Hvítramannaland

Hvítramannaland (norsk: «Hvitemennsland»), også kjent som Store Irland/Stor-Irland (norrøn: Írland hið mikla eller Írland it mikla; latin: Hibernia Major), og på latin som Albania, var et land hevdet å ligge i nærheten av Vinland.^[1] Ifølge en nedskrivning i Eirik Raudes saga beskrev noen «skrælingar» fanget i Markland folket i hva som angivelig var «Hvitemennsland»; de var «ikledd hvite kleder, ytret høye skrik, gikk med lange stenger, og bar frynser.» En annen nedskrivning identifiserer det med Albani-folket, med «hår og hud hvite som snø.»

Lærde og forfattere er uenige om hvordan «landet» skal tolkes; noen behandler det som en myte, eller som basert på falmet kunnskap om landene i vesthavet, mens andre legger frem teorier om dets beliggenhet et sted i Nord-Amerika.

Ifølge Landnåmabok oppdaget Ari Marsson landet etter seks dagers seiling vest for Irland.^[2] Denne reisen blir antatt å ha skjedd omtrent år 983.^[3]

Deres sønn var Ari, som drev mot Hvítramannaland, som noen kaller Stor-Irland. Det ligger i det vestlige havet, nær Vinland, sagt å være seks dagers seilas vestover fra Irland. Ari kunne ikke komme seg vekk, og ble døpt der. Hans historie ble først fortalt av Hrafn Limerickfarer, som tilbrakte lang tid ved Limerick på Irland. Thorkel Gellisson siterte noen islendere som hadde hørt jarl Thorfunn av Orkney si at Ari hadde blitt gjenkjent i Hvítramannaland, og kunne ikke dra derfra, men ble tenkt høye tanker om.

Hvítramannaland er også nevnt i Eirik Raudes saga, hvor det blir sagt at Marklands innbyggere forteller Torfinn Karlsevne om det:^[4]

Nå, da de seilte fra Vinland, hadde de en sørlig vind, og nådde Markland, og fant fem skrælingar; en var en skjeggete mann, to var kvinner, to barn. Karlsevnes menn fanget barna, men de andre flyktet og sank ned i jorden. Og de tok barna med dem, og lærte dem deres tale, og de ble døpt. Barna kalte deres mor Vætilldi, og deres far Uvægi. De sa at konger hersket i skrælingenes land, hvorav en var kalt Avalldamon, og den andre Valldidida. De sa også at det ikke var noen hus, og at folket levde i huler eller hull. De sa også at det var et land på den andre siden mot deres land, og at folket der var ikledd hvite klær, ytret høye skrik, bar lange stenger, og gikk med frynser. Dette var visstnok Hvitramannaland. Så kom de til Grønland, og var med Eirik Raude gjennom vinteren.

I sagaen om Øyrbyggjene forsøkte Gudleif Gudlaugson med sitt mannskap å seile fra Dublin til Island, men ble i stedet drevet ut til sjøs, «først vestover og deretter sørvestover, langt unna lands synsvidde.» De kom til slutt til land; de visste ikke hvor, men det virket stort. Senere kom landets innbyggere for å møte dem, og de norrøne trodde de snakket irsk. Om ikke lenge kom hundrevis av disse menneskene for å angripe og fange de norrøne, og marsjerte dem innlands for å stille dem for rett og dømme dem. De norrøne forstod så at disse menneskene ville enten drepe eller trellføre dem, men ble snart reddet av en inngripen av en islandsktalende lederskikkelse som bodde blant folket. Han startet å spørre detaljerte spørsmål om folket i Borgarfjord og Breidafjord på Island, og ga de norrøne noen gjenstander å gi til spesifikke mennesker der. Han hevdet også at Gudleif hadde vært heldig da han landet der han gjorde, siden «dette er en stort land, og havnene er få og langt unna hverandre». Selv om mannen ikke ville røpe sin identitet (visstnok for å gjøre at hans «slekt og blodbrødre» ikke kom i problemer ved å prøve å besøke han), de norrøne antok senere at han hadde vært Bjørn Breidavikmester, som ble forvist fra Island tretti år tidligere.^[5]

