[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Joseph Priestley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joseph Priestley
Født13. mars 1733[1][2]Rediger på Wikidata
Birstall i West Yorkshire[3][2][4][5]
Død6. feb. 1804[6][7][8][1]Rediger på Wikidata (70 år)
Northumberland i Pennsylvania[9][2]
BeskjeftigelseFilosof, teolog, kjemiker, lærer, politisk teoretiker, dilettant, bibliotekar, lærer, vitenskapshistoriker, fysiker, politiker, oppfinner, skribent, forkynner, lingvist, naturviter, antislaveriaktivist Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike Rediger på Wikidata
Utdannet vedBatley Grammar School[9]
EktefelleMary Priestley (17621796) (avslutningsårsak: ektefelles død)[10][9]
FarJonas Priestley[10]
MorMary Wells[10]
SøskenTimothy Priestley[10]
BarnHenry Priestley[10]
Joseph Priestley[3][10]
William Priestley[10]
Sarah Priestley[10]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Storbritannia[3]
GravlagtRiverview Cemetery[11]
Medlem av
9 oppføringer
Royal Society (1766–)
Kungliga Vetenskapsakademien
Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
American Academy of Arts and Sciences
American Philosophical Society (1785–)[12]
Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL
Leeds Library[13]
Accademia delle Scienze di Torino (1783–)[2]
Lunar Society of Birmingham[14]
UtmerkelserFellow of the Royal Society
Copleymedaljen (1772)[15]
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow (1782–)[16]

Joseph Priestley (født 13. mars 1732jul./ 24. mars 1733greg. i Fieldhead/Birstall ved Leeds i England, død 6. februar 1804 i Northumberland County i Pennsylvania i USA) var en britisk kjemiker, filosof og prest (unitarianer). Han regnes som oppdageren av oksygenet.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Priestley var sønn av en dukmaker og ble født nær herregården Oakwell Hall.[17] Hans mor døde allerede i 1739; han ble adoptert av sin tante Sarah Keighley.[18] Priestley ble for det meste undervist i hjemmet.

Da han var 19 år gammel begynte han ved den non-konformistiske skole i Daventry der han studerte teologi og gamle språk.

Vitenskapsmann

[rediger | rediger kilde]

Den 1. august 1774 oppdaget Priestley grunnstoffet oksygen.[trenger referanse] I 1775 ble han den første til å publisere oppdagelsen.[trenger referanse] Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele hadde gjort den samme oppdagelsen noen år tidligere, men publiserte ikke dette før 1777. Derfor anses ofte Priestley som den som oppdaget oksygenet først. Til tross for oppdagelsen av oksygenet forstod Priestley aldri forbrenningsprosessen, men var tvert i mot til sin død en av de ivrigste tilhengere av flogistonteorien. Derimot kom Priestley likevel til så klar kunnskap at han kunne beskrive oksygenets kretsløp innen den organiske verden.[19]

Priestley ble vurdert til stillingen som astronomJames Cooks andre reise, men ble ikke valgt.[trenger referanse] Han ga besetningen en metode på hvordan lage mineralvann, noe han feilaktig trodde kunne kurere skjørbuk. Han publiserte metoden i pamfletten Directions for Impregnating Water with Fixed Air i 1772. Priestley utnyttet ikke det kommersielle potensialet i mineralvann, men andre som bl.a. Johann Jacob Schweppe tjente godt på det.[trenger referanse]

Blant hans naturvitenskapelige skrifter er også History and present state of electricity (1767) og Experiments and observation on different kinds of air (6 bind, 1779-1786).[19]

Unitariansk prest og leder, filosof

[rediger | rediger kilde]

Priestley var unitarianer og ble på grunn av religiøse uroligheter i Birmingham i 1794 nødt til å forlate Storbritannia og flykte til USA med sin familie,[trenger referanse] og han levde der resten av sitt liv. Her ble han en av de første lederne for den amerikanske unitarismen.

Priestley bekjempet det kirkelige treenighetsdogmet og flere kristologiske dogmer, og anså den øvrige kristenhets utvikling som et frafall fra urkristendommen.[trenger referanse] Dette beskrev han i A history of the corruption of Christianity (2 bind, 1782).

Som filosof gikk han inn for en psykologisk materialisme, som utledet sjelslivet fra nervefunksjonene og betraktet psykologien som en del av fysiologien.[trenger referanse]

Priestleys selvbiografi, Memoirs, utkom i to bind 1806-1807.[20]

Priser og utmerkelser (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Pedagogues and Psychologists of the World[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID joseph-priestley, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118793357, besøkt 11. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.londonremembers.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Guardian, www.guardian.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joseph-Priestley, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ annuaire prosopographique: la France savante, «Joseph Priestley», CTHS person-ID 117634[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Sycomore, «Joseph Priestley», Sycomore-ID 17830[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 22788[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g h Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 7041[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Notable Names Database[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.theleedslibrary.org.uk, besøkt 4. juni 2018[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ lunarsociety.org.uk[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Royal Society, «Award winners : Copley Medal», verkets språk engelsk, besøkt 30. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Members of the American Academy Listed by election year, 1780-1799, www.amacad.org[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Wolf-Dieter Müller-Jahncke: Priestley, Joseph. I: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (utg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, s. 1183 f.; her: S. 1183 („* 13.3.1733, Fieldhead bei Leeds“).
  18. ^ Bennett R. Willeford: Das Portrait: Joseph Priestley (1733-1804). I: Chemie in unserer Zeit. 13, 1979, s. 111–117.
  19. ^ a b Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Band 21. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1240. 
  20. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Band 21. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1240-1241. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]