrový ble født den 24. januar 1888 i Třebíč i Mähren (da en del av Østerrike-Ungarn. Han studerte ingeniørfag ved den tekniske skole i Brno. Etter han ble uteksaminert i 1906, meldte han seg frivillig til ett års tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren. Deretter reiste han til Warszawa (da en del av det russiske keiserdømmet), hvor han var ansatt i et byggefirma for å spare opp til sin videre utdannelse. Han ble uteksaminert fra det tekniske universitetet i Warszawa i 1913, med spesialisering i armert betongbygging.^[8]

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 meldte han seg ikke til tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren, men byttet side til den russiske hæren og var en av de første offiserene til å tilslutte seg den tsjekkoslovakiske legionen i Russland, der han spilte en stor rolle i planleggingen av militære operasjoner. Han deltok i flere rekognoseringsoppdrag, og ble som en følge av dette forfremmet og dekorert flere ganger. Som fenrik deltok han i slaget ved Zborov den 1.-2. juli 1917, hvor han ble såret av granatsplinter fra østerriksk artilleri og mistet sitt høyre øye. Til tross for skadene var han kort tid etter tilbake ved fronten og fra april 1918 kommanderte han det 2. infanteriregiment («2. střeleckému pluku»).

De tsjekkoslovakiske legionærene besluttet å ta opp kampen mot bolsjevikene, delvis grunnet bolsjevikenes forsøk på å avvæpne den tsjekkoslovakiske legionen etter fredsavtalen i Brest-Litovsk, samt episoden i Tsjeljabinsk hvor den lokale bolsjevikregjeringen arresterte noen tsjekkoslovakiske legionærer etter at de hadde lynsjet en ungarsk krigsfange den 14. mai 1918.

Syrový ble i august 1918 forfremmet til generalmajor. Fra oktober 1918 til januar 1919 kommanderte han den tsjekkoslovakiske legionen og andre anti-bolsjevikiske styrker på den transsibirske jernbanen. I april 1920 forlot han havnen i Vladivostok.^[9]

Den 20. juni 1920 vendte Syrový tilbake til Tsjekkoslovakia, og ble møtt av en entusiastisk folkemengde i hovedstaden Praha. Hans krigsdeltakelse hadde gitt ham verdifull anerkjennelse, og i august 1920 ble han utnevnt som øverstkommanderende for forsvarskommandoen Praha.

I 1922 tok han et kurs for generaler i Versailles i Frankrike og ved utgangen av året ble forfremmet til divisjonsgeneral. I januar 1924 tok han over som nestkommanderende for generalstaben, og den 1. januar 1926 ble han forfremmet til stabssjef for den tsjekkoslovakiske hæren. I mars 1926 ble han utnevnt til forsvarsminister i Jan Černýs interimregjering og returnerte til stillingen som stabssjef i oktober samme år. I desember 1927 ble han i en alder av 39 år forfremmet til graden armégeneral («armádni general»).

Som den tsjekkoslovakiske hærens stabssjef intensiverte han kontakter med Frankrike, Jugoslavia og Romania, og forsøkte å etablere et militært samarbeid med Polen. I 1933 godkjente Syrový en plan for modernisering og omorganisering av hæren utarbeidet av generalstabens operative seksjon. Den 31. desember 1933 ble Syrový utnevnt til generalinspektør av den tsjekkoslovakiske hæren.

Stillingen som hærens generalinspektør hadde en representativ karakter, noe Syrový bestemte seg for å endre ved å utvide sitt ansvarsområde. Dette forårsaket en uheldig og langvarig feide mellom Syrový og hærens nye stabssjef, general Ludvík Krejčí, som nektet å oppgi noe av sitt ansvarsområde. Hele saken måtte løses av president Edvard Beneš med et kompromiss i 1936.

Syrový ble med årene et symbol for den tsjekkoslovakiske hæren og ansett som en person med en autoritet og moral. Delvis takket være hans likhet med den böhmiske generalen og husittlederen Jan Žižka (ca. 1370-1424) var han en av Tsjekkoslovakias krigshelter i mellomkrigstiden, og det var hans popularitet blant folket som brakte ham til regjeringen.^[9]

Klokken 19 den 21. september 1938 aksepterte statsminister Milan Hodža, med støtte fra de andre politiske partiene og etter anbefaling av president Edvard Beneš, det fransk-britiske tilbudet ved Godesberg. Nyhetene om den tsjekkoslovakiske regjeringens kapitulasjon resulterte i et utbrudd av nasjonal indignasjon. I Praha samlet store folkemengder seg utenfor parlamentet og Hradčany og protesterte imot kapitulasjonen.^[10] Neste morgen gikk Praha i generalstreik og på Wenzelsplassen samlet 100 000 demonstranter seg og krevde regjeringens avgang, innsettelsen av en militær regjering og et program om nasjonal motstand mot tyskerne.^[11]

