[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Islay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Islay
Ìle
Fyrtårnet ved Port Ellen
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
Øygruppe / del avIndre Hebridene
Areal 619,56 km²
Lengde 40 kilometer
Bredde 32 kilometer
Høyeste punktBeinn Bheigeir (491 m)
Administrasjon
LandSkottlands flagg Skottland
RegionArgyll and Bute
Største bosetningPort Ellen (810)
Demografi
Befolkning3 228 (2011)
Posisjon
Kart
Islay
55°46′N 6°09′V
Islay på Commons

Islay (skotsk-gælisk: Ìle) er den aller sørligste av øyene i Indre Hebridene i Skottland. Poetisk kjent som «Dronningen av Hebridene»[1] ligger Islay i Argyll rett sørvest for Jura og rundt 40 km nord for kysten av Irland. Øyas hovedstad er landsbyen Bowmore (860 innbyggere)[2] hvor den særegne runde sognekirken Kilarrow og et destilleri er lokalisert.[3] Øyas hovedhavn er Port Ellen (810 innbyggere).[4]

Islay er den femte største skotske øya og den åttende største øya rundt Storbritannia med et totalt areal på bortimot 620 km.[5] Det er rikelig med spor etter forhistorisk bosetning på Islay og den første skriftlige referansen kan ha kommet på 100-tallet e.Kr. Øya ble en del av det gælisk kongedømmet Dál Riata i tidlig middelalder før det ble absorbert i det norrøne Man og øyene.

Den senere middelalderperioden markerte et «kulturelt høydepunkt» med overføringen av Hebridene til kongeriket Skottland og framkomsten av klan MacDonalds herredømme over øyene (Lord of the Isles), opprinnelig sentrert i Finlaggan.[6] I løpet av 1600-tallet ble herredømmet til klan MacDonald svekket, men bedringer i jordbruket og bedre transport førte til en befolkningsøkning som toppet seg på midten av 1800-tallet.[7] Det ble fulgt med en betydelig tvangsflytting og nedgang i befolkning.

I dag har øya over 3000 innbyggere og den fremste sysselsettingen er jordbruk, produksjon av maltwhisky og turisme. Islay er en av fem lokaliseringer og regioner i Skottland for destillering av whisky hvor dets identitet er beskyttet juridisk.[8] Øya har en lang historie med religiøs andektighet og skotsk-gælisk er snakket av rundt en fjerdedel av befolkningen.[9] Dets landskap har blitt hyllet via ulike kunstformer og det er en voksende interesse for fornybar energi som bølgekraft. Det er mange fuglearter som bosetter seg på Islay, blant annet vinterpopulasjonen fra Grønland av tundragås og hvitkinngås, og er derfor et populært mål for fugletittere året rundt. Øya er særlig kjent for å ha en liten bestand av den sterkt truede arten alpekråke. Klimaet er mildt og forbedret av Golfstrømmen.

Stedsnavnet

[rediger | rediger kilde]
Topografisk kart.

Islay ble sannsynligvis nedtegnet av Klaudios Ptolemaios som Epidion,[10] [16] bruken av «p» antyder et brittonsk eller piktisk stammenavn.[11] På 600-tallet refererte Adomnán til øya som Ilea[12] og navnet forekommer i tidlige irske opptegnelser som Ile og som Íl på norrønt. Roten er ikke gælisk og av ukjent opprinnelse.[13][14]

På kart fra 600-tallet vises skrivemåten som Yla eller Ila, en form som fortsatt brukes i navnet til whiskyen Caol Ila.[15][16] Poetisk er Islay kjent som Banrìgh Innse Gall,[1] eller Banrìgh nan Eilean, [17] vanligvis oversatt som «Dronningen av Hebridene»[18] og Eilean uaine Ìle – «den grønne øya Islay».[14] En innfødt av Islay kalles en Ìleach, [ˈiːləx].[14]

Før-norrøne navn er nesten total utslettet og nåværende stedsnavn på øya er en blanding av norrøn og senere gælisk og engelsk påvirkning.[19][20] Port Askaig er fra norrøne ask-vík og den vanlige endelsen -bus er fra norrøne bólstaðr i betydning «gård».[21]

Gæliske navn, eller deres anglifiserte versjoner som Ardnave Point, fra Àird an Naoimh, «Helgenens høyde» er svært vanlige.[22]

Flere av landsbyene ble utviklet på 1700- og 1800-tallet og som et resultat har engelsk hatt en sterk innflytelse på stedsnavnene. Port Charlotte ble for eksempel oppkalt etter Lady Charlotte Campbell, datter av 5. hertug av Argyll, og hustru av øyas daværende eier, oberst John Campbell (1770–1809) av Shawfield og Islay.[23]

Forhistorie

[rediger | rediger kilde]
Oldtidsfestningen Dun Nosebridge sett fra sør.

