Ian Stewart
| Ian Stewart Stu | |||
|---|---|---|---|
| Født | 18. juli 1938[1][2] Pittenweem | ||
| Død | 12. des. 1985[3][1][2][4] (47 år) London[5] | ||
| Beskjeftigelse | Musiker, keyboardist, road manager, pianist, låtskriver | ||
| Utdannet ved | Glaisdale School | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Medlem av | The Rolling Stones Rocket 88[6] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Rock, boogiewoogie, swing[7] | ||
| Instrument | Piano,[8] tangentinstrument, pipeorgel, marimba | ||
| Aktive år | 1960-årene–1985 | ||
| IMDb | IMDb | ||
Ian Andrew Robert Stewart (født 18. juli 1938, død 12. desember 1985[9]) var en britisk musiker og et av de opprinnelige medlemmene i The Rolling Stones. Han spilte tangentinstrumenter i gruppa det første året. Seinere virka han som turnéleder, samtidig som han spilte piano og orgel ved plateinnspillinger.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Stewart (ofte kalt bare Stu) ble født i Pittenweem i East Neuk of Fife i Skottland[10] og vokste opp i Sutton i utkanten av London. Han begynte å spille piano seks år gammel. Seinere lærte han seg å spille banjo.
Rolling Stones
[rediger | rediger kilde]Da Brian Jones i mai 1962 hadde en annonse i Jazz News, der han søkte etter musikere til ei rhythm-and-blues-gruppe, var Stewart den første som svarte.[11] Mick Jagger, Keith Richards og flere andre kom med i juni, og gruppa som kalte seg The Rollin' Stones, hadde sin første opptreden 12. juli 1962 på Marquee Club. Det skulle fortsatt ta noe tid før gruppa var etablert med det mannskapet som skulle bli berømt.[12]
Stewart jobba på Imperial Chemical Industries. Han var den eneste i gruppa som hadde lett tilgang til telefon, og det var kontornummeret de brukte i annonser i bladet Jazz News. Dermed kom han til å stå for mye av det praktiske rundt spillejobber. Han kjøpte også en varebil for å transportere instrumenter og utstyr.[13]
I mai 1963 ga manager Andrew Loog Oldham beskjed om at Stewart ikke kunne være med på sceneopptredener lenger. Seks stykker i ei slik gruppe var for mye, mente han, og Stewart passa dårlig til bandets røffe image. Han fikk i stedet tilbud om å være turnéleder, samt at han kunne spille piano på plateinnspillinger. Dette aksepterte han. Richards har uttalt om dette: «Jeg hadde nok sagt "Reis og ryk!", men Stu sa "Jeg kan godt kjøre dere rundt". Det er slikt som krever et stort hjerte.»[trenger referanse] Stewart lasta og lossa bilen, var sjåfør, fiksa ødelagte gitarstrenger og satte opp trommesettet til Charlie Watts.[13][14]
Han spilte også piano (og tidvis orgel, marimbas og andre rytmeinstrumenter) på alle gruppas album mellom 1964 og 1983 med unntak av Beggars Banquet. Han spilte også piano på utvalgte nummer på turneene i 1969, 1975–76, 1978 og 1981–82. Han foretrakk blues og countryrock, boogie-woogie og tidlig rhythm and blues.[15] Han nekta å spille i moll, og han skal ha sagt: «Når jeg står på scenen med Stones og det dukker opp en mollakkord, løfter jeg hendene i protest.»[16]
Stewart stod fjernt fra den løsslupne livsstilen til de andre i bandet. Han foretrakk å spille golf og bestilte derfor gjerne rom på hoteller med bane i nærheten. Dette skapte en viss irritasjon hos de øvrige, som var mest opptatt av festing og jenter.[13]
Annet
[rediger | rediger kilde]Stewart har også vært studiomusiker på innspillinger med Led Zeppelin, The Yardbirds, Howlin' Wolf og George Thorogood and the Destroyers.[17] Han var også med i bandet Rocket 88 sammen med blant andre Charlie Watts og Jack Bruce fra Cream.[18]
Han døde 12. desember 1985 av et hjerteinfarkt. The Rolling Stones spilte en hyllestkonsert for ham sammen med Rocket 88 i februar 1986 på 100 Club i London.[19] Da Stones blei innvotert i Rock and Roll Hall of Fame i 1989, bad de om at Stewart måtte nevnes som medlem av gruppa.[20][13]
Politimannen John Rebus i Ian Rankins romaner sies å være inspirert av Stewart.[21]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 255182, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 7383865, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 14230073w, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 134531019, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ besøkt 17. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182
- ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 2041, Wikidata Q99181182
- ^ Nelson, side xiii–xiv.
- ^ Nelson, side xiii.
- ^ Nelson, side 11.
- ^ Nelson, side 12 ff.
- ^ a b c d Artikkel om Stewart i Jenny Volvovski, Julia Rothman og Matt Lamothe: The Who, the What, and the When – 65 Artists Illustrate the Secret Sidekicks of History, Chronicle Books 2014, ISBN 9781452137230, side 24.
- ^ Paytress, 1. mai 1963.
- ^ Paytress, 27. januar 1981.
- ^ Russell Hall: Intervju med Jim Dickinson, på nettstedet Gibson.com, 30. april 2011; besøkt 1. februar 2016.
- ^ Diskografi på nettstedet Discogs.com; besøkt 31. januar 2016.
- ^ Paytress, 27. januar 1981.
- ^ Nelson, side 102.
- ^ Nelson, side 104.
- ^ «Revealed: Rebus was a Rolling Stone FICTION: AUTHOR'S MUSICAL»; artikkel i The Sunday Herald 5. mars 2006; besøkt 1. februar 2016.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Murry R. Nelson: The Rolling Stones – A Musical Biography, ABC-Clio 2010, ISBN 9780313380341.
- Mark Paytress: Rolling Stones – Off the Record, Omnibus Press 2009, ISBN 9780857121134. Boka er satt opp kronologisk.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Ian Stewart på Internet Movie Database
- (en) Ian Stewart hos The Movie Database
- (en) Ian Stewart på Discogs
- (en) Ian Stewart på MusicBrainz
- (en) Ian Stewart på Songkick
- (en) Ian Stewart på AllMusic