Invasjonen av Irak i 2003

Invasjonen av Irak
Konflikt: Krigen i Irak
Amerikanske tropper river ned Saddam Hussein-statuen på Firdosplassen i Bagdad, 9. april 2003.
Dato 20. mars – 1. mai 2003 Sted Irak Resultat Overlegen amerikansk seier Saddam Hussein og det regjerende Baathpartiet styrtet Koalisjonsstyrkenes okkupasjon av Irak Ny demokratisk regjering dannet Irakisk opprør og mulig utbrudd av borgerkrig i Irak[2]
Stridende parter
Koalisjonen: USA Storbritannia Australia Polen Peshmerga Den irakiske nasjonalkongressen	Irak Syriske frivillige[1] Mujahedin[1] Ansar al-Islam
Kommandanter og ledere
George W. Bush Tommy Franks Tony Blair Sir Jackson	Saddam Hussein Qusay Hussein Ali Hasan al-Majid al-Tikriti Izzat Ibrahim al-Douri
Styrker
Koalisjonen: 300 000 Peshmergas: 50 000	Irakiske styrker: 375 000
Tap
Militære tap: 173 drepte[3] 542 sårede	Militære tap: 7 600 - 30 000 Sivile tap: 3 200 - 7 299 drepte

Invasjonen av Irak, eller Operation Iraqi Liberation (senere Operation Iraqi Freedom) er den amerikansk-ledede invasjonen av Irak, som varte fra den 20. mars 2003 til den 1. mai 2003, da president George W. Bush erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet. Invasjonen var begynnelsen på den pågående krigen i Irak. Invasjonen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991 med en lavintensivkrig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene.

Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp. Den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske soldater med luftstøtte fra koalisjonen. Koalisjonstroppene invaderte, ifølge USAs president George W. Bush, landet for å «avvæpne Irak for masseødeleggelsesvåpen, stoppe Saddam Husseins støtte til terrorisme og for å befri det irakiske folk.»^[4] USA hadde forberedt invasjonen ved å samle 100 000 tropper i Kuwait den 18. februar.^[5]

Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Siden avslutningen på Gulfkrigen i 1991 hadde Iraks forhold til FN, USA og Storbritannia vært dårlige. Det var ikke konsensus i FNs sikkerhetsråd for at Irak hadde forholdt seg til vilkårene i våpenhvilen som avsluttet Golfkrigen. Både FN og USA håndhevet mange økonomiske sanksjoner mot Irak i Bill Clintons regjeringsperiode. USA og Storbritannia patruljerte Iraks luftrom for å håndheve flyforbud i nord og sør, hvilket Irak hevdet var for å beskytte kurderne i Nord-Irak og sjiamuslimene i sør. Ved flere tilfeller ble flyforbudet brutt av irakiske militærhelikoptre og kampfly.^[6][7]

Den amerikanske kongressen vedtok også «Iraq Liberation Act» i oktober 1998, etter at Irak hadde stoppet samarbeidet med FN i august. Loven ga 97 millioner dollar til irakiske «demokratiske opposisjonsgrupper» for å «etablere et program til å støtte et skifte til demokrati i Irak.»^[8] Dette sto i kontrast til de krav som var fremsatt i Resolusjon 687,^[9] som alle dreide seg om våpen og våpenprogrammer, og ikke nevnte et regimeskifte. Våpeninspektører fra FN hadde vært vant til å samle informasjon om Iraks masseødeleggelsesprogram, og til å håndheve vilkårene i avtalen fra 1991, som forbød Irak å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Informasjonen ble brukt til å finne mål under Operation Desert Fox, et amerikansk og britisk luftbombardement av Irak i desember 1998, på grunn av manglende samarbeid mellom Irak og FNs våpeninspektører.^[10][11]

Det amerikanske republikanske partis kampanjer for presidentvalget i 2000, krevde en «full implementering» av Iraqi Liberation Act og fjerne Saddam Hussein fra makten, med fokus på å gjenoppbygge en koalisjon, gjennomføre hardere sanksjoner, gjeninnføre inspeksjonene og å støtte den pro-demokratiske opposisjonsgruppen, Den Irakiske Nasjonalkongress, som ble ledet av Ahmed Chalabi i eksil i utlandet.^[12] Etter at George W. Bush ble valgt som president, planla man, ifølge tidligere finansminister Paul O'Neill, et angrep på Irak. O'Neill forklarte senere at disse diskusjonene kun var en fortsettelse av Clinton-regjeringens utenrikspolitikk.^[13]

I mellomtiden hadde spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blitt en sentral sak. Etter terrorangrepet 11. september 2001 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror, var Irak nå fokus for oppmerksomheten.

