H. Robert Horvitz

H. Robert Horvitz
Født		8. mai 1947[1][2][3][4] (77 år) Chicago[5][6][4][7]
Beskjeftigelse		Biolog, universitetslærer, genetiker, lege
Akademisk grad		Ph.d.[8]
Utdannet ved		Harvard University (–1974) (akademisk grad: ph.d.)[8][7] Massachusetts Institute of Technology[7] Niles East High School[7] Massachusetts Institute of Technology School of Science
Doktorgrads- veileder		James D. Watson[9] Sydney Brenner[9] Walter Gilbert[9]
Ektefelle		Martha Constantine-Paton[7]
Nasjonalitet		USA[5][6][4][10]
Medlem av		National Academy of Sciences (1991–) (Member of the National Academy of Sciences of the United States) Royal Society (2009–) (utenlandsk medlem av Royal Society) American Academy of Arts and Sciences National Academy of Medicine
Utmerkelser		21 oppføringer Nobelprisen i fysiologi eller medisin (2002) (sammen med: Sydney Brenner, John E. Sulston)[11][12] Harvard Centennial Medal Gairdner Foundation International-prisen (1999) Paul Ehrlich og Ludwig Darmstaedter-prisen (2000) (sammen med: John Kerr)[13] Louisa Gross Horwitz-prisen (2000) (sammen med: Stanley J. Korsmeyer)[14] Alfred P. Sloan, Jr. Prize (1998)[15] Gruber Prize in Genetics (2002) March of Dimes Prize in Developmental Biology (2000) Rosenstiel-prisen (1997)[16] Bristol-Myers Squibb Award for Distinguished Achievement in Neuroscience Research (2001)[17] Genetics Society of America Medal (2001) W. Alden Spencer Award (1986) Grand Prix Charles-Leopold Mayer (2000) NAS Award in Molecular Biology (1988) Novartis-Drew Award (1996) Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Mendel Medal (2007)[18] Wiley Prize Honorary doctor of the University of Miami (2018)[19] Utenlandsk medlem av Royal Society (2009)[20] Hans Sigrist Prize
Arbeidssted		Massachusetts Institute of Technology[9][7][21] Howard Hughes Medical Institute (1988–)[22]
Fagfelt		Apoptose, cytologi, molekylærbiologi, utviklingsbiologi
Doktorgrads- studenter		26 oppføringer Junying Yuan[9] Paul W. Sternberg[9][8] Niels Ringstad[9] Shunji Nakano[9] Gary Ruvkun[9] Erik Jørgensen[9] Andrew Chisholm[9] Yishi Jin[9] Ronald Ellis[9] Erik C Andersen[9] Victor Ambros[9] Barbara Conradt[9] Gillian M Stanfield[9] Peter W Reddien[9] Matthias C Truttmann[9] Joshua Levin[9] Melissa M Harrison[9] Joshua M Kaplan[9] Shai Shaham[9] Iva Susan Greenwald[9] Scott G. Clark (1992)[9] Cornelia Bargmann[9] Gian Garriga[9] Dengke K Ma[9] Yi-Chun Wu[9] Michael R. Koelle[9]
Kjent for		Nobelprisen i fysiologi eller medisin

Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2002

Howard Robert Horvitz (født 8. mai 1947) er en amerikansk biolog og vinner av Nobelprisen i fysiologi eller medisin. Han delte prisen med Sydney Brenner og John E. Sulston «for their discoveries concerning genetic regulation of organ development and programmed cell death» etter å ha studert den 1 millimeter lange rundormen Caenorhabditis elegans.^[23]

Horvitz' forskning handler om den kontrollerte og programmerte celledød som foregår i kroppen for å opprettholde riktig antall celler i vev og organer. Ved å videreføre arbeidet til Brenner og Sulston på Caernorhabditis elegans, greide Horvitz å oppdage og karkterisere de nøkkelgener som styrer den programmerte dennes celledød. Disse nøkkelgenene, som samarbeider med hverandre i cellens dødsprosess, har tilsvarende gener i menneskekroppen.

Horvitz var sønn av Oscar Freedom Horvitz og Mary Savit Horvitz, begge barn av jøder som hadde emigrert fra Europa. Faren, som het Freedom fordi han var født like før fredsavtalen etter første verdenskrig, ble påkjørt av en bil under et opphold i Washington, DC i 1942, noe som kan ha vært av avgjørende betydning for hvorfor han ikke ble innkalt til militærtjeneste under andre verdenskrig. Faren ble senere regnskapsfører, og utviklet en stor begeistring for tall, en begeistring Robert Horvitz arvet av sin far.^[24]

Howard Robert Horvitz ble oppkalt etter oldefaren, Hersch, som noen år tidligere hadde blitt henrettet av nazister. Robert var hans «egentlige» navn, og han opererer fortsatt med navnet H. Robert.^[24] To år gammel ble Horvitz rammet av astma, en sykdom han selv omtaler som en viktig bakgrunn for den vilje og drivkraft som han senere fikk bruk for.^[24]