Klokken 10 om formiddagen ble det kunngjort fra parlamentets balkong at Hodžas regjering, nå et synonym for kapitulasjon, hadde søkt sin avskjed. Imens ble General Syrový bedt av president Beneš om å danne ny regjering. Syrový protesterte og insisterte at han var en offiser og ikke politiker, samt at han ikke hadde kvalifikasjonene til stillingen. Beneš fortalte ham at nasjonen trengte ham, og etter ytterligere press aksepterte Syrový anmodningen.

Den 22. september ble Syrový utnevnt til statsminister og forsvarsminister i den såkalte «regjeringen for republikkens forsvar» («Vlada obrany Republiky»), og fra parlamentets balkong talte han til folket:

Jeg garanterer at hæren står og vil stå ved våre grenser for å forsvare vår frihet til det siste. Jeg vil snart kalle på dere her for å ta en aktiv del i forsvaret av vårt land som vi alle lengter etter å ta del i.^[11]

Kl. 22 den 23. september 1938 utstedte regjeringen et dekret om nasjonal unntakstilstand og full mobilisering av den tsjekkoslovakiske hæren, en nyhet som ble møtt av stor begeistring av det tsjekkiske folket.

Som statsminister ble Syrový tvunget til å akseptere betingelsene av Münchenavtalen den 30. september 1938. Mens resultatene av avtalen, som ble kringkastet på radio og over offentlige høyttalere på Wenzelsplassen, fikk folk til å gråte åpenlyst i gatene, tilbrakte president Beneš formiddagen på å konsultere Syrový og regjeringen, den militære ledelsen og lederne for de politiske partiene.^[12]

Syrový minnet hans fortvilte lyttere at mange av de militære festningsverkene langs den tsjekkisk-tyske grensen ikke var helt ferdigbygget, og at selv om Sovjetunionen var villige til å sende tropper, ville tsjekkerne ikke kunne holde ut mot den tyske overmakten lenge nok til at disse troppene kunne sendes i kamp.^[12] General Ludvík Krejčí samtykket, og sa at selv om Sovjetunionen bestemte seg for å sende tropper ville det ta omkring seks uker å få soldatene til Mähren, og at det da ville være for sent.^[13] General Karel Husárek poengterte at de tsjekkoslovakiske forsvarsplanene var basert på forventningene om at i tilfelle av en tysk invasjon av Tsjekkoslovakia ville Tyskland også bli tvunget til å kjempe en tofrontskrig mot Frankrike; at Den lille ententen ville angripe Ungarn; at grensen mot Østerrike ikke ville være nødvendig å forsvare; samt at Polen og Romania ville være villige til å gi sovjetiske tropper tillatelse til å krysse deres territorier.^[13] Ingen av forventningene holdt, og kun General Sergěj Vojcechovský insisterte på å avvise Münchenavtalen og kjempe for statens territorielle integritet.^[13]

Ved middagstid hadde regjeringen hadde nådd en konsensus om at det ikke eksisterte noen annen realistisk mulighet enn å akseptere betingelsene i Münchenavtalen.^[13] I sin radiotale til folket kvelden 30. september sa Syrový at «Vi ble forlatt. Vi står alene.»

I München samlet fire europeiske stormakter seg og har besluttet seg for å oppfordre oss til å godta nye grenser, som adskiller de tyske landområdene fra vores stat. Vi hadde valget mellom et fortvilt og desperat forsvar, noe som ville bety ikke bare å ofte hele den voksne befolkningen, men også kvinner og barn. Vi måtte akseptere betingelsene som har blitt hensynsløst påtvunget oss uten krig og som har ingen likheter i historien. Vi ville bidra til fred, men ikke på den måten vi ble tvunget til. Vi ble forlatt. Vi står alene. [...]

Vi har kommet til konklusjonen at i valget mellom å forminske grensene eller nasjonens død er det vår hellige plikt å bevare menneskeliv og dermed ikke komme svekket ut av disse grufulle tider og gi opp vel vitende om at vår nasjon vil reise seg igjen som den har gjort mange ganger i fortiden. ^[14]

Jan Syrový i sin radiotale til folket 30. september 1938.

