Johann Hinrich Wichern

Johann Hinrich Wichern
Født		21. apr. 1808[1][2][3][4] Hamburg[5]
Død		7. apr. 1881[1][2][3][4] (72 år) Hamburg[6]
Beskjeftigelse		Teolog, sakprosaforfatter, sosionom
Utdannet ved		Georg-August-Universität Göttingen Humboldt-Universität zu Berlin Gelehrtenschule des Johanneums
Ektefelle		Amanda Wichern
Barn		Heinrich Wichern Caroline Wichern
Nasjonalitet		Hamburg
Gravlagt		Alter Hammer Friedhof
Johann Hinrich Wichern på Commons

Johann Hinrich Wichern (født 21. april 1808 i Hamburg, død 7. april 1881 samme sted) var en tysk teolog og filantrop, grunnlegger av oppfostringsanstalten Rauhes Haus ved Hamburg.

Johann Hinrich Wichern, den tyske indremisjonens grunnlegger, hadde som ung teologistudent i søndagsskolene i Hamburg tidlig i 1830-årene lært å kjenne den materielle og åndelige nød blant fattige barn, og bestemte seg for å grunnlegge en oppfostringsanstalt for å hjelpe dem. Som 25-åring holdt han 12. september 1833 et offentlig foredrag om sin plan i Hamburgs børshall. I byens syndikus Karl Sieveking, som på sitt gods hadde hatt et barnehjem i Johann Heinrich Pestalozzis ånd, men måtte stenge det, fant han straks en mecenat, som for den nye anstalten frigav et jordområde og et gammelt halmdekket hus ute på sin landeiendom. Det var dette hus som lenge hadde båret navnet Rugenhaus.

Den l. november samma år flyttet Wichern med sin gamle mor og sin søster dit ut, og allerede før årets utgang hdade han i det nye hemmet, Rauhes Haus, åpnet et fristed for et dusin fattige gutter. Støttet av gaver utvidet han med tiden sin anstalt ved å la oppføra flere hus og der ta imot flere og flere barn.

På samme tid som redningslandsbyen under hans personlige ledelse dannet en helhet med de fordeler som sentraliseringen medførte, ble det bevart for de enkelte hjemmene den familielignende karakter ved at de enkelte husene var små og huet bare et fåtall gutter under en husfars ledelse. Flertallet av disse husfedre var unge håndverkere som Wichern hadde lært å kjenne under sin søndagsskolevirksemhet og som han nå utdannet for deres nyaekall. Takket være sin alder stod de barna nær og ble kalt «brødre». Ved deres side ble ansatt som «overhjelpere» unge teologer som besørget barnas folkeskoleundervisning.

I år 1852 åpnet Wichern også et internat for gutter, som velbergede familier sendte dit fra hele Tyskland. Dette internat ble utviklet til en realskole og ble i mange år tilknyttet et gymnasium, som imidlertid ble inndratt i koleraåret 1892. En del av barnehjemmenes skyddslinger måtte også forbi der etter konfirmasjonsalderen. Til deras tjenestte ble det grunnlagt et lærlingshjem (1877), der de lærte segforskjellige hånsverk og fikk bli til 18 eller 20 års alder.

Siden, ved jordinnkjøp, fikk anstaltens jordbruk økt rom (1891), og det ble fa åpnet en landbruksskole og til og med en vitenskapelig forsøksanstalt for landbruket (1896). Av største betydning ble den utdannelsesanstalt for «brødrene», som ble uongjengelig som følge av det stadit voksende behov for nye medhjelpere. Denne anstalt forstnte snart hele Tyskland med mange forstandere for lignende barnehjem, fattigpleiere i byene, medhjelpere ved fengslene, og så videre. Nå omfattet Rauhes Haus omkring 25 større og mindre bygninger, som huset ca 300 eldre og yngre personer.

I nær et halvt århundre hadde Wichern øverste ledelse for den voksende anstalten. Også etter at han i 1857 ble foredragende råd i Preussens evangeliske Oberkirchenrat og i dets ekklesiastikkdepartement, tilbragte han somrene på Rauhes Haus, som under vintrene ble ledet av hans medhjelpere. Statstjenesten forlot han i 1871 foråt atter helt vie seg til anstalten. To år etter fikk han imidlertid ved sin side der sønnen Johannes Wichern (1845-1914), som under farens langvarige sykdom ble den virkelige leder allerede før dennes død.

Likesom anstalten i ytre henseende fra begynnelsen var den eldre Wicherns verk, bar dens indre liv preg av hans ånd, ettersom medhjelperne var utdannet av ham selv. Gymnastikken og den fri lek fann tidligere sin plass i hans oppfostringssystem enn i den øvrige skolevelden, og sangen hadde fra begynnelsen en viktig rolle på anstalten. Rauhes Haus fikk stor innflytelse ikke bare på utviklingen av Tysklands Jugendfürsorge, men ble i mange henseender tatt som mønster for lignende anstalter med såkalte «paviljongsystem» også i andre land.

