[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

John Dryden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Dryden
Født9. aug. 1631[1][2][3]Rediger på Wikidata
Aldwincle (Northamptonshire)[4]
Død1. mai 1700[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (68 år)
London[6]
BeskjeftigelseDramatiker, oversetter, lyriker,[7][8] litteraturkritiker, salmedikter, skribent[9]
Embete
  • Poet Laureate of the United Kingdom (1668–1688) Rediger på Wikidata
Utdannet vedWestminster School
Trinity College[10]
EktefelleElizabeth Howard (1663–)[11][12][13]
FarErasmus Dryden[11][14]
MorMary Pickering[11][14]
BarnSir Erasmus Henry Dryden, 5th Baronet
Charles Dryden
John Dryden[14]
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtWestminster Abbey
SpråkEngelsk
Medlem avRoyal Society
UtmerkelserFellow of the Royal Society
Periode1600-tallet
DebutAstraea Redux (1660)
Viktige verkThe Wild Gallant, Essay of Dramatick Poesie
Signatur
John Drydens signatur
John Dryden på Commons

John Dryden (født 9. augustjul./ 19. august 1631greg. i Aldwincle, Northamptonshire, død 1. maijul./ 12. mai 1700greg. i London) var en innflytelsesrik engelsk poet, litterær kritiker, oversetter og skuespillforfatter som dominerte det litterære liv under restaurasjonen i England i en slik grad at perioden også har i litterære kretser blitt kalt for «Drydens tidsalder».

Dryden er mest kjent for sine politiske satirer og for sin bruk av jambiske vers på parrim. Blant hans poetiske verk finnes det satiriske diktet Absalom og Achitophel (1681) og blant hans skuespill finnes komedien Marriage à la Mode (1671) og All for Love (1678); sistnevnte var en omarbeidelse av William Shakespeares Antonius og Kleopatra.

Dryden var en mann som snudde kappen etter vinden i henhold til sine politiske og religiøse meninger. Under kong Jakob II av England konverterte han til katolisismen. Han ble under Jakob II av England utnevnt til poet laureate, men mistet denne tittelen da han ikke anerkjente det nye styret etter revolusjonen i 1688.

Han lå i en feide med poeten Thomas Shadwell.

Første år

[rediger | rediger kilde]

Dryden ble født i landsbyen Aldwincle (også skrevet Aldwinkle) i nærheten av Oundle in Northamptonshire, hvor hans bestefar på morssiden var Rector of All Saints. Han var den eldste av fjorten barn av Erasmus og Mary Dryden, som var jordeiere fra lavadelen og som støttet puritanernes sak og parlamentet. Som gutt levde Dryden i landsby i nærheten av Titchmarsh hvor det også er sannsynlig at han fikk sin første utdannelse. I 1644 ble hans sendte til en skole i Westminster som stipendiat hvor hans rektor var dr. Richard Busby, en karismatisk lærer og streng på disiplinen.[15] Westminster School, nylig refinansiert av dronning Elisabeth I av England, var preget av ulike religiøse og politiske strømninger som oppmuntret rojalisme og høy-anglikanisme. Hva enn Drydens svar på dette var respekterte han rektor og sendte senere to av sine egne sønner hit. Mange år etter hans død ble et hus ved skolen æret med hans navn.

Som et humanistisk gymnas opprettholdt Westminster et pensum som trente elevene i retorikk og kunsten å presentere argumenter for begge sider i en gitt sak. Denne kunnskap forble hos Dryden og påvirket hans senere skriving og tenking. Pensumet krevde også ukentlige oversettelsesoppgaver som utviklet hans evner som oversetter. Hans år ved skolen var ikke uten hendelser og hans første trykte dikt, en elegi (klagesang) med en sterk rojalistisk følelse ved dødsfallet til hans klassekamerat Henry, lord Hastings, fra kopper, henspilte på henrettelsen av kong Karl I av England som skjedde den 30. januar 1649.

I 1650 dro Dryden til Trinity College ved University of Cambridge hvor han opplevde en tilbakevending til det religiøse og politiske etos fra sin barndom. Rektoren ved skolen var puritaner ved navn Thomas Hill som også hadde vært rektor i hans hjemby.[16] Selv om det er liten informasjon om hans første studentår studerte han sannsynligvis standard pensum bestående av klassikerne, retorikk og matematikk. I 1654 fikk han sin filosofigrad (BA) på toppen av listen over eksamenskandidater for det året. I juni samme år døde hans far og etterlot ham noe land som ga en liten inntekt, men ikke til å leve av.[17]

Han kom til London under Oliver Cromwells Protektoratet og fikk arbeid hos statssekretæren John Thurloe. Denne posisjonen kan ha vært et resultat av trykk fra hoffmarskalk Gilbert Pickering som var hans fetter. Dryden var til stede den 23. november 1658 ved Cromwells begravelse sammen med de puritanske poetene John Milton og Andrew Marvell. Kort tid etter utga han sitt første dikt, Heroique Stanzas (1658), en lovprisning ved Cromwells død som er både forsiktig og varsom i sitt følelsesmessige visning. I 1660 feiret han gjeninnføringen av monarkiet og hjemkomst til Karl II med panegyrisk rojalistiske diktet Astraea Redux. Her beskriver han interregnum som en tid med kaos og Karl som den som gjeninnfører fred og orden.