Før 11. september var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet. Denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 11. september styrket denne nykonservative gruppen, ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld, sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet «Bush-doktrinen», som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land.^[14]

USA sin begrunnelse for å gå til krig:

• at Irak hadde skjulte lagre med masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram
• at Irak støttet terroristorganisasjoner som al-Qaida, og var villig til å forsyne dem med masseødeleggelsesvåpen
• frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemordpolitikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av kjemiske våpen

Det ble lagt særlig vekt på dette med masseødeleggelsesvåpen, og USA drev et omfattende spill i FN for å få aksept for en invasjon. Etter invasjonen sendte USA ut egne våpeninspektører som ikke fant masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etterretningstjeneste,^[15] samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen.^[16][17][18] Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist.^[19]

I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport^[20] som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen.^{[21] [22]}

Den 8. november 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon nr. 1441^[23] med betingelser for hvordan Irak skulle oppfylle kravene til nedrustning. De innebar blant annet å slippe til FNs våpeninspektører og deklarere alle landets våpen. Irak gikk med på betingelsene, produserte en 12 000 sider lang våpendeklarasjon og slapp inn våpeninspektørene som ikke fant spor etter masseødeleggelsesvåpen. Inspektørene fant likevel brudd på resolusjonen siden Irak hadde destruert kjemiske og biologiske våpen uten overoppsyn fra våpeninspektører som kunne bekrefte at det hadde skjedd.

I begynnelsen av mars 2003 stod spørsmålet om dokumentasjon fortsatt åpent, og USA mente at Irak hadde brutt resolusjon nr. 1441 og at sikkerhetsrådet måtte komme sammen og iverksette de nødvendige tiltak for å sikre nødvendig internasjonal «fred og sikkerhet». Den 10. mars erklærte den franske presidenten Jacques Chirac at Frankrike ville nedlegge veto mot enhver resolusjon som automatisk kunne føre til krig mot Irak. Det viste seg at han hadde støtte fra flertallet i sikkerhetsrådet, og ingen andre resolusjonsforslag ble sendt.^[24]

I et møte på Azorene 16. mars ga USA, Storbritannia og Spania, som var ikke-permanent medlem av sikkerhetsrådet, Irak én dags frist på å oppfylle resolusjon nr. 1441. Neste dag erklærte Bush og Storbritannias utenriksminister Jack Straw at tiden for diplomati var over, og at ingen videre autorisasjon fra FN var nødvendig for å angripe Irak.

Siden invasjonen begynte uten eksplisitt tillatelse fra FNs sikkerhetsråd, mener enkelte at den var brudd på FN-charteret. FNs generalsekretær Kofi Annan uttalte i september 2004 at krigen ifølge FN, var ulovlig.^[25]

I sin tale til nasjonen 17. mars 2003 krevde president Bush at Saddam Hussein og hans to sønner Uday og Qusay måtte forlate Irak innen 48 timer.^[26] Dette kravet skal ha blitt avslått, og president Bush ga klarsignal for invasjonen.^[27]

De irakiske styrkene stod overfor en koalisjon av styrker fra en rekke land, hvor USA stod for mesteparten av troppene.

USA hadde 235 000 mann utstasjonert i Persiabukten, og hadde 1 100 fly og 850 M1A1 Abrams stridsvogner støttet av M2 Bradley kampkjøretøyer og AH-64 Apache kamphelikoptre til rådighet. Fem hangarskipgrupper hadde seilt til området, og ytterligere et hangarskip ble holdt i reserve i nærheten av Gulfen.

Storbritannia sto for den andre vesentlig delen av koalisjonen. De hadde 45 000 mann, 100 fly, 120 Challenger 2 stridsvogner støttet av FV 510 Warrior kampkjøretøyer og 17 flåtefartøyer (et hangarskip med støttefartøyer).

Australia stilte 2 000 mann til (som ikke skulle brukes offensivt) og fregattene HMAS Kanimbla, HMAS Anzac og HMAS Darwin.

Polen stilte 80 GROM kommandosoldater, sammen med 74 ABC-tropper, marineenheten FORMOZA og støttefartøyet «ORP Kontradmirał Xawery Czernicki».

