Jænberht

Jænberht
Født		8. århundre
Død		12. aug. 792 Canterbury
Beskjeftigelse		Katolsk prest
Embete		Abbed romersk-katolsk erkebiskop av Canterbury (766–790)

Jænberht^[a] (død 12. august 792) var en munk, og senere abbed, i St Augustine's Abbey i Canterbury som ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury i 765. Som erkebiskop hadde han et vanskelig forhold til kong Offa av Mercia, som på et tidspunkt konfiskerte landområder fra erkebispestolen. I 787 ble noen av bispedømmene under Canterburys tilsyn overført til det nyopprettede erkebispedømmet i Lichfield, selv om det ikke er klart om Jænberht noensinne anerkjente dets legitimitet. Foruten saken med Lichfield, ledet Jænberht også kirkesynoder i England. Han døde i 792 og ble ansett som en helgen etter sin død.

Jænberht var en munk ved St Augustine's Abbey i Canterbury før han ble valgt som abbed der.^[3] Han kom fra en fremtredende familie i kongeriket Kent, og en slektning av ham, Eadhun, var fogd for kong Egbert II av Kent. Jænberht var selv på god fot med Egbert.^[4]

Jænberht ble ordinert til erkebiskop av Canterbury den 2. februar 765,^[5] ved kong Offa av Mercias hoff. Dette stedsvalg antyder at hans valg var akseptabelt for kongen.^[6] I 766 mottok han sitt pallium, symbolet på en erkebiskops myndighet gitt av paven. På dette tidspunkt var Kent blitt utsatt for Offa. I 776, kanskje på oppfordring fra Jænberht, gjorde Kent opprør og sikret sin frihet.^[7] I 780 og 781 deltok Jænberht på kirkemøter i Brentford som ble ledet av kong Offa. Selv om Jænberht i utgangspunktet var på god fot med Offa, var Jænberhts bånd til Egbert også sterke: etter slaget ved Otford ga Egbert en rekke eiendommer til Christ Church. Da Offa hevdet kontroll over Kent på nytt, noe som skjedde senest i 785, konfiskerte han disse landene og ga noen av dem videre til noen av sine thegner.^[6]

I løpet av Jænberhts embedstid oppsto det en tvist mellom bispesetet Canterbury og Offa, og som førte i 787 til opprettelsen av det rivaliserende erkebispedømme Lichfield under Hygberht.^[8] Opprinnelig forsøkte Offa å bringe det sørlige erkebispedømmet Canterbury til London, men da paven nektet å tillate dette, sikret Offa opprettelsen av et tredje erkebispedømme på de britiske øyer. Lichfield var det viktigste mercianske bispedømme, og dermed var det nye erkebispedømmet under Offas kontroll.^[9]

Det var flere årsaker til konflikten mellom Jænberht og Offa. Jænberht motsatte seg Offas avsettelse av det kentiske dynasti. De kranglet om land som de begge hevdet som deres, og Jænberht nektet å krone Offas sønn Ecgfrith.^[8] Problemer ble også forårsaket av at erkebiskopen preget sine egne mynter i Canterbury.^[10]Matthew Paris, som skrev i det trettende århundre, mener at Jænberht konspirerte for å innrømme Karl den Store kontrollen med Canterbury dersom han invaderte de britisker øyer. Denne historien kan gjenspeile en genuin tradisjon nedtegnet ved St Albans Abbey, der Paris holdt til, eller det kan være det reneste oppspinn for å fylle ut detaljer om Jænberhts liv der Paris ikke hadde annen informasjon.^[6] Et rykte under Jænberhts regjeringstid hevdet også feilaktig at Offa planla sammen med Karl den Store om å avsette pave Hadrian I; minst en moderne historiker, Simon Keynes, tror det er mulig det var Jænberht som stod bak det ryktet.^[7]

Offas senere etterfølger innrømmet senere overfor pavestolen at Offas handlinger var motivert av hans hat mot Jænberht og det kentiske folk.^[11]

I 787 sendte pave Hadrian et pallium til Hygberht av Lichfield, og eleverte Lichfield til et erkebispedømme, og Ecgfrith ble kronet. Det er imidlertid ingen nå tilgjengelige kilder som beviser at Jænberht noen gang anerkjente Hygberht som erkebiskop.^[6][b] Canterbury beholdt biskopene av Winchester, Sherborne, Selsey, Rochester og London som suffraganer. Bispedømmene Worcester, Hereford, Leicester, Lindsey, Dommoc og Elmham ble overført til Lichfield.^[12]

Jænberht ledet et konsil som fant sted i London en gang etter elevasjonen av Lichfield, hvor der deltok de fleste av biskopene fra sørdelen av Britannia.^[13]

Han døde 12. august 792,^[3][5][7] og ble gravlagt i klosterkirken St Augustine's Abbey i Canterbury.^[3][7]

Han er siden blitt æret som en helgen, med en minnedag den 12. august.^[14]

• Brooks, Nicholas (1984). The Early History of the Church of Canterbury: Christ Church from 597 to 1066. London: Leicester University Press. ISBN 0-7185-0041-5. 
• Costambeys, Marios (2004). «Jænberht (d. 792)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/14581.  (abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd)
• Farmer, David Hugh (2004). Oxford Dictionary of Saints (Fifth utg.). Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-860949-0. 
• Handbook of British Chronology (Third revised utg.). Cambridge: Cambridge University Press. 1996. ISBN 0-521-56350-X. 
• Hindley, Geoffrey (2006). A Brief History of the Anglo-Saxons: The Beginnings of the English Nation. New York: Carroll & Graf Publishers. ISBN 978-0-7867-1738-5. 
• Kirby, D. P. (2000). The Earliest English Kings. New York: Routledge. ISBN 0-415-24211-8. 
• Keynes, Simon (2013). «Jænberht». I Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald. The Wiley Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Chichester, UK: John Wiley & Sons. s. 479–480. ISBN 978-1-118-31610-8. 
• Searle, W. G. (1897). Onomasticon Anglo-Saxonicum: A List of Anglo-Saxon Proper Names From the Time of Beda to That of King John. Cambridge: Cambridge University Press. OCLC 253420508. 
• Witney, K. P. (1987). «The Period of Mercian Rule in Kent, and a Charter of A. D. 811». Archaeologia Cantiana. CIV: 87–113. 
• Yorke, Barbara (2006). The Conversion of Britain: Religion, Politics and Society in Britain c. 600–800. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-77292-3. 
• Yorke, Barbara (1997). Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. New York: Routledge. ISBN 0-415-16639-X.