[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Det indre marked

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Indre marked»)
  EU-medlemmer
  EFTA-land deltar i hovedsak. Norge, Island og Lichtenstein gjennom EØS, Sveits gjennom egne handelsavtaler.
  Ikke-medlemmer som deltar på begrensede områder.
  Ikke-medlemmer med omfattende frihandelsavtale.
  Ikke-medlemmer som er i tollunion med EU (Andorra og San Marino) samt søkerlandet Tyrkia

Det indre marked er en avtale inngått 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU,[1] med sikte på å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og som et middel for å opprette Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU, de tre EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein, og Sveits.

De fire friheter

[rediger | rediger kilde]

Medlemskap i det indre marked forutsetter gjennomføringen av «de fire friheter».[2] Disse går ut på

  • fri bevegelse for varer,
  • fri bevegelse for tjenester,
  • fri bevegelse for personer, (herunder for arbeidstakere), og
  • fri bevegelse for kapital.

De fire frihetene utgjør kjernen i det indre marked og har som formål å gjøre det enkelt å handle, reise og flytte innenfor unionen. Gjennom EØS-avtalen omfattes også Island, Liechtenstein og Norge av de fleste bestemmelsene om de fire frihetene. Også Sveits omfattes i en vis utstrekning gjennom mellomstatlige avtaler, blant disse avtalen om fri bevegelse for personer.[3][4] [1][5]

Omfanget av det indre marked

[rediger | rediger kilde]

Det indre marked omfattet per 2023 440 millioner mennesker, hvorav 17 millioner arbeidet i et annet land enn deres eget. Markedets bruttonasjonalprodukt var 14 trillioner euro og det var registrert 24 millioner selskaper innenfor markedet. Av verdens handel med varer kom 15 % fra land innenfor dette markedet. Den årlige eksport mellom landene i det indre markedet var 3 400 billioner euro i 2023, mot 691 billioner euro i 1993.[6]

For Norges del faller EUs traktatbestemmelser om en økonomisk og monetær union utenfor EØS-samarbeidet. Utenfor faller også bestemmelsene om EUs handelspolitikk, EUs bistandspolitikk, EUs tollunion, den felles landbrukspolitikken, den felles fiskeripolitikken, EUs justis- og innenrikspolitikk og EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.[1]

Messina-konferansen

[rediger | rediger kilde]

Det europeiske kull- og stålfellesskap fra 1951 etablerte et felles marked for kull og stål. Tanken om et felles marked (engelsk: common market) også for andre varer, og i tillegg tjenester, kapital og personer, hadde en av sine fremste talsmenn i den nederlandske utenriksminister Johan Willem Beyen.[7] Under Messina-konferansen i 1955 fikk han gjennomslag for dette.

Roma-traktaten

[rediger | rediger kilde]

Messina-konferansen ga Paul-Henri Spaak oppdraget med å lede arbeidet videre, og dette førte til Roma-traktaten. I denn fantes målet om et indre marked.[8] Betegnelsen Fellesmarkedet (EEC) ble de kommende år brukt om handel og næringsvirksomhet mellom medlemslandene.[9][10][11]

Enhetsakten

[rediger | rediger kilde]

EEC hadde fra 1968 en tollunion, og fra 1977 industrivarer fra EFTA-land var også. EF hadde også trappet ned sine tollsatser overfor land utenfor EF og EFTA blant annet i regi av GATT. EF var fra midten av 1980-årene preget av spørsmål om det indre markedet.[12]

Det juridiske grunnlaget for det indre marked er enhetsakten vedtatt i 1985 og trådt i kraft 1. juli 1987. De 300 konkrete tiltakene som skulle settes i verk var listet opp i kommisjonens «hvitbok». Målet var iverksetting av det indre markedet innen utgangen av 1992. EF hadde på den tiden 12 medlemmer.[13]

Det indre marked ble planlangt og iverksatt i Jacques Delors' tid som leder for kommisjonen. Her til venstre i 1989 sammen med daværende formann i rådet Felipe González.

