Henry Hyndman

Henry Hyndman
Født		7. mars 1842[1][2][3][4] London
Død		22. nov. 1921[5][6] (79 år) Well Walk[6]
Beskjeftigelse		Journalist, cricketspiller, politiker, skribent, oversetter
Utdannet ved		Trinity College[7]
Ektefelle		Rosalind Travers Hyndman[8]
Far		John Beckles Hyndman[9]
Parti		Den sosialdemokratiske føderasjon (1881–1911) Det britiske sosialistpartiet (1911–1916) Det nasjonale sosialistiske parti (1916–1921)
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		Golders Green Crematorium[10]
Signatur
Henry Hyndman på Commons

Henry Mayers Hyndman (født 7. mars 1842 i London, død 20. november 1921) var en engelsk forfatter, politiker, og grunnleggeren av den sosialdemokratiske føderasjon og det nasjonale sosialistiske parti.

Hyndman ble født i London som sønn av en rik forretningsmann. Etter å ha fått sin utdannelse hjemme, studerte han ved Trinity College i Cambridge. Etter endt eksamen i 1861 studerte han rettsvitenskap i to år, før han bestemte seg for å bli journalist.

Som cricket-spiller representerte han Cambridge University, MCC og Sussex som en høyre-hendt forsvarer mellom 1864 og 1865.

I 1866 arbeidet han som reporter for Pall Mall Gazette under krigen mellom Italia og Østerrike. Ved frontlinjen ble han skrekkslagen over krigens realiteter, og også skadet. Hyndman møtte lederne for den italienske nasjonalistiske bevegelsen, og var generelt sympatisk innstilt overfor deres meninger.

I 1869 besøkte Hyndman USA, Australia og flere europeiske land. Han fortsatte å skrive for Pall Mall Gazette og lovpriste britisk imperialisme. Samtidig var han motstander av Irlands selvstendighet og kritiserte USA for å ha innført demokrati.

Hyndman hadde planer om en politisk karriere. Uten å finne noe parti som han fullt ut støttet, hadde han i tankene å stille til valg som uavhengig fra valgkretsen St Marylebone under parlamentsvalget i 1880. William Gladstone fra det liberale partiet anklaget Hyndman for å være en stokk konservativ «Tory», og etter å ha møtt liten støtte fra elektoratet og innsett utsiktene for et garantert tap, trakk Hyndman seg fra valgkampen.

Like etter valget leste han en novelle basert på livet til Ferdinand Lassalle. Fascinert av denne romantiske helten som ble drept under en duell i 1864, oppdaget Hyndman at Lassalle hadde vært en sosialist som tidvis var venn med, og tidvis var i konflikt med, Karl Marx. Hyndman leste deretter det kommunistiske manifest og ble imponert over dets analyse av kapitalismen, selv om han tvilte på flere av idéene til Marx.

Hyndman dannet Storbritannias første sosialistiske politiske parti. Den demokratiske føderasjon avholdt sitt første møte den 7. juni 1881. Mange sosialister i England var skeptiske overfor Hyndmans troverdighet, ettersom han tidligere hadde vært motstander av sosialistiske idéer. Hyndman greide imidlertid å overtale mange sosialister om at han totalt hadde endret meninger.

Til slutt fikk han med seg William Morris, George Lansbury og Karl Marx' datter Eleanor Marx. Friedrich Engels, som lenge var samarbeidspartneren til Karl Marx, nektet imidlertid å befatte seg med Hyndman og tok avstand fra partiet.

I 1881 publiserte Hyndman «England for alle» (England for All), i et forsøk på å forklare idéene til Marx. Publikasjonen ble i 1883 etterfulgt av «Sosialisme forklart enkelt» (Socialism Made Plain), som forklarte partiets politikk, deriblant allmenn stemmerett, nasjonalisering av produksjonsmidlene og fordeling av godene.

Etter en sammenslåing med arbeidernes frigjøringsliga i 1884, skiftet partiet navn til den sosialdemokratiske føderasjon, for å gjøre sin sosialistiske profil klarere. Samme år ble Justice opprettet som partiets avis.

Flere medlemmer av partiet stilte spørsmål ved Hyndmans leder-egenskaper. Hyndman var ekstremt autoritær, og prøvde å forby indre debatt om partiets politikk. Under et møte i partiledelsen den 28. desember 1884, oppstod en opphetet debatt om Hyndmans lederstil. Hyndman ble kritisert for å dirigere partiets avis Justice, og for å ekskludere medlemmer som han var uenige med. Partiledelsen vedtok med 10 mot 8 stemmer et mistillitsforslag mot Hyndman. Da han nektet å trekke seg, forlot flere medlemmer partiet, deriblant William Morris og Eleanor Marx. De opprettet i stedet den sosialistiske liga i 1885.

Under parlamentsvalget i 1885 samarbeidet han med Henry Hyde Champion om en valgtaktisk plan, uten å konsultere sine kollegaer i partiet. De fikk utbetalt £340 av det konservative partiet for å stille til valg i valgkretsene Hampstead og Kensington. Hensikten var å stjele stemmer fra det liberale partiet og på denne måten sikre konservativt flertall i disse enmannskretsene. Strategien feilet, og de to kandidatene fra den sosialdemokratiske føderasjon fikk bare totalt 59 stemmer. Historien lekket til pressen, og deres politiske rykte ble skadelidende av deres vilje til å ta imot «Tory-gull».

Det gikk ikke bedre enn at også samarbeidet mellom Champion og Hyndman ble brutt, da Hyndman i 1887 ekskluderte Champion fra partiet etter kritikk av Hyndman.

Hyndman fortsatte å lede partiet, og deltok i forhandlingene som førte til etableringen av Labour Representation Committe i 1900, og som var forgjengeren til Labour Party.

Dette førte til nye splitteler i partiet. Det sosialistiske arbeiderparti (1903), og deretter Storbritannias sosialistparti (1904, brøt ut og anklaget den sosialdemokratiske føderasjon for «revisjonisme». Under den Andre internasjonalen ble partiet anklaget av Rosa Luxemburg, Lenin og flere for å være en del av en større «revisjonistisk tendens».

Uenigheter oppstod deretter også mellom Hyndman og Labour Representation Committe. Dette førte til at han i 1911 grunnla Det britiske sosialistparti. På denne tiden hadde dessuten var den sosialdemokratiske føderasjon mer eller mindre oppløst, og absorbert av ulike retninger innenfor Independent Labour Party.

Hyndmans støtte til Storbritannias involvering i første verdenskrig, førte deretter til at han tapte kampen om å gjenvelges som leder av det britiske sosialistpartiet. En ny partisplittelse fulgte, og i 1916 grunnla Hyndman det nasjonale sosialistiske parti som han ledet frem til sin død i 1921.