Hoppuka

For «den norske hoppuka», se Raw Air.

Vierschanzentournee
Generell informasjon
Idrettsgren		Skihopping
Arrangør		Det internasjonale skiforbundet
Vertsby		Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen, Innsbruck, Bischofshofen
Vertsland		Tyskland og Østerrike
Arena(er)		Schattenbergbakken Olympiabakken Bergiselbakken Paul Außerleitner-bakken
Dato		1953–
Nettsted		Offisielt nettsted (de)

Artikkelen inngår i serien om Skihopping
Øvelsene
Skihopping • Skiflyging • Kombinert
Konkurranser
OL • VM • Verdenscup • Kontinentalcup • FIS-cup • Hoppuka • Raw Air • Hoppukevinnere • VM skiflyging • NM
Hoppbakker
OL-bakkene • VM-bakkene • Bakker i Norge • Holmenkollen • Vikersund
Aktivitet
Verdensrekorder i skihopping • Lengste hopp • Skihopping etter land • Kvinner i skihopping

Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.

Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.

Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).

Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).

Dato	Bilde	Sted	Bakkenavn	K-punkt	Bakkestørrelse	Bakkerekord
29./30. desember		Oberstdorf, Tyskland Resultater fra rennene	Schattenbergbakken	K120	HS137	Anerkjent på snø: 143,5 m (2003) Sigurd Pettersen Plast: 145,5 m (2007) Gregor Schlierenzauer
1. januar		Garmisch-Partenkirchen, Tyskland Resultater fra rennene	Olympiabakken	K125	HS140	143,5 m (2010) Simon Ammann 143,5 m (2020) Marius Lindvik
3./4. januar		Innsbruck, Østerrike Resultater fra rennene	Bergiselbakken	K120	HS130	138 m (2015) Michael Hayböck
6. januar		Bischofshofen, Østerrike Resultater fra rennene	Außerleitner-bakken	K125	HS140	Anerkjent på snø: 144,5 m (2017) Andreas Wellinger Plast: 147 m (2004) Andreas Kofler

Ideen til Hoppuka ble utviklet i 1949 av medlemmer i skiklubbene i Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck. Men i årene etter 2. verdenskrig fikk ikke tyske hoppere delta i internasjonale renn, og utenlandske hoppere deltok ikke i Tyskland, derfor kunne planen om Hoppuka først settes ut i livet i 1952.

Den tysk-østerrikske hoppuka ble grunnlagt 17. mai 1952 i Innsbruck av Toni Glos, Emmerich Pepeunig (Innsbruck), Beppi Hartl, Franz Rappenglück (Partenkirchen), Andi Mischitz, Fred Triebner (Bischofshofen) samt Alfons Huber og Xaver Kaiser (Oberstdorf).

Fra starten av var tre rennsteder bestemt: Partenkirchen, som hadde arrangert sitt Nyttårsrenn helt siden 1921, Innsbruck og Bischofshofen. Man ønsket at de to landene skulle ha like mange renn, og SC Partenkirchen fikk i oppgave å finne det andre tyske rennstedet. Berchtesgaden, Füssen og Oberammergau ble tidlig vurdert. Disse stedene hadde erfarne hopparrangører og moderne hoppbakker, og det betød at man ikke ville trenge å bygge noen ny bakke eller bekymre seg for organiseringen av rennet. Men disse stedene hadde mye av det samme tilskuergrunnlaget som Partenkirchen, og SC Partenkirchen fryktet at de kunne miste tilskuere dersom et av de nevnte stedene ble valgt som arrangørsted. Derfor falt valget i stedet på Oberstdorf.

Den tysk-østerrikske hoppuka (Deutsch-Österreichischen Springertournee) ble offisielt stiftet 14. desember 1952 i Partenkirchen.

Den første hoppuka er den eneste som har begynt etter årsskiftet. Den startet 1. januar 1953 med nyttårshopprennet i Partenkirchen. 20 000 tilskuere fulgte det første rennet, som hadde 50 deltakere fra seks land (Tyskland, Østerrike, Sverige, Norge, Sveits og Jugoslavia (Slovenia)).