Senere liv og karriere

[rediger | rediger kilde]

Etter restaurasjonen etablerte Dryden seg hurtig som den ledende poet og litterære kritiker i England og han ga all sin lojalitet til den nye regjeringen. Sammen med Astraea Redux ønsket Dryden det nye regimet velkommen med to nye lovprisninger, To His Sacred Majesty: A Panegyric on his Coronation (1662), og To My Lord Chancellor (1662). Disse smiskende diktene antydet utilslørt at Dryden ønsket at hoffet skulle bli hans velynder, men isteden endte han opp med å skaffe seg et levebrød ved å skrive for utgivere, ikke for aristokratiet, og således for det lesende publikum og allmennheten. Disse og hans andre ikke-dramatiske dikt feiret offentlige hendelser. Det vil si at de var skrevet for nasjonen og ikke for sin egen del, og den laurbærkransete poet, poet laureate, som han senere skulle bli, var pliktig å skrive et antall av disse årlig.[18] I november 1662 ble Dryden foreslått som medlem av Royal Society og deretter valgt som medlem. Han var dog ikke spesielt aktiv i samfunnets aktiviteter og ble 1666 utvist for ikke å ha betalt sin skyld.

Den 1. desember 1663 giftet Dryden seg med Elizabeth Howard, søsteren til den rojalistiske dramatikeren og politikeren Robert Howard. Drydens arbeid kunne stundom inneholde utbrudd mot ekteskapet, men også lovprisninger om det samme. Det er derfor uklart hvor ømt ekteskapet deres var, men hun kom til å føde ham tre sønner og overleve ham.

Da teatrene ble gjenåpnet etter puritanernes forbud kastet Dryden seg i arbeidet med skrive skuespill. Hans første stykke, The Wild Gallant, kom i 1663 og var ikke spesielt suksessfull, men den skulle komme og fra 1668 var han på kontrakt til å skrive tre skuespill i året for King’s Company hvor han også var aksjeholder. I løpet av 1660- og 1670-tallets ble skuespill hans viktigste inntektskilde. Han viste veg i det som kalles for komedien under restaurasjonstiden hvor hans største suksess var Marriage A-la-Mode (1672), foruten heroiske tragedier og rene tragedier, hvor hans største suksess var All For Love (1678). Dryden var aldri tilfreds med sine skrivearbeid for teateret og klagde ofte på at hans talenter ble kastet bort på et uverdig publikum. I 1667, omtrent på samme tid som hans dramatiske karriere begynte, utga han Annus Mirabilis, et langt historisk dikt som beskrev hendelsene i 1666, den engelske seieren over den hollandske flåten og den store brannen i London. Det var et moderne episk verk i pentameter med firelinjete strofer som etablerte ham som den mest fremragende poet i sin generasjon, og var en absolutt nødvendighet for ham for å søke om posisjonen som poet laureate (1668) og som kongelig historiograf (1670).

Da Den store pesten stengte teatrene i 1665 trakk Dryden seg tilbake til Wiltshire hvor han skrev Of Dramatick Poesie (1668), det beste av hans usystematiske artikler og essayer. Dryden forsvarte hele tiden sin litterære virksomhet, og i Of Dramatick Poesie, det lengste av hans kritiske verker, har form som en dialog med fire figurer – hver basert på en prominent samtidig og hvor Dryden selv som ‘Neander’ diskuterer verdien av klassisk fransk og engelsk drama. Den større delen av hans kritiske verker introduserte problemer som han var ivrig etter å diskutere, og viste arbeidet til en forfatter med en uavhengig sinnelag som følte sterkt for sine tegne tanker, tanker som demonstrerte den store bredden i hans lesning og kunnskaper. Han hadde også sterke meninger om lyrikerens forhold til tradisjonen og den kreative prosessen, og hans beste heroiske skuespill Aureng-Zebe (1675) hadde en prolog som fordømte bruken av rim i alvorlige drama. Hans skuespill All for Love (1678) var skrevet på blankvers.