De eldste nybyggerne på Islay var nomadiske jegere og samlere som kan ha ankommet først i løpet av den mesolittiske perioden etter tilbaketrekningen av iskappene fra pleistocenepoken. En pilspiss av flint, som ble funnet på et felt nær Bridgend i 1993 og stammer fra 10 800 f.Kr., er blant de eldste bevisene på menneskelig tilstedeværelse som er funnet så langt i Skottland.[24] Steinredskaper fra Ahrensburgkulturen har blitt avdekket ved Rubha Port an t-Seilich nær Port Askaig, det ble oppdaget av en tilfeldighet i forbindelse med å fôre griser skogsområde i 2015. Steinredskaper stammer sannsynligvis fra en sommerleir brukt av jegere som reiste rundt kysten i små båter.[25][26] Mesolittiske funn har blitt datert til 7000 f.Kr. ved bruk av karbondatering av skjell og rusk fra kjøkkenmøddinger.[27][28] Ved yngre steinalder (neolittisk tid)var bosetningene blitt mer permanente,[29] som muliggjorde bygging av flere fellesmonumenter.[30]

Den mest spektakulære forhistoriske strukturen på øya er Dun Nosebridge. Denne festningen på 375 km2 fra jernalderen har en fremtredende fjellknaus og har imponerende utsikt over det omkringliggende landskapet. Navnets opprinnelse er sannsynligvis en blanding av gælisk og norrønt: Dun er gælisk for festning og knaus-borg i det siste betyr «festningen på klippen».[31] Det er ingen bevis for at Islay noen gang var underlagt romersk militær kontroll, selv om et lite antall funn som en mynt og en brosje fra 200-tallet e.Kr. antyder koblinger av noe slag med den periodiske romerske tilstedeværelsen på fastlandet.[32] Ruinene av en broch (rundhus) ved Dùn Bhoraraic sørøst for Ballygrant og restene av en rekke atlantiske rundhus indikerer påvirkningen fra Nord-Skottland, hvor disse byggeformene har sin opprinnelse.[33][34] Det er også forskjellige crannóger (spissformet trehus på påler i vann) på Islay, inkludert steder i Loch Ardnave, Loch Ballygrant og Loch Allallaidh i sørøst hvor en steinbro som fører ut til to tilstøtende øyer er synlig under vannoverflaten.[35][36]

Whisky

[rediger | rediger kilde]
Islays destillerier
Lagavulin-destilleriet (2015)

Islay er en av fem lokaliteter for destillering av whisky og regioner i Skottland hvis identitet er beskyttet ved lov.[37] Det er ni aktive destillerier og ett inaktivt, og planer om å begynne byggingen den ellevte.[38] Denne industrien er øyas nest største arbeidsgiver etter landbruket.[39][40] De på den sørlige delen av øya produserer malt med en veldig sterk torvsmak, ansett for å være den mest intense smaken av alle whiskyer. Islay-whiskyer kjennetegnes ved en sterk røyksmak. Fra øst til vest er de Ardbeg, Lagavulin, og Laphroaig, Bruichladdich og Kilchoman. På den nordlige delen av øya produseres Bowmore, Bunnahabhain, Caol Ila, Bunnahabhain og Ardnahoe, som er vesentlig lettere på smak.[41][42] Kilchoman åpnet i 2005 mot vestkysten av Rinns.[43]

Den eldste registreringen av et lovlig destilleri på øya refererer til Bowmore i 1779 og på en gang var det opptil 23 destillerier i drift.[44] For eksempel opererte Port Charlotte-destilleriet fra 1829 til 1929[45] og Port Ellen-destilleriet er også stengt selv om det fortsatt er i virksomhet som et maltverk.[44] I mars 2007 kunngjorde Bruichladdich at de ville gjenåpne Port Charlotte-destilleriet ved å bruke utstyr fra Inverleven-destilleriet.[45]