Danmark fulgte 21. mars opp sitt løfte om å stille militære styrker til disposisjon, da de besluttet å sende korvetten Olfert Fischer og ubåten Sælen til Persiabukten.

Den irakiske hæren var forventet å bestå av 375 000 mann, herav utgjorde den republikanske garden 60 000. Landet hadde cirka 650 000 mann i reserven og en paramilitær organisasjon på cirka 44 000 mann, kjent som Fedayeen Saddam og var under Qusay Husseins kommando.

Iraks luftvåpen var forventet å bestå av cirka 100 angrepshelikoptre og 300 jagerfly, men hovedparten av disse ble ikke ansett å være funksjonsdyktige.

De irakiske stridsvognene bestod primært av russiske T-72, og landet var forventet å ha 2 000–2 600 av disse. Hæren hadde også mange eldre stridsvogner av typen T-55, Type 59 og 69 (kinesiskproduserte versjoner av T-55) og T-62. Irakerne hadde også et større antall stridsvogner av typen Asad Babil (Babylons løve), som var en irakiskprodusert versjon av T-72 stridsvognen, og ble ansett som den største trusselen mot koalisjonstroppene.

Irak hadde også en stor mengde forskjellige pansrede mannskapsvogner og kampkjøretøyer, som MT-LB, BTR-60, BMP-1 og 2.

Flåten hadde 5-7 patruljebåter og mineleggere. Iraks luftvern var forventet å bestå av 850 rakettavfyringsramper og 3 000 antiluftskytskanoner.

USAs taktikk lå fra starten av på en rask seier over Irak, helst ved bruk av en tofrontskrig med landsetting av styrker både fra Kuwait og Tyrkia. Men forhandlingene med Tyrkia førte ikke til noen resultater, og til slutt ble styrkene som var ment å åpne den nordlige fronten i Irak, returnert til USA eller Kuwait for en senere innsettelse derfra. Den amerikanske taktikken i begynnelsen av krigen gikk i utpreget grad ut på å unngå slag i de irakiske byene. Disse ble gått rundt, og styrken gikk med stor hastighet direkte mot Bagdad.

Sterkt underlegen i direkte militær konfrontasjon med de amerikanske styrkene, plasserte Saddam Hussein hovedparten av sin styrke i og omkring Bagdad og de øvrige irakiske byene i et forsøk på å gjøre konflikten til en bykrig. Til slutt ble taktikken lagt om; de irakiske styrkene skulle foreta geriljaangrep på koalisjonsstyrkene, ofte forkledd som sivile. Spesielt de amerikanske forsyningslinjene skulle utsettes for angrep.

Forut for invasjonen hadde den amerikanskledede koalisjonen fra Gulfkrigen i 1991 utkjempet en lavintensitetskonflikt med Irak, og håndhevet flyforbudet i deler av det irakiske luftrommet. Irakiske luftvernstillinger ble jevnlig angrepet når de skjøt på amerikanske og britiske jagerfly. I midten av 2002 endret USA sin strategi, og valgte ut mål i den sørlige delen av landet til gjengjeldelsesangrep, for å skade den militære kommandostrukturen i Irak.

Antallet amerikanske bomber droppet på irakisk territorium, målt i tonn, steg fra 0 i mars 2002 til 0,3 i april, til mellom 7 og 14 tonn per måned i mai – august. I september nådde man 54,6 tonn – før kongressens tillatelse til invasjonen 11. oktober. 5. september angrep 100 jagerfly landets største luftforsvarskompleks, som lå i det vestlige Irak, langt vekk fra de sonene hvor flyforbudet ble håndhevet. Det ble gjort, ifølge en leder i New Statesman, ikke for å beskytte luftpatruljene, men for å gjøre det mulig å fly spesialstyrker inn i landet fra Jordan, uten å bli oppdaget.^[28]

Om natten den 19. mars 2003 fikk de amerikanske styrkene etterretning om at Saddam Hussein besøkte sine døtre og sønnene Uday og Qusay ved Dora-gårdene, i al-Dora området i utkanten av Bagdad. Klokken 05:30 traff fire 2 000 punds GBU-27 bomber og 40 Tomahawk missiler stedet.^[29][30][31] Saddam Hussein var ikke til stede, og heller ikke andre regjeringsmedlemmer eller medlemmer av Hussein-familien ble truffet av angrepet. Angrepet kostet 19 sivile livet.^[32]