Etter at Tsjekkoslovakia måtte avstå Sudetenland til Tyskland, økte spenningene mellom regjeringen i Praha og Slovakia. Den 3. oktober truet den slovakiske ministeren Matúš Černák med å søke avskjed hvis ikke Slovakia ble tildelt selvstyre innen 24 timer. Da dette ikke hadde blitt oppfylt innenfor den gitte tidsfristen trakk Černák seg fra regjeringen, hvilket førte til Syrový-regjeringens fall.^[15]

Som følge av dette utnevnte Syrový en ny regjering hvor han fortsatte som forsvarsminister og statsminister. Da president Beneš søkte sin avskjed den 5. oktober overtok Syrový noen av presidentskapets plikter (i samsvar med den tsjekkoslovakiske grunnloven) inntil Emil Hácha ble valgt til president den 30. november 1938.

Syrový håpet å skrinlegge det slovakiske problemet ved å tilby den romerskkatolske presten Jozef Tiso, som var lederen for det nasjonalistiske Hlinkas slovakiske folkeparti, en ministerpost sammen med en fri hånd i Slovakia som minister med utstrakte fullmakter. Den 6. oktober 1938 aksepterte parlamentet og Syrovýs regjering den såkalte Žilina-avtalen, som fastsatte dannelsen av en selvstendig slovakisk regjering med Tiso som selverklært statsminister og justisminister.

Syrový håpet også å løse det karpato-ruthenske problemet ved å utnevne Ivan Párkányi som minister for Karpato-Rutenia.^[16] Men den 8. oktober krevde den Første ukrainske nasjonale sentralråd i Užhorod at Karpato-Ruthenia skulle tildeles samme selvstyrerettigheter som Slovakia.^[16] Etter noen dagers forhandlinger med regjeringen i Praha ble de enige om å danne en ny selvstyrt regjering ledet av Andrej Bródy, som tok over den 11. oktober etter at Syrový hadde avskjediget sånn at Brody-regjeringen kunne overta forvaltningen av Karpato-Ruthenia.^[17] Men da statsminister Bródy oppfordret alle karpato-ruthenere i å forene seg i en uavhengig stat,^[18] samt oppfordringer om folkeavstemninger om å returnere Karpato-Ruthenia og den østre slovakiske regionen Prešov til Ungarn fikk myndighetene i Praha nok. Under et møte mellom Syrový og karpato-ruthenske ministre i Praha den 26. oktober ble Bródy arrestert for forræderi, og Avgustyn Volosjyn ble innsatt som ny statsminister i Karpato-Ruthenia, som ble omdøpt til «Karpato-Ukraina».^[18]

Syrovýs regjering var sammen med de slovakiske selvstyremyndighetene også ansvarlige for grenseendringsforhandlinger med Ungarn fra 5. til den 13. oktober og 19. til 22. oktober 1938. Den tsjekkoslovakiske delegasjonen bestod var ledet av Tiso, og Slovakia var representert av justisminister Ferdinand Durčanský og General Rudolf Viest, mens regjeringen i Praha var representert av Dr. Ivan Krno, politisk direktør i det tsjekkoslovakiske utenriksdepartementet, med rang som ambassadør og minister med utstrakte fullmakter. Etter at forhandlingene mellom partene ikke førte fram aksepterte de tysk og italiensk megling. Den 2. november ble Tsjekkoslovakia tvunget til å avstå 11 925 km og 869 299 innbyggere til Ungarn som følge av den første Wien-tildelingen.^[19]

Den 30. november 1938 ble Emil Hácha valgt til president og Sýrovy trakk seg som statsminister dagen etter. Han forble forsvarsminister i Rudolf Berans regjering inntil 27. april 1939.

Da tyskerne okkuperte Böhmen og Mähren 15. mars 1939 ga Syrový ordre om at hæren ikke skulle yte motstand og til å overholde sine retningslinjer. Han deltok i flere offisielle begivenheter med den tyske okkupasjonsmyndighetene i uniform. Etter at han gikk av som forsvarsminister den 27. april 1939 trakk han seg tilbake fra offentligheten og flyttet utenfor byen. Han avsto fra å delta i motstandskampen på grunn av at han var en alt for prominent og kjent figur til å være noe annet enn en belastning. Dog sikret han at store pengesummer ble overført fra et fond for legionærene til motstandsbevegelsen. Syrový tilbød sin assistanse til motstandsbevegelsen under Praha-opprøret i mai 1945, men ble avvist.^[9]

