Islamisme

Islamisme er en politisk ideologi som har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islam. Islamister ønsker at islam ikke bare skal være en religion som skal tros og praktiseres av muslimer, men også et politisk system og et lovverk (Sharia) som tilhengerne mener bør innføres. Tilhengere av islamisme vil styrke religionens stilling i samfunnet, de mener at staten bør styres etter islams hellige bok, Koranen. Menn og kvinner skal ha de rettighetene som Koranen foreskriver dem.

Islamismen har brodd både mot vestlig imperialisme og mot tradisjonalisme i muslimske stater.^[1] Islamister kan arbeide for sitt mål med fredelige midler, men det finnes ekstreme retninger som bruker vold og terror.

Islamismen er sammensatt og ikke et entydig begrep.^[2][3] Islamismen omfatter både voldelig og ikke-voldelige bevegelser, og progressive og reaksjonære aktører. De militante og voldelige gruppene utgjør en relativt liten del. Den militante jihadismen oppsto i Midtøsten på 1960-1970-tallet, og deres motstandere var de lokale politiske regimene. På 1980-1990-tallet ble islamismen adopert som ideologi av frigjøringsbevegelser i blant annet Tsjetsjenia og Palestina. Den globale jihadismen gjorde seg særlig gjeldende på 1990-tallet da Osama bin Laden fremmet en ide om at man første måtte bekjempe USA og Vesten før Palestina kunne bli frigjort.^[4] Den puritansk orienterte salafismen regnes som en form for islamisme.^[5]

Historisk sett ble begrepet islamisme først brukt av franske forfattere på slutten av 1600-tallet. Den franske ordboken le petit Robert oppgir 1697 som det året man først møter på ordet.^[6] Opplysningsfilosofen Voltaire var en av de første forfatterne som brukte begrepet islamisme for å beskrive religionen islam.^[6] Dette ser man også hos andre franske forfattere på 1800-tallet. Blant annet kan Caussin de Perceval, Comte de Gobineau og Ernest Renan nevnes. Felles for de tre forfatterne var at de i ulike sammenhenger brukte begrepet islamisme som et annet ord for islam.^[7]

Utover mot slutten av 1800- og 1900-tallet ble det mer vanlig blant vestlige forskere og forfattere å bruke «islam», og ikke «islamisme» når det omtalte religionen. Det var særlig med den islamske revolusjonen i Iran i 1979 samt mordet på Anwar Sadat 1981 at begrepet islamisme ble aktuelt igjen og vakte interesse i Europa.^[8][9]

Islamismen som ideologi fikk nå sitt store politiske gjennombrudd.^[10] Revolusjonen sørget for at Iran ble den første moderne islamistiske stat. Dette fenomenet førte til en rekke nye ord og uttrykk som skulle beskrive særegenhetene ved dette fenomenet. Blant disse uttrykkene var «islamsk fundamentalisme», «radikal islam» og «politisk islam».^[8] Disse uttrykkene gjorde det tydelig at dette var en annen retning av islam enn det man hadde sett tidligere. På tross av dette var det fortsatt ingen klarhet rundt akkurat hva som lå i begrepet islamisme.^[8] Det var ikke før etter terrorangrepet 11. september 2001 at bruken av begrepet «islamisme» økte blant journalister og politikere verden rundt. Den økte bruken av begrepet har ført til at det nå har blitt en større konsensus rundt begrepet.^[11]

Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av Muslimbrødrene i Egypt i 1928 regnes som begynnelsen på den moderne islamismen.^[3][12][1] Muslimbrødrene er nasjonalt orientert mot egyptisk politikk og samfunn; de er ikke opptatt av å skape et transnasjonalt kalifat.^[2]

Islamisme er en religiøs ideologi med en holistisk totalitær tolkning av islam, med erobring av verden med alle midler som endelig mål

^[13]

Statsviteren Mehdi Mozaffari viser at slik kan islamisme defineres under fire punkter som er gjensidig avhengige faktorer.

