Infinitiv

Infinitiv er en substantivisk verbform.^[1] I norsk markeres infinitiver med infinitivsmerket å.^[2] Infinitiver bøyes ikke i tall, tempus eller person, og er derfor en infinitt verbfrom.^[1]

I norsk markeres infinitiver med infinitivsmerket å, for eksempel å spise eller å løpe.^[1] Infinitiver kan også forekomme uten infinitivsmerket hvis infinitiven styres av et hjelpeverb.^[2]

Infinitivsfeil er også kjent som og/å-feil. På norsk uttales infinitivsmerket å og konjuksjonen og ofte likt, hvilket fører til forveksling mellom ordene, spesielt hvis et av ordene forekommer forran en infinitiv. I slike tilfeller skal og kun brukes ved sideordnede infinitiver, for eksempel dra ut og fiske, mens å brukes når infinitiven er underordnet hovedverbet, for eksempel prøve å slutte.^[3] Forskjellen blir tydelig i oversettelse til engelsk, hvor infinitivsmerket å blir til engelsk to, mens konjuksjonen og blir til and.^[2] På norsk kan man også legge merke til forskjellen ved at man kan si både og (både løpe og fiske), men ikke både å (ikke *både prøve å slutte).^[3] Det tilsvarende er også vanlig på svensk, hvor att og och også kan uttales likt, og dansk, med at og og. Slik sammenblanding er kjent helt fra 1500-tallet.^[4]

• Kløyvd infinitiv
• Splittinfinitiv