• 20. mars: Krigen ble innledet kl. 0230 GMT om natten den 20. mars, da omkring 40 kryssermissiler av typen BGM-109 Tomahawk ble avfyrt mot mål i Bagdad. Målet for disse angrepene var ment å ha vært Saddam Hussein og hans nærmeste, idet USA via etterretninger skulle være informert om hvor han befant seg. Kl. 0415 GMT gikk den amerikanske presidenten George W. Bush på TV og erklærte for nasjonen at krigen hadde begynt. Omkring kl. 1040 GMT sendte Irak et ukjent antall al Fatah-raketter mot de amerikanske styrkene i Kuwait. Skadene var begrenset, siden de fleste rakettene ble skutt ned av patriotmissiler. Senere på dagen, omkring klokken 18.00, gikk amerikanske og britiske styrker i sør over grensen fra Kuwait til Irak, britene mot Umm Qasr, Basrah og Faw-halvøya, og amerikanerne mot An Nāşirīyah, og i nord angrep kurdiske bakkestyrker sammen med spesialstyrker og flystøtte fra koalisjonen med de irakiske regjeringsstyrkene. En time senere ble det innledet enda et rakettangrep mot Bagdad. Angrepene ble foretatt av F-117a stealthfly fra baser i Qatar og Oman, støttet av FA-18 Superhornets og EA-6b Prowlers fra flåten.

• 24. mars: Fire dager inn i konflikten hadde koalisjonens styrker fløyet omkring 6 000 tokt og avfyrt omkring 1 500 kryssermissiler og et tilsvarende antall satellitstyrte bomber. Krigen var derfor i den innledende fasen blitt kjempet i langt høyere grad med presisjonsvåpen enn i tidligere kriger. I Gulfkrigen i 1991, som varte 43 dager, ble det «kun» avfyrt 323 Tomahawk kryssermissiler i alt.

• 27. mars: Amerikanerne setter inn de første fallskjermtroppene i Irak. 1 000 fallskjermsoldater ankom det fjellrike, kurdisk-kontrollerte nordlige Irak. Dermed ble den nordlige fronten i Irak åpnet. De første aksjonene fra fallskjermtroppenes side var å innta en flyplass i Bashur-området, cirka 50 km nordøst for byen Irbil.

• 29. mars: Etter en rekke problemer for de amerikanske styrkene med å sikre forsyningslinjene, stoppet deres fremrykning mot Bagdad. Luftbombardementene fortsatte dog med uforminsket styrke. For første gang i konflikten lyktes det for irakerne å sende et missil med suksess mot Kuwait by. Missilet landet nær Kuwaits utenriksministeriums bygning og emirens palass. Alle de cirka 15 tidligere forsøkene ble enten skutt ned eller traff ørkenområder eller havet. Man mente at missilet var avfyrt fra et område som tidligere var meldt som «sikret» av koalisjonsstyrkene. En irakisk selvmordsbomber drepte fire soldater ved en militær kontrollpost ved byen Najaf, og den irakiske visepresidenten Taha Yassin Ramadan truet med flere av denne typen angrep.

• 30. mars: Koalisjonen trapper opp bombeangrepene mot de irakiske styrkene sør for Bagdad. Britiske marinesoldater fanger en irakisk general og en annen høytstående offiser sør for byen Basra i landsbyen Abu al-Qassib. I den samme operasjonen ble en oberst fra republikanergarden drept.

• 31. mars: Meldingen fra dagen før om en fanget irakisk general blir trukket tilbake av de britiske styrkene, og så at det hadde oppstått en misforståelse, da det bare var snakk om en høytstående offiser og ingen general.

• 1. april: Bombardementet av republikanergarden omkring Bagdad fortsetter med uforminsket styrke. Det rapporteres om kamphandlinger ved byen Hinaiya, cirka 80 kilometer sør for Bagdad. Byen var et viktig knutepunkt for den amerikanske fremmarsjen mot Bagdad. Kamphandlinger rapporteres også ved byene Hilla og Nassiriya. Basra var fortsatt omringet av britiske styrker, som stadig ikke var gått inn i byen. Amerikanske soldater skjøt og drepte minst syv sivile irakere i en bil som ikke stanset ved en kontrollpost nær Najaf.

