Heksameter

Heksameter (av gresk hex, «seks» og metron, «mål»)^[1][2] er i germansk (tysk, norsk osv.) metrikk et versemål som består av seks takter, vekslende mellom daktyler (tung-lett-lett) og spondeer (tung-tung). Siste takt er alltid en spondé, eventuelt en troké, nest siste oftest en daktyl. Verset får derfor alltid seks trykktunge stavelser, mens antall trykklette stavelser varierer. Maksimalt antall stavelser i ett vers er sytten, mens det teoretisk kan være så få som tolv. Versemålet er tillempet fra gresk og latin, der det brukes uten rim, på norsk brukes det noen ganger med rim, for eksempel av A.O. Vinje i Vaaren: «Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa for Vaaren at røma/ Heggen med Tre som der Blomar var paa eg atter saag bløma.»^[3]

Det klassiske greske og latinske heksameteret bygger på motsetningen mellom lange og korte stavelser, og består av seks verseføtter: Hovedvekten av verseføttene er daktyler (lang-kort-kort). Femte fot er alltid en daktyl, siste er som regel en troké (lang-kort), men kan også være en spondé (lang-lang). Ofte er det en liten pause, en cesur, i den tredje eller fjerde versefoten.

Heksameteret var det vanlige metrum både i det greske og det romerske eposet i antikken, og kunne også bli brukt i annen diktning, f.eks. i Horats' satirer og i Ovids Metamorfoser. I norske oversettelser av klassiske epos har det vært vanlig å beholde heksameteret, som i åpninga av Odysseen:^[4]

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide

da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja^[5]

I nyere europeisk litteratur har heksameteret vært benyttet av blant annet Hölderlin (Der Archipelagus) og Goethe (Hermann und Dorothea).

Man kan dessuten finne aleksandriner^[6] omtalt som jambisk heksameter, siden dette versemålet på norsk har form av en jambisk sekstakter

Lervik, Åse Hiorth (1978). Elementær verslære. Oslo: Universitetsforlaget. s. 11-12. ISBN 8200017664.