Asgeir Dølplads fra Norge vant det første rennet med hopp på 78,5 og 80 meter. 4. januar fant det andre rennet sted i Oberstdorf, med Erling Kroken (Norge) som vinner, og 6. januar vant Sepp Bradl (Østerrike) rennet i Innsbruck. Avslutningsrennet i den første hoppuka gikk i Bischofshofen 11. januar og ble vunnet av Halvor Næs, Norge. Sammenlagt i den første tysk-østerrikske hoppuka vant Sepp Bradl foran Halvor Næs og Asgeir Dølplads.

Selv om ikke hele verdenseliten deltok – blant annet manglet hele det sterke finske laget – var tilskuerantallet stort og arrangørklubbene fikk gode inntekter og ros fra hopperne. Kort tid etter at den første hoppuka var avsluttet, startet forberedelsene til den neste. Foran den andre hoppuka ble det gjort enkelte forandringer. Heretter åpnet hoppuka med rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember, og deretter nyttårsrennet i Partenkirchen 1. nyttårsdag. Rennet i Bergisel i Innsbruck gikk av stabelen 3. eller 4. januar, og Helligtrekongersdagsrennet i Bischofshofen (som også var blitt arrangert før Hoppuka ble startet) skulle avslutte hoppuka.

Allerede den andre hoppuka, 1953/54, var nær ved å bli avlyst på grunn av snømangel. Faktisk ble det bestemt at åpningsrennet ikke kunne arrangeres, men det østerrikske laget ble ikke varslet om avlysningen og møtte opp i Oberstdorf 27. desember. Da satte det plutselig inn med snøvær, og arrangøren ombestemte seg. De nordiske skiforbundene ble varslet, og SAS endret flyrutene slik at hopperne nådde fram i tide. 31. desember 1953 gikk så åpningsrennet i den andre hoppuka av stabelen i Oberstdorf.

De neste årene økte Hoppukas betydning. Tilskuermengden vokste, deltakerfeltet ble sterkere, og medieinteressen økte. Alt i 1956 sendte ARD nyttårshopprennet på TV, og fra 1960 ble alle de fire rennene TV-sendt. Dermed ble Hoppuka stadig mer kjent i Tyskland. Betydning for Hoppukas posisjon hadde det også at den første tysker kom på pallen sammenlagt, da Max Bolkart ble nummer 3 i 1956/57.

Hoppuka 1955/56 var ment å starte med et renn i Semmering i Østerrike 26. desember, som skulle inngå i sammenlagtresultatene i hoppuka. Det finske laget protesterte imidlertid på dette, fordi det ville føre til ekstra reisebelastning, og det endte med at rennet ikke talte med i hoppuka likevel. Dette året var igjen snømangel et stort problem. Rennene i Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck ble reddet ved at det ble hentet snø fra Alpene med lastebiler. Men i Bischofshofen lot ikke dette seg gjøre, og avslutningsrennet ble i stedet flyttet til Zinkenschanze i Hallein, ca. 20 km utenfor Bischofshofen. Pr. 2015 er dette den eneste gangen et renn i hoppuka er blitt arrangert et annet sted enn i de fire faste arrangørbyene. Den eneste andre gangen et renn i hoppuka er blitt flyttet, var i 2008, da rennet i Innsbruck ble avlyst pga. vind og det i stedet ble arrangert to renn i Bischofshofen.

I 1956 arrangerte Øst-Tysklands skiforbund et renn i Oberhof 1. juledag, med ambisjoner om at det skulle bli det nye åpningsrennet i Hoppuka. Imidlertid deltok bare tyske og østerrikske hoppere i dette julerennet; på grunn av transportproblemer valgte de andre landene å ikke sende hoppere til Oberhof.

Også foran den sjette hoppuka i 1957/58 var det planlagt et julerenn i Oberhof, 26. desember. Men dette året var det snømangel i Tyskland, og i motsetning til Oberstdorf og Partenkirchen greide man ikke å sette bakken i Oberhof i stand med tilkjørt snø. Julerennet ble flyttet til snøsikre Oberwiesenthal, men dette medførte enda høyere kostnader for reisen videre til Oberstdorf, og det østtyske forsøket på å utvide Hoppuka mislyktes. Likevel fikk østtyskerne noe å feire da Helmut Recknagel vant hoppuka foran to sovjetere, mens nordmennene og finnene ikke deltok. Recknagel vant igjen i 1959 og 1961. I 1960 ble Max Bolkart den første vesttyske hoppukevinneren.