• 3. april: Den danske korvetten, Olfert Fischer, ankommer den amerikanske flåtes hovedbase i Bahrain i Persiabukten. I Bagdad flykter stadig flere desertører og sivile ut av byen. De amerikanske troppene står nå cirka 10 kilometer fra Bagdads forsteder. Ved byen Mosul nord i Irak har både kurdiske og amerikanske styrker vært involvert i kamper med irakiske soldater. De irakiske styrkene hadde etter hvert kun kontroll over selve byen.

• 4. april: Saddam Hussein opptrer på irakisk fjernsyn for siste gang som president, men det er usikkert om dette var et tidligere opptak. Det irakiske regimet og det irakiske forsvaret av Bagdad smuldrer hen etter hvert som styrkene nærmer seg hovedstaden, og det er nå kun informasjonsministeren igjen for å forsvare regimet med nyttesløse propagandauttalelser.

• 9. april: Amerikanske styrker inntar Bagdad, og den store statuen av Saddam Hussein i Bagdad sentrum blir revet, noe som ble brukt som et symbol på Saddam Husseins og Ba'athregimets fall.

• 13. april Amerikanske styrker inntar Saddam Husseins og Ba'athregimets hjemby Tikrit og hadde dermed besatt alle vesentlige større byer i Irak. Amerikansk-ledede styrker fanger Saddam Husseins halvbror Watban, da han forsøkte å flykte over grensen til Syria. Watban Ibrahim Hasan hadde tidligere posten som innenriksminister i Irak. Watban var en av de nevnte på listen over de 55 mest ettersøkte, som amerikanerne hadde offentliggjort tidligere. Tidligere på dagen ble syv amerikanske krigsfanger funnet uskadde.

• 25. april: Tariq Aziz overgir seg til de amerikanske styrkene. Han var nr. 12 på USAs liste over de 55 mest ettersøkte personene fra den tidligere irakiske ledelsen.

• 1. mai: George W. Bush erklærer i en tale klokken 3.00 norsk tid, krigshandlingene i Irak-krigen for avsluttet. Krigen ble ikke erklært for avsluttet, formentlig fordi dette politisk ville innebære at samtlige krigsfanger skulle løslates, og en fortsatt jakt på Saddam Hussein ikke ville være tillatt jevnfør krigens regler. Talen ble avholdt via en TV-transmittert tale fra hangarskipet USS Abraham Lincoln utenfor for Californias kyst.

Det amerikanskledete angrepet på Irak utløste massive protester i form av opptog og til dels voldelige demonstrasjoner over hele verden. Etter at USAs president George W. Bush hadde kommet med sin krigserklæring, ble det gjennomført protestmøter i New York, Los Angeles, Washington D.C., Miami, Chicago, Boston og San Francisco. I Tyskland ble det gjennomført mer enn 250 fredsmarsjer og demonstrasjoner, og i London og Lisboa ble det gjennomført massive demonstrasjoner.

De mest kritiske til angrepet var Kina, Russland, Tyskland og Frankrike. Kina beskrev krigsutbruddet som en krenkelse av FN-pakten, og Russlands president Vladimir Putin betraktet angrepet som et stort og alvorlig feilgrep. Frankrikes president Jacques Chirac beklaget at anstrengelsene for å avvæpne Irak på fredelig vis ikke hadde ført frem, og hevdet at konflikten ville få alvorlige konsekvenser for fremtiden. Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder betraktet krigsutbruddet som et nederlag for internasjonal politikk og for diplomatiet.

I Midtøsten var motstanden mot krigen størst, og spesielt i de palestinske områdene, hvor man demonstrerte i støtte for Iraks president Saddam Hussein. Regjeringene i Marokko, Tunisia, Saudi-Arabia og Jordan ga uttrykk for uro over krigen.

Derimot ga Sør-Koreas president Roh Moo-Hyun, Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen og Italias statsminister Silvio Berlusconi deres støtte til USA. Tony Blair var etter terrorangrepet 11. september dypt involvert i krigen mot terror og var en av George W. Bushs viktigste allierte, og han har blant annet sendt britiske soldater til Irak og Afghanistan.

