Inntektsfradrag

Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Dette er en artikkel som kun omtaler inntektsfradrag slik det er hjemlet i skatteloven for Norge. Artikkelen mangler presisering av hva den omtaler.

Inntektsfradrag viser til kostnader som kan føres til fradrag i bruttoinntekt for å komme frem til alminnelig inntekt som det skal utlignes skatt av. Rett til inntektsfradrag reguleres av skatteloven.^[1] For inntektsåret 2020 er skattesatsen i Norge satt til 22 % for alminnelig skattbar inntekt.

Det gis fradrag for kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt

Skatteloven § 6-1

Dette prinsippet blir også omtalt som fradrag for kostnad til inntekts ervervelse. Dette betyr at man har fradragsrett for alle reelle utgifter dersom de er pådratt for å innvinne skattepliktig inntekt. En rekke utgifter eller kostnader må anses som alminnelige, slik at de pådras av nærmest enhver skattyter. For å lette både innberetningsplikten for skattyter og saksbehandlingen for skattemyndighetene, har lovgiver innført et minstefradrag. Dette minstefradraget skal erstatte alle slike typiske og utbredte kostnader og er generelt for alle lønnstakere.

En skatteyter som har faktiske kostnader som er høyere enn minstefradraget kan velge å føre de faktiske kostnader til fradrag dersom de lar seg dokumentere. Alle kostnader en pådrar seg for å skaffe seg en inntekt, kan trekkes i fra når det er tilstrekkelig sammenheng mellom inntekt og kostnad.

Dersom denne retten skal innskrenkes eller utvides må den være spesielt hjemlet i lov. Av dette følger at i tvilstilfeller hviler fradragsretten på det grunnleggende prinsipp i skattelovens § 6-1, erverve, vedlikeholde eller sikre.

Nedenfor er en forenklet oppstilling for beregning av skattekostnaden. Skattereglene er på enkelte områder svært detaljerte og enkelte kritikere mener at «millimeter-rettferdighet» kan gå på bekostning av de overordnede prinsipper for skatteretten. Hva som er fradragsberettiget og med hvilket beløp, fremstår derfor ikke nødvendigvis som logisk i alle tilfeller.

Nedenfor er en oversikt over de vanligste fradragene^[2] som ikke er inkludert i minstefradraget.

Fradraget blir beregnet som følger:^[3]

• I utgangspunktet regnes det 230 arbeidsdager i året. Er man borte over 10 arbeidsdager i løpet av inntektsåret, legger man til grunn faktiske arbeidsdager.
• Avstanden tur/retur arbeidsplassen i km.
• Satsen er kr 1,50 pr km (fra 2009–2011).
• Egenandelen er kr 13 950 fra inntektsåret 2011, og var kr 13 700 i inntektsårene 2009–2010.Fra 2014 er egenandel øket til kr 15 000.

Eksempel:
230 dager x 50 km x 1,50 = 17 250

minus egenandel            15 000

-----------------------------------
Fradrag                  =  2 250

Det blir gitt fradrag for legitimerte utgifter til pass av barn. Det mest vanlige er barnehageutgifter, dagmamma, skolefritidsordning og lignende. Dette fradrag har et tak på kr 25 000 for ett barn og kr 15 000 for hvert ytterligere barn.^[4]

Det gis fradrag for kontingent til landsomfattende arbeidstakerorganisasjon som har forhandlingsrett etter lov om offentlige tjenestetvister eller har inngått tariffavtale på vegne av medlemmene. Departementet kan bestemme at kontingent til enkelte organisasjoner skal kunne trekkes fra selv om vedkommende organisasjon ikke er landsomfattende. Fradrag er betinget av at skattyter er lønnstaker og betaler slik kontingent. Fradrag kan samlet gis med inntil 3.600 kroner (2009).

Det gis fradrag for renter av skatteyters gjeld^[6]: Det inkluderer fradrag for renter som er innbetalt i inntektsåret ved kjøp av løsøre på kreditt. Det inkluderer huslån, billån, kredittkort, forbrukslån og lignende.

For inntektsåret 2020 kan privatpersoner kreve 22 % i rentefradrag. Satsen er knyttet til skatt på alminnelig inntekt.

• Skattefradrag
• Personinntekt

• Lars Fallan, Innføring i skatterett 2005-2006, 23. utgave, Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-33888-4

• Satser for fradrag reiser mellom hjem og arbeid Besøkt 25. oktober 2011