IRA

For Inflation Reduction Act, se Joe Biden#2022.

Den irske republikanske armé (forkortes IRA, irsk Óglaigh na hÉireann, engelsk Irish Republican Army) er en irsk paramilitær bevegelse som kjemper for en samlet irsk republikk uavhengig av Storbritannia. Siden 1969 har IRA blitt splittet opp i flere fraksjoner; Det provisoriske IRA, Det virkelige IRA, Det offisielle IRA, m.fl.

I en oppsiktsvekkende erklæring meddelte Det provisoriske IRA 28. juli 2005 at man ikke lenger skulle kjempe med våpenmakt, men derimot demokratiske midler. Meldingen ble møtt med tilfredshet fra statsminister Tony Blair. Leder i Sinn Féin Gerry Adams uttrykte også tilfredshet med beslutningen.

Dermed er det kun grupper som brøt ut etter 1997 som fortsatt opererer under navnet IRA, men ingen av disse marginale gruppene er aktive.

Hovedartikkel: IRA 1916–1922

Røttene til IRA går tilbake til opprøret i 1798, som ble ledet av Wolfe Tone. I forbindelse med dette ble Det irske republikanske brorskap (IRB) opprettet. Denne bevegelsen sto i spissen for flere opprør gjennom 1800-tallet, og er på flere måter en klar forløper for IRA.

Under påskeopprøret i 1916 ble det proklamert at Irish Volunteers og Irish Citizen Army skulle slås sammen til en organisasjon. Begge grupper fortsatte allikevel å eksistere, men de gled gradvis sammen og ble IRA. De tok navnet Óglaigh na hÉireann, «Den irske armé», som fortsatt brukes som offisielt navn av alle de forskjellige grupper som kaller seg IRA. Det er vanskelig å tidfeste overgangen helt sikkert, men fra 1917 hadde den i realiteten funnet sted, og i 1919 ble den gjort offisiell.

Etter at påskeopprøret var slått ned tok Michael Collins en aktiv rolle i reorganiseringen av IRA. Den væpnede kampen mot britene fortsatte, men man forlot den gamle strategien med store, åpne opprør. Collins, og andre ledere, så at dette hver gang hadde resultert i at britene sendte større styrker, og at man uansett ikke ville kunne måle seg med stormaktens militærstyrker i direkte konfrontasjon. Man begynte derfor med geriljakrigføring, blant annet snikmord, bombeattentater, angrep på politistasjoner og mindre militærforlegninger osv. I 1919 erklærte IRA, som anså seg som representant for den ennå ikke anerkjente Den irske republikk, krig mot Storbritannia. Den irske uavhengighetskrigen ble ført med geriljataktikk, og man unngikk hele tiden store, avgjørende konfrontasjoner.

I 1921 sluttet krigen, da Den irske fristat ble opprettet ved den anglo-irske traktat. Irland ble dermed delt, da seks grevskap i Ulster forble under britisk kontroll. IRA og Sinn Féin ble splittet i spørsmålet om traktaten. I korte trekk mente Michael Collins og hans støttespillere at det var bedre å få en selvstendig stat i deler av Irland, og så bruke den som base for å også få en republikk som også omfattet Nord-Irland. Motstanderne, ledet av blant andre Éamon de Valera, mente at traktaten ikke gikk langt nok, da den krevde at Fristaten skulle være med i Samveldet, og dermed hadde den britiske monarken som statsoverhode, og at det ikke ville bli lettere å få med Nord-Irland senere når man først hadde vist ettergivenhet. Dette resulterte i en borgerkrig fra juni 1922 til april 1923, der det som var igjen av IRA kjempet mot Fristatens hær. De som var for traktaten kom seirende ut av krigen. Michael Collins falt under krigen for en snikmorders kule. IRA gikk dermed over fra å være republikkens hær til å igjen være en geriljabevegelse i opposisjon til myndighetene.

Hovedartikkel: IRA 1923–1969

Etter borgerkrigens slutt forsøkte man å avvæpne IRA, noe som ikke lyktes helt. Men det ble klart at borgerkrigen bare hadde svekket Irland, og at IRA ikke hadde noe å tjene på å forsøke å presse regjeringen på spørsmålet om traktaten. Derfor ble aggresjonen igjen rettet mot britene. IRA hadde også blitt delt i to på en annen måte, med en nordlig gruppe i Nord-Irland, og en sørlig gruppe i Fristaten. Den nordlige gruppen definerte seg først og fremst som beskyttere for republikanerne i Nord-Irland, mens den sørlige fokuserte på geriljaraid over grensen. Fristaten, og senere republikken Irland, inntok i lange perioder en passiv holdning, slik at IRA hadde mulighet til å utføre angrep i Nord-Irland og deretter komme seg i sikkerhet over grensen.