1. «Islamisme er en religiøs ideologi» forklares ved at blant vestlige forskere er det preg av å tillegge ikke religiøse ideologier en religiøs glorie, men at islamisme allerede er religiøst. «Islam» er betegnelsen på en religion, mens «isme» forklarer et ikke-islamsk suffiks. Denne kombinasjonen er en oppbygning av både religion og ideologi, ifølge Mozaffari. Videre hevdes det at islamistene innhenter selektivt opp visse grunnleggende elementer fra islam og gir dem et ideologisk påbud, og da den henter sin legitimitet fra en dobbelkilde; ideologi og religion, utføres handlinger av islamister som religiøse plikter^[14].

2. «Den holistiske totalitære tolkningen av islam» opplyses med at islamister hevder deres utvalgte elementer er i realiteten den «sanne» islam, og at den er holistisk, altså helhetlig, og innrammer alle sider av muslimers liv. Holismen er basert på den bestemte treenigheten dîn (religion), dunya (levesett) og dawla (styresett). Dette skal være konstant og evig. Den eksisterende verden er ukorrekt og undertrykkende for islamister og samstemmer ikke med islamske prinsipper. For å bli fri fra de misgjerningene og undertrykkende omstendighetene fremsettes det to «ideelle referansepunkter». Det berører da «Medina-modellen», slik samfunnet var etablert under Muhammed, og kalifatet; mest langvarige politiske institusjonene i historien^[15]. Både sjia-islamister og sunni-islamister deler samme overlegenhet og lengsel over den tapte fortiden.

3. «Erobringen av verden» er islamistenes gjenopprettelse av kalifatet som første punkt på veien mot «islamisering» av verden.

4. «Med alle midler» defineres ved å begrunne at islamister kan bruke alle midler for å nå målet sitt gjennom «… propagandering, fredelig indoktrinering og politisk kamp til voldelige metoder som attentater, gisseltaking, terror- og selvmordsaksjoner og til og med massakre av sivilbefolkninger».^[16]

Professor Øystein Sørensen har sett likheter mellom islamisme, nazisme, fascisme og kommunisme som moderne totalitære ideologier. Ifølge Sørensen er et fellestrekk at de hevder å funnet veien til det fullkomne samfunent.^[3] Analogien mellom de tre ideologiene er tildels omstridt og har blitt fremmet av blant andre enkelte amerikanske nykonservative og den danske forskeren Mehdi Mozaffari. Begrepet islamofascisme har sprunget ut av denne tradisjonen. Ifølge Sindre Bangstad er ikke islamister generelt, bare radikale islamister, opptatt av erobre verden.^[17] Bjørn Olav Utvik anser islamismen som et opprør mot vestlig dominans og lokale makteliter, som en reaksjon mot modernisering, og som uttrykk for økonomisk misnøye blant en utdannet og ambisiøs ung middelklasse. Andre forskere har fokusert på likheter mellom islamister og andre religiøse fundamentalister. Sosiologen Aziz Al-Azmeh ser filosofiske forbindelser med blant andre Johann Gottfried von Herder, Gustave Le Bon, Oswald Spengler og Alexis Carrel. Spengler var bekymret for modernitetens skadelig sider og Carrel var moralsk oppløsning i samfunnet. Jacob Høigilt fremholder likhet mellom høyreorienterte i Europa og islamister: ro, orden og moral er viktig, mens de anser utenlandsk påvirkning som undergravende og oppløsende, og begge har populistisk stil.^[9]

Radikal islamisme (også kalt radikal islam) er en vanlig og ofte upresis og misvisende samlebetegnelse for ulike ekstreme politiske grupper med islamistisk bakgrunn. Blant de kjente er al Qaeda, Ansar al-Islam og IS, som tilhører sunni-tendensen jihad salafi. Det finnes også ekstreme sjiittiske grupper.