• Susanne Borée: „Eine Empfindung, die ich nur hatte, als ich dich gewann.“ Helene Löhe und Amanda Wichern. Zwei Frauen verwirklichten sich an der Seite ihres Mannes. I: Evangelisches Sonntagsblatt aus Bayern 7/2008 vom 17. Februar 2008
• (de) Ferdinand Sander: «Wichern, Johann Hinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 42, Duncker & Humblot, Leipzig 1897, s. 775–780.
• (de) Werner Raupp: «WICHERN, Johann Hinrich» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 15, Herzberg 1999, ISBN 3-88309-077-8, sp. 1473–1503.
• Jürgen Albert: Christentum und Handlungsform bei Johann Hinrich Wichern (1808–1881). HVA, Heidelberg 1997, ISBN 3-825-37057-7.
• Roland Anhorn: Sozialstruktur und Disziplinarindividuum. Zu Johann Hinrich Wicherns Fürsorge- und Erziehungskonzeption des Rauhen Hauses. Hänsel-Hohenhausen, Egelsbach bei Frankfurt/M. 1992, ISBN 3-89349-409-X.
• Uwe Birnstein: Der Erzieher. Wie Johann Hinrich Wichern Kinder und Kirche retten wollte. Wichern-Verlag, Berlin 2007, ISBN 978-3-88981-232-2.
• Ernst Köhler: Arme und Irre. Die liberale Fürsorgepolitik des Bürgertums. Wagenbach, Berlin 1977, ISBN 3-803-11079-3.
• Hermann Friedrich Krummacher: Johann Hinrich Wichern. Ein Lebensbild aus der Gegenwart. Perthes, Gotha 1882 (erste Biografie über Wichern).
• Bettina Lindmeier: Die Pädagogik des Rauhen Hauses. Zu den Anfängen der Erziehung schwieriger Kinder bei Johann Hinrich Wichern. Klinkhardt, Bad Heilbrunn 1998, ISBN 3-781-50935-4.
• Hansjörg Martin: Ein Menschenfischer. Johann Hinrich Wichern, sein Leben, Wirken und seine Zeit. Agentur des Rauhen Hauses, Hamburg 1981, ISBN 3-760-00336-2.
• Martin Pörksen: Johann Hinrich Wichern und die sozialen Fragen. Sehrohr Verlag, Rendsburg 1932 (zugl. Dissertation Universität Kiel).
• Michael Klein: Feuer der Nächstenliebe: Johann Hinrich Wichern – der Gründer der Inneren Mission in Texten und Bildern. Aussaat, Neukirchen-Vluyn. Verlag am Birnbach, Birnbach, 1998, ISBN 3-7615-3598-8
• Hans Steinacker u. Oskar Schnetter (utg.): Johann Hinrich Wichern. Ein Menschenfischer aus Passion. Hänssler, Neuhausen 1998, ISBN 3-775-12834-4.
• Stephan Sturm: Sozialstaat und christlich-sozialer Gedanke. Johann Hinrich Wicherns Sozialtheologie und ihre neuere Rezeption in systemtheoretischer Perspektive. Kohlhammer, Stuttgart 2007, ISBN 978-3-17-016879-4.
• Gerhard Wehr: Herausforderung der Liebe. Johann Hinrich Wichern und die Innere Mission. Verlag Linea, Bad Wildbad 2007, ISBN 978-3-93907-512-7.
• Walther Killy: Literaturlexikon: Autoren und Werke deutscher Sprache, 15 Bände; Gütersloh, München: Bertelsmann-Lexikon-Verlag, 1988–1991 (CD-ROM Berlin 1998 ISBN 3-932-54413-7)
• Dietrich Sattler: Anwalt der Armen – Missionar der Kirche; Hamburg: Agentur des Rauhen Hauses, 2007
• Brockhaus, 14. Auflage 1894–1896, Band 16 Seite 686
• Sigrid Schambach: Johann Hinrich Wichern. Ellert & Richter, Hamburg 2008, ISBN 3-8319-0298-4.^[1]
• Hermann Matschoß: Johannes Hinrich Wichern. In: Der Friedensbote – Kirchliches Volksblatt für evangelische Gemeinden Augsburgischen Bekenntnisses 11. Jg., Heft 12 vom 26. April 1908, Seite 96–98
• Rauhes Haus i Nordisk familjebok (2. utgave, 1915)

• Das Rauhe Haus (på tysk) Arkivert 29. august 2018 hos Wayback Machine.