Under den åttende hoppuka i 1959/60 oppsto den første store konflikten i Hoppukas historie. Vest-Tyskland og Østerrike anerkjente på denne tiden ikke Øst-Tyskland (DDR) som selvstendig stat, og tillot ikke at DDRs nasjonalflagg ble heist. Hopperne og lederne på det østtyske landslaget insisterte på at deres flagg på lik linje med andre nasjoners flagg skulle heises ved sportsarrangementer. Da dette ikke skjedde, reiste hele det østtyske laget hjem fra hoppuka. Lagene fra Polen, Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia reiste også hjem, i sympati med østtyskerne. I og med at heller ikke det norske og finske laget deltok, på grunn av at de prioriterte uttakningsrenn til OL i Squaw Valley, hadde denne hoppuka et ganske svakt deltakerfelt.

Arrangørene av Hoppuka ønsket ikke at det sterke østtyske laget skulle utebli på nytt, og sommeren 1960 forsøkte de å få myndighetene i Tyskland og Østerrike til å tillate at DDRs flagg ble heist. Politiske grunner gjorde dette umulig, og løsningen ble at man sluttet å heise deltakernasjonenes flagg før rennene, men bare flaggene til arrangørlandene og fanene til arrangørklubbene. Det østtyske laget godtok dette kompromisset, og stilte i hoppuka 1960/61 med toppet mannskap. Helmut Recknagel vant, og ble den siste tyske hoppukevinneren på nesten et tiår.

Nye politiske problemer fikk følge for Hoppuka. Et forbud mot at østtyske sportsutøvere fikk delta i konkurranser i Vest-Tyskland og omvendt gjorde at under hoppuka 1961/62 kunne hopperne fra DDR bare delta i de to siste rennene i Østerrike. Den tiende hoppuka innledet en periode med norsk og finsk dominans. Åtte år på rad ble hoppuka vunnet av hoppere fra disse landene, de tre siste årene av norske Bjørn Wirkola.

Horst Queck fra DDR brøt den nordiske dominansen da han vant hoppuka 1969/70. I stedet ble DDR førende, med fem hoppukeseiere på ni år: 1969/70 Horst Queck, 1972/73 Rainer Schmidt, 1973/74 Hans-Georg Aschenbach, 1975/76 og 1976/77 Jochen Danneberg. dette tiåret økte kommersialiseringen av Hoppuka og skihopping generelt. Intersport ble Hoppukas første hovedsponsor, og hoppsporten utviklet seg mer og mer fra amatøridrett til profesjonell idrett.

Hoppuka var fra 1979/80 en del av den nystartede verdenscupen. 1980-årene ble preget av Matti Nykänen (Finland) og Jens Weißflog (DDR), som begge kom på pallen fem ganger i løpet av tiåret. Hubert Neuper (Østerrike) vant i 1979/80 og 1980/81, deretter vant Manfred Deckert (DDR). I 1982/83 vant Matti Nykänen for første gang, foran Jens Weißflog, som på sin side vant de to neste hoppukene. I 1985/86 og 1986/87 vant østerrikeren Ernst Vettori. Nykänen vant igjen foran Weißflog i 1987/88, og året etter vant finske Risto Laakkonen med Nykänen på andreplass og Weißflog på tredje.

Etter at V-stilen var blitt innført på begynnelsen av tiåret økte hopplengdene. Hoppbakkene måtte moderniseres og ombygges med profil tilpasset den nye stilen. Jens Weißflog var den av de «gamle» hopperne som best klarte å tilpasse seg den nye stilen, og han ble den første til å vinne hoppuka fire ganger (83/84, 84/85, 90/91 og 95/96). I hoppuka 1996/97 ble knock out-systemet innført. (Se under.)

Under den 50. hoppuka i 2001/02 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som vant alle fire rennene i samme hoppuke.

I 2006 ble det for første gang to sammenlagtvinnere, da Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen (Finland) fikk nøyaktig samme poengsum etter fire renn og åtte hopp.

Janne Ahonen ble den første til å vinne hoppuka fem ganger. Han vant i 98/99, 02/03, 04/05, 05/06 og 07/08.