Islamisme er basert på en politisering av islam. Ekstreme eller radikale islamister er villige til å bruke vold og terror for å nå sine mål,^[18] og denne retningen kan ifølge PST kalles ekstremislamisme, voldsislamisme eller kriminell islamisme, da radikal i politisk betydning ikke nødvendigvis betyr at en går inn for vold eller andre kriminelle handlinger. PST bruker betegnelsen ekstrem islamisme^[19]

De ekstreme islamistene kjemper mot moderate herskere i muslimske land og mot det de anser som nedbrytende tendenser med utspring i vestlig kultur.

Ekstrem islamisme må betraktes som reaksjoner mot moderne sekularisme. Tilhengerne kjemper for at alle deler av samfunnet skal bygge på Koranen og at all lovgivning skal være i samsvar med sharia. Det er likevel store forskjeller i de ulike gruppenes framtidsvisjoner. For de sunnittiske gruppenes del er gjenopprettelse av det islamske kalifatet et sentralt mål.

Bare et lite mindretall av verdens ca. 1½ milliard muslimer kan kalles islamister. Av islamistene er det igjen svært få som aksepterer vold som legitimt virkemiddel.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har som oppgave å kartlegge alle ideologier som opptrer i former som aksepterer vold som metode. I 2014 vurderte de terrortrusselen fra ekstreme islamister som skjerpet, selv om de understreket at «Et lite antall personer har stor betydning for aktiviteten i, og trusselen fra, dette miljøet.»^[19]

Radikal islamisme er også brukt som samlebetegnelse på islamisme, militant islam (deriblant terrorisme med politiske mål), islamsk fundamentalisme (religiøse ideologier som promoterer en gjenoppstand av det «opprinnelige» Islam) og islamsk ekstremisme (aktiviteter og tro av voldelige islamisiske aktivister, deriblant terrorisme og hemming av ytringsfrihet).

Begrepene brukes ofte upresist og om hverandre. Forsvarets forsvarsinstitutts seniorforsker og islamekspert, Brynjar Lia, har advart nettopp mot det han kalte å «sause alt sammen». Begreper som islam, radikal islam, ekstremisme, kvinneundertrykking, hijab, terror og kjønnslemlestelse blir brukt om hverandre, mente han. ^[20] I forbindelse med bråk og hærverk under Gaza-demonstrasjonene i Oslo januar 2009 understreket PST at dette ikke var radikal islamisme.^[21]

Av islamister

• Sayyid Qutb Milepæler oversatt av Nora S. Eggen forord av Kari Vogt, 2004 ISBN 82-92618-01-5

Om islamismen

• Lars Akerhaug Norsk jihad : muslimske ekstremister blant oss Kagge 2014 ISBN 978-82-489-1445-7
• Bjørn Olav Utvik Islamismen Akademika, 2. utg 2013 ISBN 978-82-3210-301-0, h.
• Mehdi Mozaffari Hva er islamisme? Et begreps historie og definisjon i Sørensen, Hagtvet og Steine (red.) Ideologi og terror: totalitære ideer og regimer Dreyer 2011 ISBN 978-82-8265-024-3
• Øystein Sørensen Drømmen om det fullkomne samfunn : fire totalitære ideologier - én totalitær mentalitet? Aschehoug 2011 ISBN 978-82-03-29322-1
• Sørensen, Hagtvet, Brandal (red.) Islamisme - Ideologi og trussel, Dreyer 2016 ISBN 978-82-82-65170-7

• Evaluating the Islamist movement, artikkel av Greg Noakes.
• Coming to Terms, Fundamentalists or Islamists?, artikkel av Martin Kramer, opprinnelig i Middle East Quarterly (Spring 2003), pp. 65-77.
• Islamism, fascism and terrorism (Part 1) Arkivert 5. februar 2017 hos Wayback Machine., artikkel av Marc Erikson i Asian Times Online.
• Islam: The Greatest Colonizer Of All Time, anonym blogg.