Etter flere flyttinger i sine første år, vokste Horvitz opp i et hus i Rockwell Street på nordsiden av Chicago, noe som medførte at han ble en Chicago Cubs-fan. Horvitz gikk på DeWitt Clinton Elementary School i begynnelsen, og ble involvert i flere forseelser. Da han ble 13, flyttet familien til en forstad, og Horvitz begynte på en bedre skole, East Prairie Grammar School, som hadde klassene delt inn etter evne. Horvitz bakgrunn plasserte ham i den dårligste klassen, men i løpet av kort tid ble han plassert i den beste. I niendeklasse lagde han et skoleprosjekt, der han brukte en bananflue for å reprodusere Gregor Mendels arvelover på badet hjemme. Prosjektet vant en pris, og Horvitz vant samtidig en tur til Illinois State Science Fair i Champaign-Urbana.

På videregående skole var Horvitz' biologitimer preget av dissikering av dyr som hadde ligget i glass fylt med formaldehyd. Ettersom læreren sa han var allergisk mot formaldehyd, ble elevene stort sett overlatt til seg selv. Det var også på videregående at Horvitz, som tross forseelser alltid var et skolelys, fikk sin første B (nest beste karakter), en B som ble fulgt av flere andre. Horvitz var også assisterende redaktør i skoleavisen, og han brukte mye fritid på jobber og mer eller mindre vellykkede økonomiske prosjekter.

For Horvitz, som ikke hadde en klar idé om hva han ville studere, sto det mellom University of Illinois og University of Michigan, mens skolens rådgiver anbefalte ham å søke «en eller annen skole i øst». Da Horvitz besøkte University of Michigan, ble han skuffet over festingen og øldrikkingen, for anledningen som følge av et lokalderby i amerikansk fotball. University of Illinois hadde han planer om å besøke den 22. november 1963, men ettersom John F. Kennedy ble drept den dagen, ble møtet avlyst. Noe senere kom Horvitz inn på Massachusetts Institute of Technology som var den skolen i øst rådgiveren hadde søkt på for Horvitz. Dermed dro Horvitz til MIT.

I løpet av de første årene var Horvitz mer involvert i livet rundt studiene. Han fortsatte å være opptatt av studentaviser, og ble redaktør for skoleavisen. Han ble også involvert i studentpolitikk, og vant posisjonen som leder for studentorganisasjonen. Dette tok på i forhold til studiene, og enda karakterene var gode, lærte han lite. Imidlertid greide Horvitz uten større problemer å utdanne seg i teoretisk matematikk. Imidlertid ville han ikke gi seg med studier, og han tok også siviløkonomi, der han skrev en oppgave om at med profitt som eneste mål, ville enhver privat bedrift bruke opp ressurser så fort som mulig, uten tanke på fremtiden.^[24]

Ettersom Horvitz' studier beveget seg utover 60-tallet, følte han et behov for å gjøre noe «viktig», og delvis av egen interesse, delvis egget frem av en venn, begynte han å interessere seg for biologi. Han søkte på MIT, Harvard og Stanford, og kom inn på alle tre. For å variere, dro han til Harvard. I sommeren i 1968, mellom han ble ferdig uteksaminert ved MIT og han begynte ved Harvard, var Horvitz med på en protest mot Vietnamkrigen i Chicago. Hans opplevelser under protesten, der Nasjonalgarden tok i bruk vold og tåregass, og Chicagos borgermesters hets mot anti-Vietnam-protesterende gjorde et uslettelig inntrykk på Horvitz, som sa at han «skammet seg over sin by og sitt land».^[24]

Tilbake i Harvard var Horvitz for første gang i faglige vanskeligheter, da han forsto langt mindre, både av faget og av praksis (han dro til Europa mens de andre studentene tilbrakte sommeren ved å jobbe med laboratorier). Det forandret seg da han byttet laboratorium til et styrt av Walter Gilbert, James D. Watson og Klaus Weber, en trio som ifølge Horvitz komplimenterte hverandre svært godt, og som var svært stimulerende for Horvitz.^[24] Horvitz begynte å jobbe med RNA fra e.coli-bakterier, under overvåkning fra de tre laboratorielederne. Etter hvert fikk Horvitz artikler på trykk, og fikk noe anerkjennelse. Studiene under Harvard, som Horvitz beskriver som hektiske, inkluderte blant annet et studiemøte med Gilbert, Watson og Weber, og det var sjelden noen fikk presentere sine nyeste funn uten at disse unngikk sterk kritikk. I 1972 gjennomførte Hovitz utdannelse til Master, og i 1974 var hans doktograd sikret.