Snømangel gjorde at rennet i Innsbruck i 2008 måtte avlyses. Rennet ble i stedet arrangert 5. januar i Bischofshofen, dagen før det egentlige Bischofshofen-rennet. Dermed ble denne hoppuka kun arrangert i tre bakker, dog med fire renn som vanlig, og vittige tunger omdøpte hoppuka til Trebakketurneringen (Dreischanzentournee). Dette var første gang Hoppuka ikke ble avholdt i fire bakker.

Hoppuka blir organisert av skiklubbene i arrangørbyene. De er Skiclub 1906 Oberstdorf, organisasjonskomiteen for nyttårshopprennet i SC Partenkirchen, Sport-Club Bergisel og Skiclub Bischofshofen.

Den vanlige rekkefølgen med åpningsrennet i Oberstdorf, deretter nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen, fulgt av rennet i Innsbruck og Helligetrekongersdagsrennet i Bischofshofen har bare blitt fraveket fem ganger. I den første hoppuka (1953) var nyttårsrennet åpningsrenn. I 1956/57, 1961/62 og 1962/63 ble rennet i Innsbruck arrangert som det andre rennet, 30. desember. I 1971/72 byttet rennene i Innsbruck og Oberstdorf rekkefølge.

Under hoppuka 1963/64 var for øvrig Bergiselbakken i Innsbruck under ombygging til OL 1964, men hoppukerennet ble gjennomført som vanlig, selv om bakken bare var provisorisk klar.

Siden 1972/73 har rekkefølgen på rennene ikke blitt forandret. Den eneste gangen nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen ikke har blitt avholdt på 1. nyttårsdag var i 1979, da dårlig vær gjorde at rennet måtte utsettes til 2. januar. Mellom 1975 og 2006 ble rennet i Bischofshofen avholdt fast på Helligtrekongersdag 6. januar. I 2007 ble rennet etter ønske fra TV-selskapene arrangert 7. januar, som var søndag. Datoene for rennene i Oberstdorf og Innsbruck avhenger av ukedagene. Vanligvis avholdes rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember (i de tidlige hoppukene noen ganger på nyttårsaften), mens rennet i Innsbruck avholdes 3. eller 4. januar.

En særegenhet ved Hoppuka er det omstridte^{[av hvem?]} knock out-systemet, som ble innført under hoppuka 1996/97. Før 2017/18 var de 10 beste (før 2006/07 de 15 beste) i verdenscupen automatisk kvalifisert til rennet i både verdenscupen og hoppuka. De som ikke var forhåndskvalifisert måtte hoppe en kvalifiseringsrunde der de 40 beste fikk delta i hovedrennet sammen med de 10 forhåndskvalifiserte. Etter 2017/18 må de 50 beste kvalifisere seg. I selve rennet går de 30 beste i første omgang videre til andre omgang.

Med knock out-systemet i hoppuka hoppes det i første omgang i «par», der vinneren av kvalifiseringen hopper mot nummer 50, nummer 2 mot nummer 49 osv. og vinneren av hvert par får hoppe andre omgang. I tillegg får de fem beste taperne (såkalte «lucky losers») være med i andre omgang. Dersom værforholdene gjør at det ikke kan arrangeres kvalifisering, eller at kvalifiseringen må arrangeres samme dag som hovedrennet, blir hovedrennet gjennomført på den vanlige måten, uten knock out-systemet. På grunn av dette var det under hoppuka 2007/08 bare i åpningsrennet i Oberstdorf at knock out-systemet ble brukt.

Med knock out-systemet er det teoretisk mulig at den 12. beste hopperen i første omgang kan bli slått ut (om han taper sin duell og blir slått av fem andre tapere), mens den nest dårligste (nummer 49) i første omgang kan gå videre (dersom han vinner sin duell og motstanderen gjør det dårligste hoppet i konkurransen). Dette kan skape en viss grunn for kritikk mot systemet.^{[trenger referanse]}

Dersom værforholdene endrer seg i løpet av omgangen, kan knock out-systemet være mer rettferdig enn den vanlige ordningen, siden de to som hopper mot hverandre vil få noenlunde like værforhold.

Nasjonsmessig har Tyskland, Finland og Østerrike 16 sammenlagtseiere hver. (11 av Tysklands seiere har blitt tatt av hoppere fra DDR.) Norge har ti seiere, og Polen har fem seiere. Tsjekkia har to seiere, hvorav en for Tsjekkoslovakia, Slovenia og Japan har også to seiere. Sovjetunionen har én sammenlagtseier.