I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse i en meningsmåling utført av Opinion i februar [1]. Statsminister Kjell Magne Bondevik beklaget angrepet, og håpet at krigen ville bli kortvarig og presiserte at Norge kom til å gjøre sitt ytterste for å avhjelpe de humanitære problemer som ville oppstå i kamphandlingenes kjølvann. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som var positivt innstilt til invasjonen, og Frp-formann Carl I. Hagen mente at Regjeringen snarest mulig burde gi sin støtte til de krigførende nasjonene.^[33]

I de påfølgende månedene kom landet under amerikansk kontroll. Saddam Husseins sønner Uday og Qusay ble drept i kamper den 22. juli, mens Saddam selv ble tatt til fange i en militæroperasjonen Red Dawn den 13. desember. Invasjonen var over, og en stor del av koalisjonens tropper og støttetropper dro fra landet og naboland. Ifølge PRIO endte derfor den regulære krigen i Irak i 2003. Det var sporadisk motstand fra restene av Saddams regime ut året. Disse forsvant etter hvert, men ble etterfulgt av nye motstandsgrupper fra begynnelsen av 2004.

Rivingen av Saddam-statuen symboliserte slutten på 30 års terrorregime, men symboliserte også sammenbruddet i landets administrasjon og ordensmyndigheter. Okkupasjonsmakten hadde ikke tilstrekkelig med styrker til å holde orden, og ønsket heller ikke å benytte Iraks tidligere politi- og militære. I anarkiet som oppstod startet omfattende plyndringer, ødeleggelser og uroligheter. Mest kjent er plyndringen av nasjonalmuseet, men sykehus og andre viktige offentlige bygninger ble også rammet.

Utover sommeren begynte de første tegn til væpnet motstand mot okkupasjonen, først og fremst fra den sunniarabiske minoriteten; tidligere baathister, militære og etterretningsfolk. Seinere kom andre grupper til, blant annet sjia- og sunnimuslimske militsgrupper og Al-Qaida-tilhengere med erfaring fra Afghanistan.

På forhånd hadde amerikanerne samlet sammen eksil-irakere og andre til å administrere Irak, 21. april ankom medlemmene i Coalition Provisional Authority (CPA) Bagdad sammen med Jay Garner, en tidligere general som skulle være leder for den nye administrasjonen. Garner gjorde en så dårlig jobb at han ble erstattet med Paul Bremer den 11. mai. Bremers administrasjon begynte umiddelbart å si opp flere titusener offentlig ansatte som hadde hatt forbindelse med Baath-partiet, det vil si nesten hele administrasjonen av det irakiske samfunnet, inkludert 15 000 lærere og ledere i helsevesenet. Det samme gjaldt ansatte i militæret og politiet. Resultatet av denne de-baathifiseringen var sammenbrudd i store deler av det irakiske samfunnsmaskineriet, som åpnet for det kaos og anarki som skulle komme.

CPA fikk ansvaret med å forvalte det Irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat-programmet og utenlandske kontoer. Disse midlene som var over 23 milliarder dollar, skulle brukes til gjenoppbygging av Irak, men det har vist seg at en stor del av disse midlene forsvant på grunn av korrupsjon, bedrag og udugelighet.^[37]

USAs opprinnelige plan var å gi makten til eksil-irakere som skulle få oppdraget med å utforme Iraks nye konstitusjon eller grunnlov. Denne planen ble oppgitt, og det ble i stedet dannet et nytt organ, Det irakiske styringsråd den 22. juli, som bestod av irakere håndplukket av den amerikanske administrasjonen. De var heller ikke istand til å lage noen grunnlov, og Bremer ønsket nå å lage et grunnlovsstyre, håndplukket blant elitene rundt om i landet. Dette forsøket ble stoppet i styringsrådet av sjialederen Ali al-Sistani, som ønsket demokratiske valg. Sistani fikk sjiaene, som ellers hadde vært passive, ut i gatene som en advarsel om at alt annet enn demokrati ville være illegitimt for majoriteten i landet. Presset førte til at administrasjonen måtte gå med på valg i januar 2005, og selv da prøvde president Bush å utsette valget.^[38]

• 
  Amerikanske M1A1 Abrams stridsvogner i Bagdad, 9. april 2003.
• 
  Ødelagte irakiske stridsvogner, 9. april 2003.
• 
  En ødelagt M1A1 Abrams stridsvogn i Irak, 5. april 2003.
• 
  Satellittfoto av Bagdad, 2. april 2003.
• 
  Saddam Hussein, avbildet etter at han ble fanget av amerikanske styrker 13. desember 2003.
• 
  Amerikanske marinesoldater gjennomsøker et av Saddam Husseins palasser i Bagdad, 9. april 2003.
• 
  Iraq Campaign Medal, medaljen som gis til soldater som har deltatt i Krigen i Irak.