Den 14. mai 1945 ble han arrestert og utpekt som en viktig kollaboratør og samarbeidspartner for okkupasjonsmakten. Han ble i april 1947 funnet skyldig for landsforræderi av den nasjonale domstolen («Národní soud») og dømt til 20 års fengsel. Blant bevisene mot ham var et bilde av Syrový som håndhilser på Adolf Hitler (under et møte han var forpliktet til å delta på Borgen i Praha), ordren om ikke å yte motstand mot tyskerne (instruert til å utstede av president Hácha) samt en våpenkontrakt med tyskerne.^[9]

Først i 1960 fikk han amnesti av president Antonín Novotný og kunne forlate fengselet. Dog hadde han blitt fratatt sin militære rang og mottok derfor ingen pensjon. Han hadde heller ingen andre finansielle goder og ble forhindret i å arbeide av kommunistregimet. Med tiden fikk han tillatelse til å arbeide som nattevakt, og først i 1967 ble han tildelt en delvis pensjon. Han døde 17. oktober 1970 i Praha.^[9]

Ordener tildelt av Tsjekkoslovakia Krigskorset (1914–1918) Revolusjonsmedaljen 1914–1918 (Med spennene: «Č.D.», «Zborov» og numrene «1» og «2») Haukeordenen Seiersmedaljen 1918 Ordener tildelt av Belgia Kroneordenen 2. klasse Croix de Guerre (1914–1918) Ordener tildelt av Estland Ørnekorsets orden (1. klasse) Ordener tildelt av Frankrike Æreslegionen (Storoffiser) Æreslegionen (Kommandør) Æreslegionen (Offiser) Æreslegionen (Ridder) Croix de guerre 1914–1918 (med palme) Ordener tildelt av Hellas Føniksordenen (1. klasse) Hærens fortjenestemedalje Ordener tildelt av Italia Italias kroneorden (2. klasse) Krigsfortjenestekorset Ordener tildelt av Japan Den hellige skatts orden (2. klasse) Ordener tildelt av Jugoslavia Sankt Savas orden (1. klasse) Den hvite ørns orden (Storkors) Den hvite ørns orden (Storoffiser) Ordenen Karađorđes Stjerne

Ordener tildelt av Litauen Vytautas den stores orden (2. klasse) Ordener tildelt av Latvia Lāčplēsisordenen (2. klasse) Trestjerneordenen (2. klasse) Ordener tildelt av Marokko Alaouite-ordenen (1. klasse) Ordener tildelt av Polen Ordenen Polonia Restituta (2. klasse) Ordener tildelt av Romania Nasjonalordenen Romanias Stjerne (1. klasse) Romanias kroneorden (1. klasse) Ordenen for lojal tjeneste (1. klasse) Minneskorset for krigen 1916–1918 (Med spennen: «Sibir») Ordener tildelt av Russland Sankt Vladimirs orden (4. klasse) Sankta Annas orden (4. klasse) Sankt Stanislaus-ordenen (3. klasse) Sankt Georgs-korset (3. klasse) Ordener tildelt av Storbritannia Order of the Bath (Kommandørridder) Ordener tildelt av Tunisia Iftikhar-ordenen (1. klasse)

• Faber, David, Munich, 1938: Appeasement and World War II. (New York, NY: Simon & Schuster, Inc., 2008).
• Heimann, Mary, Czechoslovakia – The State That Failed. (New Haven: Yale University Press, 2003).
• Kliment, Charles K. & Nakládal, Břetislav, Germany's First Ally: Armed Forces of the Slovak State 1939-1945. (Atglen, PA: Schiffer Publishing Ltd., 1997).
• Preclík, Vratislav: Masaryk a legie (Masaryk og legioner), váz. kniha, 219 sider, Karvina, Tsjekkia, utgiver: Masarykovým demokratickým hnutím (Masaryk demokratiske bevegelse, Praha), 2019, ISBN 978-80-87173-47-3, sider 36 - 39, 41 - 42, 106 - 107, 111-112, 124–125, 128, 129, 132, 140–148, 184–209.

• Artikkel om Jan Syrový på Vlada.cz (tsjekkisk)
• Artikkel om Jan Syrový på Vojenstvi.cz (tsjekkisk)

Forgjenger  Milan Hodža	Tsjekkoslovakias statsminister 22. september–1. desember 1938	Etterfølger Rudolf Beran
Forgjenger  František Machník	Tsjekkoslovakias forsvarsminister 22. september 1938–27. april 1939	Etterfølger Gen. Sergěj Ingr
Forgjenger  Jiří Stříbrný	Tsjekkoslovakias statsminister 18. mars–12. oktober 1926	Etterfølger František Udržal