Etter å ha blitt anbefalt av Weber om å søke seg over til Harvard for å jobbe med Sam Ward, en forsker som hadde jobbet under Sydney Brenner i Cambridge i England (området rundt MIT i Massachusetts heter også Cambridge). Etter litt kommunikasjon bestemte Horvitz seg for heller å oppsøke Brenner direkte, og noe kommunikasjon senere fikk Horvitz anbefaling av Brenner om å søke. Horvitz tok flere kurs i nevrobiologi den sommeren før han dro over til England.

I England bestemte Horvitz seg for å studere C. elegans' biologiske likheter med mennesket, delvis påvirket av at en venn av familien fikk Amyotrofisk lateralsklerose. Særlig studerte Horvitz i begynnelsen muskelgruppene, og gjennom dette oppdaget at, på tross av gode antakelser, teorier og faglig tyngde, er det slik at «bare observasjon og eksperimenter kan avsløre biologiske sannheter».^[24]

Det var her Horvitz kom i kontakt med John Sulston, den tredje mannen Horwitz delte nobelprisen med, og som Horvitz hadde stor beundring for. Horvitz fikk et mer sosialt miljø rundt studiene i Cambridge, med Sultson, Brenner, Jonathan Hodgkin og John White, enn hva han var vant til tidligere. Samtalene kunne foregå til alle døgnes tider. Hodgkin og Horvitz samarbeidet også rundt abnorm mutasjon av en klasse med C.elegans i anledning kjønnskromosomets utvikling under meiose.

På tross av de gode erfaringene Horvitz hadde i Cambridge, valgte han å dra tilbake til MIT da han, etter litt om og men, fikk en stilling som amanuensis der i slutten av 1977, da i en alder av 30. Horvitz flyttet dit i januar 1978, og jobbet som mentor for studenter og postdoktorander innenfor et vidt studium av c. elegans og andre sammenliknbare larver. Hotvitz svært vide favn av studier knyttet til sitt kjerneområde forsvarte han delvis fordi han mente at studiene var aller relevante for kjerneforskningen, og delvis fordi han mente at å gi studenter frihet til å forske de de selv fant interessant var en vesentlig del av deres faglige utvikling. En av studentene, Hillary Ellis, begynte med studiet av programmert celledød.

I 1979 ble Horvitz med på et møte om celledød, der han fikk opp øynene for sammenhengen mellom flere mekanismer i biologien til c. elegans og det menneskelige biologiske system, sponset av Hereditary Disease Foundation. Etter hvert begynte forskningen til Horvitz å gli over på dette feltet, og han bestemte seg for å lære medisin. Etter råd fra en venn, valgte han å følge vennen på dennes runder og ellers lese seg opp innen medisin, i stedet for å følge forelesninger. Horvitz ble også medlem av McGovern Institute for Brain Research, og han er også en etterforsker for Howard Hughes Medical Institute.^[25] I 1986 ble Horvitz formelt professor, etter å ha vært amanuensis siden 1981.

I samme år som Horvitz formelt ble professor, fikk hans far diagnosen amyotrofisk lateralsklerose, og døde tre år senere. Farens sykdom økte Horvitz' fokus på sitt arbeid med c. elegans og avarter og deres cellers sammenhenger med menneskeceller. Horvitz skal selv ha sagt at «Mitt håp er at mine funn en dag vil føre til fremskritt innen medisin som lindre menneskelig lidelse og bidra til verden på måter som vil gagne menneskeheten»^[26]

Som tidligere antydet er celledød (apoptosis) et naturlig fenomen som holder antall celler i kroppen på et riktig nivå. Dersom det oppstår abnorme situasjoner i den programmerte celledød, kan det oppstå flere alvorlige sykdommer, som kreft og nevrodegenererende sykdommer som Alzheimers sykdom, Parkinsons sykdom og Huntingtons sykdom, i tillegg til amyotrofisk lateralsklerose og aids.^[27][28] Horvitz oppdaget, godt hjulpet av forskningen til Brenner og Sulston, de to genene ced-3 og ced-4 (forkortelse for cell death), som sto for celledød, i tillegg til ced-9 som forhindret disse. Han oppdaget også at ced-4 fantes hos mennesker.^[29] Da Horvitz begynte sine studier, fantes det få eller ingen bevis på at apoptosis var et naturlig fenomen, men i stor grad takket være hans forskning er det nå et allment akseptert fenomen.^[30]

Arbeidet til Horvitz ga ham en rekke priser og utnevnelser:

I 2002 vant han da også «Nobelprisen i medisin eller fysiologi».

• (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2002 hos Nobelprize.org
• (en) H. Robert Horvitz hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 2002
• H. Robert Horvitz -Howard Hawks Medical Institute Arkivert 10. juni 2012 hos Wayback Machine.
• H. Robert Horvitz – Curriculum Vitae Arkivert 10. oktober 2002 hos Wayback Machine.
• Den offisielle Louisa Gross Horwitz-hjemmesiden
• International Peace Foundation