Tilblivelse

[rediger | rediger kilde]

Da Jacques Delors overtok som leder for kommisjonen 1. januar 1985 hadde han ambisjon om å skape en økonomisk union. Han ville også trekke forsvar og sikkerhet inn i arbeidet. I første omgang konsentrerte han seg om å etablere det indre markedet med ønske om å stimulere økonomien i medlemslandene. Ved toppmøtet i Brüssel i mars 1985 fikk kommisjonen i oppdrag å utarbeide et detaljert program for iverksetting av det indre markedet. Arbeidet med det indre markedet ble godkjent på toppmøtet i Fontainebleau i juni 1984. Til toppmøtet i Milano i juni 1985 var hvitboken klar og Bettino Craxi fikk vedtatt (mot stemmene til Storbritannia, Danmark og Hellas) å avholde en konferanse som skulle forberede endringer i Romatraktaten. Storbritannia, Danmark og Hellas mente det var unødvendig å endre Romatraktaten. Enhetsakten ble vedtatt på toppmøtet i Luxembourg i desember 1985 og de innebar en forenklet beslutningsprosess internt i EF. Med enhetsakten kunne saker som gjaldt det indre markedet avgjøres med kvalifisert flertall (tre fjerdedeler) i ministerrådet, unntatt fra dette var skatteharmonisering, grensekontroll for personer og arbeidstakernes rettigheter. Enhetsakten fastsatte også frist for iverksetting av det indre marked (artikkel 8A).[12][8]

Målsetting

[rediger | rediger kilde]

Tanken var å fjerne hindre for handel over landegrenser innenfor EF noe som var ventet å skape mer konkurranse blant bedrifter i alle medlemsland. Et mål var å møte utfordringen fra USA og Japan, og gjøre Europa til en ledende økonomiske region. De største konsekvensene var ventet for næringer som var skjermet mot utenlandsk konkurranse gjennom politisk bestemte reguleringer inkludert toll, kvotebegrensninger, konsesjonsplikt eller standardisering. I 1990 ble det anslått at tjenesteytende næringer (særlig finanssektoren og forretningsmessig tjenesteyting) i største grad ville merke økt konkurranse ved innføring av det indre marked.[14] Et mål var å stimulere til økonomisk vekst i medlemslandene. EF ble sammenlignet med USA der handel og annen næringsvirksomhet over delstatsgrensene kunne skje uten vesentlige hindringer. Paolo Cecchini anslo 1988 anslått at det indre markedet i løpet av 5-6 år etter iverksetting ville bidra til 5 % vekst i BNP og 6 % lavere priser.[11]

Jon Erik Dølvik nevner at det utover de overordnete mål om økonomisk vekst og styrking overfor Japan og USA var få omforente målsettinger. Dette skyldes at medlemslandene har ulike interesser og EFs institusjoner var innbyrdes uenige. Noen betraktet det indre marked som et steg på veien mot politisk og økonomisk institusjon, mens blant andre statsminister Margaret Thatcher betraktet det indre markedet som sluttpunktet for integrasjon i EF.[12]:65-66

Ifølge Dølvik var fire delmål i diskusjonene før innføringen av det indre marked:[12]:66-67

  • Utvidelse av markedet og stordriftsfordeler. Dette ble antatt å lede til bruk av moderne teknologi, mer spesialisering, bedre produkter og lavere priser.
  • Mer konkurranse og mindre proteksjonisme. Ved å fjerne handelshindre mellom land ville flere bedrifter kunne konkurrere.
  • Møte konkurranse fra USA, Japan og andre land. Bakgrunnen var at vesteuropeisk næringsliv hadde tapt konkurranseevne.
  • Virkemiddel for økt politisk integrasjon i EF.

Handelshindre

[rediger | rediger kilde]

EF-kommisjonens hvitbok fra 1985 beskrev tre hovedtyper handelshindringer som måtte fjernes:

  • fysiske hindringer (inkludert kontroll av personer, kjøretøy og varer ved grensene),
  • tekniske hindringer (inkludert forskjeller i produktstandarder og regler for etablering av selskaper) og
  • skatter/avgifter (ulike satser og ordninger for avgifter og indirekte skatter).

I 1980-årene var det allerede gjennomført mange tiltak for varehandel: Toll og kvoter ble avviklet internt i EEC i 1968 (tollunionen), mens grensekontroller i stor grad skyldtes medlemslandenens ulike tekniske standarder som ikke var gjensidig anerkjent. Tollunionen medførte at medlemslandene hadde samme tollsats overfor tredjeland. Romatraktaten hadde allerede et prinsipp om fri bevegelse av arbeidskraft, men hadde i praksis mange begrensninger i form av blant annet ulike utdanningssystemer og krav til godkjenning i visse yrker. Passkontroll var heller ikke fjernet fordi felles yttergrense og felles fremmedpolitikk. Handel med tjenester kan skje på to måter: Leverandøren kan etablere seg i et annet land (under vertslandets lover) og selge tjenester der; eller leverandøren kan selge tjenester fra sitt hjemland til kunder i andre land. Et indre marked forutsetter at det siste er mulig og mer krevende fordi det krever omfattende harmonisering av lovverket.[13] For handel med varer var i 1980-årene ulike standarder og avgifter de vesentligste hindrene. For tjenester (som bank, forsikring og transport) var offentlige reguleringer viktigste hindre. Regler for offentlige innkjøp ble oppgitt som hinder innenfor telekommunikasjon, energi og transport.[11]

