Havrettskonvensjonen

De forente nasjoners havrettskonvensjon (engelsk: United Nations Convention on Law of the Sea, UNCLOS) er en internasjonal overenskomst som regulerer ferdsel og økonomisk aktivitet på åpent hav, samt kyststaters rettigheter i deres nære havområder. Sekretariatet for konvensjonen er lagt til FNs avdeling for havspørsmål og havrett (United Nations Division for Ocean Affairs and the Law of the Sea).

«Fritt hav» er et prinsipp som går tilbake til 1600-tallet; nasjonale rettigheter var avgrenset til et smalt belte utenfor kystlinjen, vanligvis 3 nautiske mil. Alt hav utenfor denne territorialgrensen var internasjonalt farvann – fritt for alle stater, uten å tilhøre noen.

På 1900-tallet begynte mange kyststater å melde behov for å utvide sine farvann, enten for å utnytte mineralressurser, beskytte fiskebestander eller føre kontroll med utslipp. Spørsmålet kom opp i Folkeforbundet, som avholdt en konferanse i Haag – uten at noe vedtak ble fattet. En stat som aktivt underminerte prinsippet om fritt hav, var USA. I 1945 proklamerte president Truman at USA forbeholdt seg retten til utnyttelse av naturressursene på landets kontinentalsokkel. Andre stater var raske til å kopiere USA. Mellom 1946 og 1950 utvidet både Argentina, Chile, Peru og Ecuador sin suverenitet til 200 nautiske mil fra kysten for å innlemme fiskebankene i Humboldtstrømmen. Andre stater fulgte opp med å utvide sitt territorialfarvann til 12 nautiske mil. I 1967 var det bare 25 stater som fortsatt brukte den gamle 3-milssonen, og åtte stater hadde innført 200-milssone.

I 1956 holdt FN sin første havrettskonferanse (UNCLOS I) i Genève. Konferansen resulterte i fire konvensjoner som regulerte ulik virksomhet til havs. Den andre havrettskonferansen (UNCLOS II) gikk av stabelen i 1960, og resulterte ikke i noen internasjonal avtale.

Den tredje havrettskonferansen ble åpnet i New York i 1973, og begynte arbeidet med en ny traktat. Konferansen varte til 1982, og over 160 stater deltok. Arbeidet med konvensjonen ble ført etter konsensusprinsippet for å unngå at grupper av land organiserte seg i henhold til egeninteresse. Traktatteksten ble lagt ut for undertegning 10. desember 1982, og trådte i kraft 14. november 1994, etter at Guyana som den sekstiende staten hadde signert.^[1]

• Konvensjonen setter en øvre grense for territorialfarvann til 12 nautiske mil, der kyststaten har full suverenitet. Utenlandske skip har rett til bevegelse i disse farvannene. I tillegg kan kyststaten definere en tilstøtende sone på ytterligere 12 mil der den kan utøve jurisdiksjon over aktiviteter som smugling og illegal innvandring.
• Øystater har råderett over arkipelagiske farvann definert ved rette linjer trukket mellom øyenes ytterste punkt.
• Ut til 200 nautiske mil fra kysten kan en stat opprette en økonomisk sone, med eksklusiv rett til å utnytte alle naturressurser. Alle andre stater har rett til fri bevegelse og fri overflyvning, samt rett til å legge undersjøiske kabler og rørledninger i den økonomiske sonen.
• Kyststater har rettigheter over sin kontinentalsokkel selv om den strekker seg mer enn 200 nautiske mil fra kysten. Kontinentalsokkelens ytterste grense er gjenstand for anbefaling under konvensjonen. Det er regler for utnyttelsen av ressurser
• Beregning av avstandene fra kysten skal ikke inkludere klipper der det ikke er mulig for mennesker å bo eller drive næringsvirksomhet.
• I streder kan kyststatene regulere skipsfarten.
• Konvensjonen fastslår en plikt til å sikre marine miljø mot forurensning og ødeleggelse, og en rett til fri forskning i åpent hav.
• Dessuten introduserer den et nytt regime for kontroll med utnyttelsen av naturressurser på havbunnen i internasjonale farvann, og det er etablert et kontrollorgan kalt Den internasjonale havbunnsmyndigheten.
• En internasjonal domstol (The International Tribunal for the Law of the Sea) skal kunne dømme ved disputter.

• (en) United Nations Convention on the Law of the Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Konvensjonsteksten
• Liste over land som har ratifisert konvensjonen