[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Ibn Battuta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ibn Battuta
Født24. feb. 1304[1][2]Rediger på Wikidata
Tanger (Marīnidene)[3]
Dødca. 1368Rediger på Wikidata
Fez (Marīnidene)[3]
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, geograf, skribent, kartograf, kadi, handelsmann, reisende, faqih Rediger på Wikidata
Ektefellefirst wife of Ibn Battuta (1325–)
GravlagtTomb of Ibn Batutta

Ibn Battuta.

Abu Abdullah Muhammad Ibn Battuta (arabisk: أبو عبد الله محمد ابن بطوطة, født 24. februar 1304 i Tanger i Marokko, antageligvis død 1377 i Marokko) var en marokkansk vandringsmann og oppdager.

Ibn Battuta utdannet seg til å bli en rettslærd (qadi) som tolket lover innenfor det islamske rettsvesenet. Som så mange andre muslimer, kunne han derfor søke arbeid rundt om i den islamske verden. Fordi han skrev ned sine beretninger fra mange og lange reiser, forteller hans livshistorie om et verdensomspennende, islamsk fellesskap hvor han overalt kunne føle seg hjemme.

Battutas oppdagelsesreiser

[rediger | rediger kilde]

Bare tjue år gammel forlot Ibn Battuta hjembyen Tanger med kurs for Mekka. På sin første pilegrimsferd reiste han med esel, hest og kamel gjennom både Egypt, Palestina, Syria og Den arabiske halvøy. I stedet for å sette kursen hjemover, fortsatte han sin reise gjennom det som i dag er Irak og Iran. Deretter fortsatte han ferden mot Rødehavet og nedover langs den østafrikanske kysten, helt til Kilwa lengst sør i Tanzania. Hans fortellinger fra denne reisen er blant de viktigste kildene til kunnskap om storslåtte handelsbyer i Afrika.

Da Ibn Battuta vendte tilbake til Mekka i 1330, fikk han vite at det islamske Delhi-sultanatet i India var på jakt etter rettslærde og politiske rådgivere. Det enkleste ville nok ha vært å gå om bord i et skip som seilte over Rødehavet og Indiahavet, men lysten til å se mer av verden gjorde at han la veien om den bysantiske hovedstaden, Konstantinopel. Herfra sluttet han seg til karavaner langs Silkeveien, og besøkte mektige sentralasiatiske handelsbyer som Bokhara og Samarkand på veien til India.

Etter åtte år som høyesterettsdommer og oppsynsmann for den viktigste moskeen i Delhi la Ibn Battuta ut på nye reiser. Han takket ja til å bli indisk ambassadør i Kina, men et skipsforlis gjorde at han mistet alle sine eiendeler. Det førte til at han i stedet valgte å se mer av det sørlige India, før han tilbrakte flere år på Sri Lanka og Maldivene. Vel framme i Kina lot han ikke anledningen gå fra seg til å reise vidt om i det store keiserriket. I den travle sjøfartsbyen Guangzhou (Kanton) bodde han hos muslimske kjøpmenn.

Ikke før var Ibn Battuta tilbake i Marokko i 1350 før han la ut på en snartur til Granada, den delen av Spania som fortsatt var muslimsk. Men ennå så han ingen grunn til å falle til ro, og i 1353 sluttet han seg til en handelskaravane gjennom Sahara. Slik besøkte han både Mali-riket og andre områder under islamsk innflytelse, og bodde en tid i universitetsbyen Timbuktu.

Ibn Battuta reiste til sammen strekninger på rundt 120 000 km. Det sies at han ble tatt i mot av 40 konger, keisere og andre statsoverhoder.

Han fortalte om sine opplevelser til en skriver. Han var imponert over det han så i Østen. I Kina ble han særlig interessert i hvordan de laget redskaper av porselen i tillegg til bruken av papirpenger. Han fant også ut at i Kina hadde de så mye silke at selv de fattige kunne kle seg i det. Han sa at Kina var det tryggeste landet å reise til. Du kunne dra alene i 9 måneder med en stor pengesum uten å frykte for røvere. Når de reiste fra herberge til herberge hadde de med seg en vakt som hadde ansvar for at ingenting ble stjålet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ibn-Battuta[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Chuvash encyclopedia[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Dizionario di Storia, Treccani's Dizionario di Storia ID ibn-battuta, utgitt 2010, besøkt 8. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Eliassen, Engelien, Eriksen (2007). Tidslinjer 1. Aschehoug.