På 1930-tallet begynte en ny strategi. IRA hadde fortsatt med bombeangrep mot britiske tjenestemenn og britiske interesser, men ønsket også å føre krigen på engelsk territorium. Dette skyldte dels et ønske om å sikre seg mot å ramme sine egne meningsfeller med bomber, og dels et ønske om å få den engelske opinionen til å kreve at Storbritannia skulle gi fra seg kontrollen over Nord-Irland. Det er verdt å merke at i IRAs tankegang måtte slike angrep rettes kun mot England, ettersom Skottland og Wales var keltiske områder som de anså for å være under engelsk dominans. Dette stemte for så vidt et stykke på vei med den politiske situasjon inntil Skottland og Wales fikk økt selvstyre.

Bombekampanjen i England fikk liten virkning. Den fortsatte inn i 1940-årene, men ble avsluttet da man fant ut at den bare vakte avsky for IRA i England. Det viste seg å være svært vanskelig å tvinge engelskmennene til å gi etter på denne måten, noe IRA virkelig fikk se da den tyske bombingen av engelske byer bare førte til økt motstandsvilje. Etter andre verdenskrig gled IRA inn i en mer og mer obskur tilværelse. Irland ble fullt ut selvstendig og rekrutteringsgrunnlaget ble stadig tynnere. Vendepunktet kom mot slutten av 1960-årene, da borgerrettsbevegelsen i Nord-Irland begynte sitt arbeid for like rettigheter for katolikker og protestanter. Konflikten i Nord-Irland er egentlig ikke en religiøs konflikt; siden den utkjempes mellom er republikanere og lojalister. Men skillelinjene mellom de to gruppene er stort sett identiske med de religiøse skillelinjene; republikanerne er irske katolikker, og lojalistene er britiske protestanter. Arbeidsløsheten var langt høyere blant katolikkene, og valgkretsene var inndelt slik at protestantene hadde langt flere representanter enn katolikkene. Borgerrettsbevegelsen ønsket å få endret dette, slik at alle fikk like muligheter. Deres protestmarsjer ble flere ganger møtt med kraftig voldsbruk fra protestantiske grupper, ledet av blant annet Ian Paisley. Politiet tok nokså konsekvent protestantenes side.

Hovedartikler: Den offisielle IRA og Den provisoriske IRA

I 1969 hadde situasjonen tilspisset seg kraftig, og det var jevnlig opptøyer. Den britiske hæren måtte til slutt settes inn for å skille partene fra hverandre. I begynnelsen var det en periode som gjerne kalles «hvetebrødsdagene» av republikanere. Katolikkene var svært fornøyd med at hæren kom, fordi de gjenopprettet balansen i et samfunn hvor politiet hadde tatt side for den ene part i konflikten. IRA, derimot, var ikke spesielt populære. De hadde tradisjonelt vært regnet som republikanernes beskyttere, men i 1969 var de ikke en faktor å regne med. IRA hadde blitt overtatt av venstreradikale ledere som ønsket å invitere protestantene til en felles klassekamp, og innrettet seg ellers mot politisk arbeid, fremfor å føre en væpnet motstandskamp mot det britiske styret. I den forbindelse hadde IRA nærmest blitt avvæpnet. Under IRAs nye ledelse hadde medlemsmassen krympet betydelig. Da lojalister gjennomførte angrep for å fordrive den katolske befolkningen fra deler av Belfast, satte ikke IRA seg til motverge. Det var derfor at man i tiden som fulgte kunne lese graffiti som «IRA = I Ran Away» («IRA = Jeg stakk av»).

Hendelsen ble et veiskille i IRAs historie. Det forekom nå en splittelse. Den provisoriske irske armé (Provisisonal Irish Republican Army, PIRA), ble opprettet, og tok den rolle det gamle IRA hadde hatt før andre verdenskrig. De ble heretter betraktet som det «offisielle» IRA, eller OIRA. PIRA ble republikanernes beskyttere, blant annet ved å opprette såkalte «no-go areas», der politiet og den britiske hæren ikke fikk komme inn. Den mest kjente av disse var i Bogside i Derry, der en vegg med graffitien «You are now entering Free Derry» («Du går nå inn i det frie Derry») ble et symbol på motstandskampen.

• Den provisoriske IRA (PIRA), grunnlagt 1969, og den største gruppen.
• Den offisielle IRA, de som ble igjen i 1969 etter at PIRA ble dannet.
• Continuity IRA, (fortsettelses-IRA), brøt ut fra PIRA i 1986.
• Real IRA (det virkelige IRA), opprettet etter PIRAs våpenhvile i 1997.

• (no) «IRA» i Store norske leksikon