Generelt er whiskyene fra denne øya kjent for «stikkende torvaktige, røykaktige og oljeaktige smaker, med bare et snev av salt sjøluft og tang» på grunn av bruken av torv og det maritime klimaet, ifølge en rapport.[46] Øyas egen nettsted er mer spesifikk. Destillerier i sør lager whisky som er «middels fyldig ... mettet med torv-røyk, saltlake og jod» ettersom de bruker malt som er tung med torv samt torvholdig vann. Whisky fra nordområdet er mildere fordi den er laget ved bruk av kildevann for en «lettere smak, moseaktig (i stedet for torv), med litt tang, noen nøtter ...» karakteristikk.[47]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Newton (1995): Islay, s. 11
  2. ^ Beregning for 2006: «Table 1: Mid-2006 Population Estimates – Settlements in alphabetical order», General Register Office for Scotland. Arkivert fra originalen den 6. desember 2008.
  3. ^ Newton (1995): Islay, s. 20
  4. ^ National Records of Scotland: «Table KS101SC – Usual Resident Population, all people; Settlement/Locality 2010; Port Ellen». Scotland's Census 2011. Arkivert fra originalen den 13. juni 2016. Fra hovedsiden, velg Results, Standard Outputs, år 2011, tabell KS101SC, area type locality 2010. På kartet, klikk Bowmore and Port Ellen for sammenligning.
  5. ^ Haswell-Smith (2004): The Scottish Islands, s. 502, har en tabell på skotske «øyer arrangert i henhold til breddegrad» som lister Islay som den femte i rekken, skjønt det ekskluderer Skye ettersom det er en øya knyttet til fastlandet med bro og inkluderer South Uist som den fjerde grunnet at den forbundet til andre øyer som Benbecula og North Uist via gangvei som gir den et stort areal. Rick Livingstones «Tables of the Islands of Scotland» (PDF), Argyll Yacht Charters, gir all relevant data om areal, men informasjonen er rangert.
  6. ^ Caldwell (2011): Islay, Jura and Colonsay, s. 58
  7. ^ Haswell-Smith (2004): The Scottish Islands, s. 41
  8. ^ «The Scotch Whisky Regulations 2009», The National Archives.
  9. ^ Mac an Tàilleir, Iain (2004): «1901-2001 Gaelic in the Census» Arkivert 7. desember 2010 hos Wayback Machine. (PPT), Linguae Celticae.
  10. ^ Watson (1994) s. 37
  11. ^ Watson (1994) s. 45
  12. ^ Watson (1994) s. 85-86
  13. ^ Gammeltoft (2007), s. 487
  14. ^ a b c Mac an Tàilleir (2003), s. 67
  15. ^ «Atlas of Scotland 1654 – ILA INSVLA – The Isle of Ila». Wikimedia Commons.
  16. ^ «Atlas of Scotland 1654 – IVRA INSVLA – The Isle of Jura». Wikimedia Commons.
  17. ^ «Visitors» Arkivert 1. juni 2020 hos Wayback Machine.. Highlands and Islands Airports.
  18. ^ Banrìgh Innse Gall er bokstavelig «Dronning av de fremmedes øyer» og Banrìgh nan Eilean betyr "#Dronning av øyene».
  19. ^ Jennings & Kruse (2009a), s. 83–84
  20. ^ King & Cotter (2012), s. 4
  21. ^ King & Cotter (2012), s. 6
  22. ^ King & Cotter (2012), s. 34, 36–43
  23. ^ King & Cotter (2012), s. 31
  24. ^ Mithen 2006), s. 197–198
  25. ^ Kennedy, Maev (9. oktober 2015): «Swine team: pigs help uncover ice age tools on Scottish island», The Guardian. London.
  26. ^ «Ice Age tools found on Islay thanks to herd of pigs». (9. oktober 2015) BBC News
  27. ^ Storrie (1997) s. 28
  28. ^ Jupp (1994), s. 10
  29. ^ Storrie (1997) s. 29
  30. ^ Jupp (1994), s. 11
  31. ^ Newton (1995), s. 26
  32. ^ Caldwell (2011), s. 17
  33. ^ Caldwell (2011), s. 137–138
  34. ^ Armit, Ian (2006): «The Iron Age» i: Omand, Donald (2006): The Argyll Book, s. 52–53
  35. ^ Get-a-map: Sheet 60 Islay (kart). Ordnance Survey.
  36. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Caldwell_137-138
  37. ^ «The Scotch Whisky Regulations 2009», The National Archives
  38. ^ «Islay's 11th Whisky Distillery Gets the Green Light», Whiskycast.com
  39. ^ Newton (1995), s. 32
  40. ^ "Whisky Regions & Tours", Scotch Whisky Association. Arkivert den 26. juli 2018 hos Wayback Machine.
  41. ^ «Islay Whisky», Information-britain.co.uk
  42. ^ «Home», Islay Whisky
  43. ^ «Kilchoman Scotch Whisky Distillery», ScotchWhisky.net.
  44. ^ a b Newton (1995), s. 33
  45. ^ a b «Port Charlotte Distillery» Arkivert 28. mai 2017 hos Wayback Machine., IslayInfo.
  46. ^ «Islay Distilleries - Whisky Tours, Tastings & Map». Visit Scotland
  47. ^ «Islay Malt Whisky and Islay Whisky Distilleries Map» Islay Info