Drydens største prestasjon var i satiriske vers: den liksomheroiske MacFlecknoe, et personlig produkt av hans år som poet laureate, var et smededikt som sirkulerte i manuskript og angrep dramatikeren Thomas Shadwell. Det er ikke en nedsettende form for satire, men heller et som gjør objektet større på måter som er uventede, overførte det tåpelige til poesi.[19] Denne formen for satire ble fortsatt med Absalom og Achitophel (1681) og The Medal (1682). Hans andre større verker fra denne perioden er de religiøse diktene Religio Laici (1682), skrevet fra posisjonen som et medlem av Den engelske kirken; hans 1683-utgave av Plutarchs Lives Translated From the Greek by Several Hands hvor han introduserte ordet «biografi» for engelske lesere; og The Hind and the Panther (1687) priste han sin egen konvensjon til katolisismen.

Da kong Jakob II av England ble avsatt i 1688 under Den strålende revolusjonen nektet Dryden å sverge edene om lydighet for den nye regjeringen og han mistet hoffets gunst. Hans åndsfiende Thomas Shadwell etterfulgte ham som poet laureate, og han var tvunget til å oppgi sine offentlige stillinger og matte leve utelukkende av sin penn. Dryden oversatte verker Horatius, Juvenalis, Ovid, Lucretius og Theokritos, en oppgave han fant mer tilfredsstillende enn å skrive for scenen. I 1694 begynte han på det arbeidet som skulle bli hans mest ambisiøse som oversetter, The Works of Virgil (1697), og som ble utgitt som abonnement. Utgivelsen av oversettelsen av Virgilius var en nasjonal begivenhet og brakte Dryden den nette betaling av ₤1,400.[20] Hans siste oversettelser kom i bindet Fables Ancient and Modern (1700), en serie av episoder fra Homer, Ovid, og Boccaccio, foruten en modernisert tilpasning av Geoffrey Chaucer innfelt med hans egne dikt. Forordet til verket er betraktet som et betydelig litteraturkritisk skrift og ett av de fineste engelske essay. Som en kritiker og som oversetter var Dryden vesentlig i å bringe den klassiske litteraturen til det engelske publikumet.

Dryden døde i 1700 og ble gravlagt i Westminster Abbey. Han var subjekt for tallrike lyriske lovprisninger, eksempelvis Luctus Brittannici: or the Tears of the British Muses; for the Death of John Dryden, Esq. (London, 1700), og The Nine Muses, Or, Poems Written by Nine severall Ladies Upon the death of the late Famous John Dryden, Esq. (London: Richard Basset, 1700).

Omdømme og innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Dryden var den dominerende litterære skikkelsen i England på sin tid. Han etablerte heroiske vers i engelsk poesi, ved å skrive suksessfulle satirer, religiøse tykker, fabler, epigrammer, lykkeønsker, prologer og skuespill i denne verseformen introduserte han også aleksandriner og tripletter i formen. I sine dikt, oversettelser, og kritikk etablerte han en poetisk språkbehandling og stil tilpasset historisk verseform. Dette ble en modell for hans samtidige og for mye av 1700-tallet. Den mest innflytelsesrike poten på 1700-tallet, Alexander Pope, var meget påvirket av Dryden, og lånte ofte fra ham. Andre forfattere var like påvirket av Dryden og Pope. Det engelske litterære samfunnet følte et betydelig tap ved hans død noe som var åpenbart ved de mange elegier som kom ved anledningen.[21] Pope er kjent for å ha priset Drydens versekunst i hans etterligning av Horatius Epistle II.i: «Dryden taught to join / The varying pause, the full resounding line, / The long majestic march, and energy divine».

Samuel Johnson[22] oppsummerte den gjennomgående holdningen med sin bemerkning at «den ærbødighet som hans navn blir uttalt med av hver eneste kultivator av engelsk litteratur, er gitt til ham som en som foredlet språket, forbedret hver mening, og avstemte antallet i engelsk poesi». Han dikt ble lest i vide kretser og er ofte sitert.

Johnson notere forøvrig at «han er derfor, med alle sine fortreffeligheter, ikke alltid gripende, og hadde så lite følsomhet i makten over utgytelsen av det rent naturlige at han ikke frambrakte det samme hos andre. Enkelhet ga ham ingen glede». 1700-tallet brydde seg ikke mye om dette, men senere århundre ble dette i økende grad betraktet som en feil.