Omstendighetene beskrevet i denne rapporten har gjort at noen har knyttet den til Store Irland, selv om Eyrbyggja saga ikke gjør denne direkte identifikasjonen.^[6] Reisen antas å ha skjedd i 1029.^[7]

På 1100-tallet i normannernes Sicilia (hvor normannerne antageligvis brakte med seg troen fra Skandinavia), nevnte den arabiske geografen Muhammad al-Idrisi «Irlandag-al-Kabirah» (Store Irland) i sitt kjente verk Tabula Rogeriana.^[8] Ifølge han, «fra Islands utkant til Store Irland», var det «en dags» seilas. Selv om historikere noterer seg at både al-Idrisi og de norrøne ofte underdrev avstander, antas det at det eneste stedet dette kan referere til er mest sannsynlig Grønland.^[9]

Hauksbóka hevder at Hvítramannalands innbyggere var «albani», noe som betyr at folket hadde lyst (hvitt) hår og hud.^[1]

I en 1500-talls islandsk tekst hadde et kart angivelig blitt lagd av landet;^[10]

Sir Erlend Thordson hadde fått tak i fra utlandet det geografiske sjøkartet over det Albania, eller landet av hvite menn, som ligger på andre siden av Vinland det gode, hvorav omtale har blitt gjort tidligere i denne lille boka, og som handelsmenn tidligere kalte Hibernia Major eller Store Irland, og ligger, som har blitt sagt, vest for Irland. Dette sjøkartet hadde holdt nøyaktig alle de landtraktene, og grensene til Markland, Einfætingjaland, og Lille Helluland, sammen med Grønland, til vest for det, der tydeligvis det gode Terra Florida begynner.

Kirsten Seaver mener landet var et fabelland, som hadde oppstått på grunn av falmet kunnskap blant islendinger om landene i havet langt mot vest.^[3]

Carl Christian Rafn plasserte Store Irland i Chesapeake Bay. Rafn baserte sin identifikasjon på shawnee-legender; legender om en rase beskrevet som «hvite menn som brukte jernverktøy». Disse legendene knyttet han til beskrivelsene av Store Irlands innbyggere, som skulle være hvite og bar stenger.^[11]

Andre kilder plasserer «Store Irland» på Newfoundland i Canada.^[12] Forfatter Farley Mowat foreslo at Store Irland var på Newfoundlands vestkyst, i nærheten av St. George's Bay, og ble befolket av papar som først hadde flyktet fra Island, så Grønland, på flukt fra norrøne erobrere.^[13]

• Azorene

• Pálsson, Hermann; Edwards, Paul (1989). Eyrbyggja saga. Penguin. ISBN 978-0-14-044530-5. 
• Pálsson, Hermann; Edwards, Paul (2007). The Book of Settlements: Landnamabok. Univ. of Manitoba Press. ISBN 978-0-88755-698-2. 
• Sephton, John (1880). Eirik the Red's saga: a translation. D. Marples. 

• Ashe, Geoffrey (1971). The Quest for America. Praeger. 
• Barnes, Geraldine (2001). Viking America: the first millennium. Boydell & Brewer. ISBN 978-0-85991-608-0. 
• Dunn, Joseph (2009). The Catholic Historical Review. BiblioBazaar. ISBN 978-1-115-44800-0. 
• Reeves, Arthur Middleton; Beamish, North Ludlow; Anderson, Rasmus B. (2008) [1906]. The Norse Discovery of America. Forgotten Books. ISBN 978-1-60506-443-7. 
• The Discovery of America by North-men in the Tenth Century, Carl Christian Rafn, T. and W. Boone, 1841.
• Mowat, Farley (1998). The Farfarers. Toronto: Random House. ISBN 0-7704-2843-6. 

• Landnámabók (Norrøn)
• Eirik Raudes saga (Norsk, Norrøn)
• Library Ireland – The Legend of "Great Ireland" and of Saint Brandan