EØS-samarbeidets tilknytning

[rediger | rediger kilde]

EØS-samarbeidet trådte i kraft 1. januar 1994, og har som et overordnet mål å gi adgang til det indre marked. For Norges del faller EUs traktatbestemmelser om en økonomisk og monetær union utenfor EØS-samarbeidet. Utenfor faller også bestemmelsene om EUs handelspolitikk, EUs bistandspolitikk, EUs tollunion, den felles landbrukspolitikken, den felles fiskeripolitikken, EUs justis- og innenrikspolitikk og EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.[1]

I justissektoren reguleres Norges samarbeid med EU gjennom Schengen-tilknytningsavtalen og andre avtaler. Norge samarbeider også med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.[1]

EØS-avtalen har egne bestemmelser om handel med fisk og landbruksvarer. Disse bestemmelsene bygger ikke på EU-traktatenes bestemmelser om den felles fiskeripolitikken og den felles landbrukspolitikken.[1]

EØS hadde bakgrunn i Luxembourg-erklæringen (1984) etter ministermøte mellom EF og EFTA. Erklæringen beskrev ambisjonen om å opprette EØS med blant annet fri bevegelse av industrivarer. Innenfor tollunionen EF-EFTA var det handelshindringer i form av ulike standarder, fysiske handelshindringer og ulike ordninger for offentlig innkjøp. Erklæringen hadde ingen tidsplan. EØS ble konkretisert på toppmøtet i Oslo i mars 1989 og EFTAs ministermøte med EF samme år. EF ønsket at EØS skulle være en assosieringsavtale med svært begrensede mulighet for unntak fra reglene for det indre markedet. Ambisjonen var at både EF- og EFTA-landene skulle være omfattet av det indre markedet fra 1993.[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken» (på norsk). Regjeringen.no. Besøkt 22. januar 2019. 
  2. ^ «De fyra friheterna – basen i den inre marknaden». Kommerskollegium (på svensk). Besøkt 28. oktober 2023. 
  3. ^ «Schweiz». Kommerskollegium (på svensk). Besøkt 28. oktober 2023. 
  4. ^ handelsdepartementet, Nærings-og (6. august 2014). «Handel i EØS». Regjeringen.no. Besøkt 28. oktober 2023. 
  5. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäischer Binnenmarkt | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 22. januar 2019. 
  6. ^ «HAPPY BIRTHDAY: THE SINGLE MARKET TURNS 30» (PDF). Europakommisjonen. 1. januar 2023. Besøkt 27. januar 2023. 
  7. ^ «EU's pionerer». Arkivert fra originalen 25. desember 2018. Besøkt 27. januar 2019. «Johan Willem Beyen (pdf)» 
  8. ^ a b Bjartnes, Anders (1990). Dette bør du vite om EF. Oslo: Tiden. ISBN 8210033492. 
  9. ^ Førland, Tor Egil; Claes, Dag Harald (1998). Europeisk integrasjon. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 86. ISBN 9788241709326. «Enhetsakten gav i 1986 klarsignalet til reisningen av en ny vegg innen utgangen av 1992: det indre marked, nyordet for Romatraktatens fellesmarked, med fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital.» 
  10. ^ Løchen, Einar (1971). Fellesmarkedet og Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 82 05 00715 2. 
  11. ^ a b c Cecchini, Paolo (1988). Europa '92: realiseringen av det indre marked. Oslo: Dagens næringsliv. ISBN 8273460428. 
  12. ^ a b c d e Dølvik, Jon Erik (1990). Fagbevegelsen og Europa: internasjonalisering og europeisk integrasjon : utfordringer for fagbevegelsen. Oslo: FAFO. ISBN 8274220404. 
  13. ^ a b EF: det indre marked. Oslo: Utvalget. 1988. ISBN 8271772287. 
  14. ^ Halvorsen, Knut (1990). Alternative tilpasninger til EFs indre marked: generelle utviklingstrekk med konsekvenser for den regionale utvikling. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.