Et av de første angrep på Drydens omdømme kom fra William Wordsworth som klagde på at Drydens beskrivelser av naturlige objekter i hans oversettelser fra Vergilius var langt underlegne i forhold til originalen. Imidlertid, flere av Wordsworths samtidige som George Crabbe, Lord Byron, og Walter Scott (som redigerte Drydens verker), var fortsatt ivrige beundrere av Dryden. Til tross for Wordsworth nedvurdering beundret han flere av Drydens dikt, og hans berømte ode, Intimations of Immortality, hviler stilistisk på Drydens Alexander's Feast.

John Keats beundret Drydens Fabler og imiterte dem i sitt dikt Lamia. Senere forfattere på 1800-tallet hadde mindre behov for satiriske vers, Pope eller Dryden. Matthew Arnold avviste dem som «classics of our prose».[23] Dryden hadde en engasjert beundrer i George Saintsbury, og Dryden opptrådte ofte i sitatbøker, men den neste poeten som fant interesse i Dryden var T.S. Eliot som skrev at han var «en etterkommer av nær alt det beste i poesien fra 1700-tallet» og at «vi kan ikke til fulle eller riktig forholde oss til hundre år med engelsk poesi om vi ikke kan nyte Dryden».[24] Likevel anklaget Eliot i det samme essayet Dryden for å ha en «banal fantasi». Kritisk interesse for Dryden har økt i den senere tid, men som en relativt direkte skribent som William Empson, en annen beundrer av Dryden, som sammenlignet hans «flate» bruk av språket med John Donnes interesse for «ekko og opphold av ord»[25] har hans verker ikke lenger frambrakt tilsvarende interesse som Andrew Marvells eller Donnes eller Pope.[26]

Betydelig verker

[rediger | rediger kilde]

Moderne dedikasjoner og referanser i media

[rediger | rediger kilde]
  • Skjønt han opptrer ikke som en figur blir Dryden referert til flere ganger i filmen The Libertine (2004) som handlet om John Wilmot, 2. jarl av Rochester. I filmen om Wilmot og hans kamerater, viser dramatikeren George Etheridge og lyrikeren Charles Sackville) til Dryden flere ganger, gir hentydninger til hans omfattende berømmelse og hans innflytelse ved hans eksempel og meget populære verker i samtiden.

Utvalgt bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Utgaver

  • The Works of John Dryden, 20 bind, red. H. T. Swedenberg Jr. et al., (Berkeley and Los Angeles: University of California Press, 1956-2002)
  • John Dryden The Major Works, red. Keith Walker, (Oxford: Oxford University Press, 1987)
  • The works of John Dryden, red. David Marriott, (Hertfordshire: Wordsworth Editions, 1995)
  • John Dryden Selected Poems, red. David Hopkins, (London: Everyman Paperbacks, 1998)

Biography

  • Winn, James Anderson. John Dryden and His World, (New Haven: Yale University Press, 1987)

Moderne kritikk

  • Eliot, T.S., «John Dryden», i Selected Essays, (London: Faber and Faber, 1932)
  • Hopkins, David, John Dryden, red. Isobel Armstrong, (Tavistock: Northcote House Publishers, 2004)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Encyclopædia Britannica 11th edition[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 1021997, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Драйден Джон, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ poets.org, poets.org poet-ID john-dryden, Wikidata Q24635963, https://www.poets.org 
  8. ^ https://tritius.kmol.cz/authority/865157; regionální databáze Knihovny města Olomouce; besøksdato: 26. september 2024.
  9. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  10. ^ Cambridge Alumni Database ID DRDN650J[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ The Peerage person ID p4898.htm#i48971, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ The Peerage person ID p71030.htm#i710294, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Hopkins, David, John Dryden, ed. by Isobel Armstrong, (Tavistock: Northcote House Publishers, 2004), side 22.
  16. ^ John Dryden The Major Works, ed. by Keith Walker, (Oxford: Oxford University Press, 1987),ix-x
  17. ^ Ibid, x
  18. ^ Abrams, M.H., and Stephen Greenblatt eds. «John Dryden» in The Norton Anthology of English Literature, 7th ed., (New York: Norton & Co, 2000), 2071
  19. ^ Eliot, T.S., ‘John Dryden’, in Selected Essays, (London: Faber and Faber, 1932), 308
  20. ^ John Dryden The Major Works, ed. by Keith Walker, xiv
  21. ^ John Dryden The Major Works, 37
  22. ^ «Dryden», in Samuel Johnson, The Major Works (ed. Donald Greene), 707
  23. ^ «Prose» kan her også bety ‘langtekkelig’.
  24. ^ Eliot, T.S., «John Dryden», 305-6
  25. ^ Seven Types of Ambiguity, Chapter 7
  26. ^ Robert M. Adams, «The Case for Dryden», New York Review of Books March 17, 1988

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: John Dryden – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Dryden&oldid=24738386»