Janne Ahonen (Finland) er den eneste som har vunnet fem sammenlagtseiere, foran Jens Weißflog (DDR/Tyskland) med fire. Helmut Recknagel (DDR), Bjørn Wirkola (Norge) og Kamil Stoch (Polen) har tre seiere, mens Jochen Danneberg (DDR), Matti Nykänen, Veikko Kankkonen (begge Finland), Hubert Neuper, Ernst Vettori, Andreas Goldberger (alle Østerrike) har to seiere hver. Jens Weißflog og Bjørn Wirkola har flest seiere i enkeltrenn med ti hver, foran Janne Ahonen som har ni.

Under den 50. hoppuka i 2001/2002 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som har vunnet alle de fire rennene i samme hoppuka. Kamil Stoch (Polen) og Ryōyū Kobayashi (Japan) har også gjort det samme i henholdsvis 2017/2018 og 2018/2019.

Ved den 54. hoppuka i 2005/06 ble det for første gang to sammenlagtvinnere. Etter åtte hopp hadde Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen 1081,5 poeng hver. Det var for øvrig rekord i sammenlagt poengsum i hoppuka. Rekorden ble forbedret av Ahonen til 1085,8 poeng i 2007/08 og av Wolfgang Loitzl med 1123,7 poeng i 2008/09. Peter Prevc har forbedret poengrekorden i 2015/16 med 1139,5 poeng. Halvor Egner Granerud satt ny sammenlagtrekord med 1191,2 poeng i seieren 2022/23.

Første gang hoppere fra de ulike land deltok i Hoppuka, inkludert kvalifisering. Land som deltok første gang i samme sesong er listet alfabetisk. Til sammen har deltakere fra 38 land deltatt i konkurransen, hvorav 32 eksisterer i dag.

År Land Kilde 1953 Jugoslavia [1] 1953 Norge [2] 1953 Sveits [3] 1953 Sverige [2] 1953 Vest-Tyskland [2] 1953 Østerrike [2] 1953/54 Finland [4] 1955/56 Canada [5] 1955/56 Polen [6] 1955/56 Sovjetunionen [7] 1955/56 Tsjekkoslovakia [6] 1955/56 Øst-Tyskland [7] 1957/58 Italia [8]

År Land Kilde 1959/60 Frankrike [9] 1961/62 Ungarn [10] 1962/63 USA [11] 1966/67 Japan [12] 1971/72 Bulgaria [13] 1978/79 Spania [14] 1985/86 Romania [15] 1986/87 Storbritannia [16] 1987/88 Nederland [17] 1990/91 Tyskland 1992/92 Slovenia [18] 1991/92 SUS [18] 1992/93 Kasakhstan [19]

År Land Kilde 1992/93 Russland [19] 1992/93 Slovakia [19] 1992/93 Tsjekkia [19] 1992/93 Ukraina [19] 1996/97 Belarus [20] 1997/98 Estland [21] 1997/98 Sør-Korea [21] 1998/99 Georgia [22] 1999/2000 Kirgisistan [23] 2003/04 Kina [24] 2013/14 Hellas [25] 2021/22 Tyrkia [26]

Det tyske kringkastingsselskapet ARD viste nyttårshopprennet på fjernsyn så tidlig som i 1956, og alle de fire rennene fra 1960. I Norge overførte NRK nyttårshopprennet for første gang i 1963. Arne Scheie var fast kommentator i Hoppuka fra 1973 til 2014.^[27]

• Thomas Karlsen Hoppuka - en reiseskildring Cappelen Damm 2019 ISBN 9788202588601
• Katharina Scholz: Die Vierschanzentournee – Die Tournee als Auslaufmodell ?, i: Lars Nuschke: Vermarktungspotentiale des Spitzensports. Eine Betrachtung ausgewählter Fallbeispiele, Göttingen: Sierke Verlag 2007, s. 37-54, ISBN 978-3-940333-31-5
• Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (s. 205-264)

• (de) Offisielt nettsted
• (en) Four Hills Tournament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Vierschanzentournee: Historie Hovedkilde for artikkelen. Se også undersidene