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Caldwell, David H. (2011): Islay, Jura and Colonsay: A Historical Guide. Edinburgh: Birlinn. ISBN 978-1-84158-961-9.
  • Gammeltoft, Peder (2007): «Scandinavian Naming-Systems in the Hebrides—A Way of Understanding how the Scandinavians were in Contact with Gaels and Picts?» i: Ballin-Smith, Beverley; Taylor, Simon; Williams, Gareth (red.): West over Sea: Studies in Scandinavian Sea-Borne Expansion and Settlement Before 1300. Leiden: Brill.
  • Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
  • Jennings, Andrew; Kruse, Arne (2009a): «One Coast-Three Peoples: Names and Ethnicity in the Scottish West during the Early Viking period» i: Woolf, Alex (red.): Scandinavian Scotland – Twenty Years After: The Proceedings of a Day Conference held on 19 February 2007. St John's House Papers No 12. St. Andrews: University of St. Andrews, Committee for Dark Age Studies. s. 75–102. ISBN 978-0-9512573-7-1.
  • Jennings, Andrew; Kruse, Arne (2009b): "From Dál Riata to the Gall-Ghàidheil". Viking and Medieval Scandinavia. 5: 123–149. doi:10.1484/J.VMS.1.100676. hdl:20.500.11820/762e78fe-2a9c-43cf-8173-8300892b31cb.
  • Jupp, Clifford (1994): The History of Islay: From earliest times to 1848. Port Charlotte: Museum of Islay Life. ASIN B0000COS6B.
  • Keay, John; Keay, Julie, red. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland (1. utg.). Hammersmith, London: HarperCollins. ISBN 978-0-00-255082-6.
  • King, Jacob; Cotter, Michelle (2012): Place-names in Islay and Jura. Perth: Scottish Natural Heritage.
  • Mac an Tàilleir, Iain (2003): "Ainmean-àite" (Placenames: Faddoch – Jura) (PDF). www.scottish.parliament.uk/gd/visitandlearn/40900.aspx (på gælisk og engelsk). Pàrlamaid na h-Alba / Parliament of Scotland.
  • MacDonald, R. Andrew (2007): Manx kingship in its Irish Sea setting, 1187–1229: King Rognvaldr and the Crovan dynasty. Dublin: Four Courts Press. ISBN 978-1-84682-047-2.
  • Martin, Martin (1703): A Description of The Western Islands of Scotland (1. utg.). London: Andrew Bell.
  • Mithen, Steven (2006): After the ice: a global human history, 20,000–5000 BC. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-01570-8.
  • Newton, Norman (1995): Islay. Devon: David & Charles PLC. ISBN 0-907115-90-X.
  • Omand, Donald (red.) (2006): The Argyll Book. Edinburgh. Birlinn. ISBN 978-1-84158-480-5
  • Watson, W.J. (1994): The Celtic Place-Names of Scotland. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-323-5. Første gang utgitt 1926.
  • Woolf, Alex (2012): «Ancient Kindred? Dál Riata and the Cruthin». St Andrews University. Academia.edu.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Islay&oldid=24819788»