Kyreneikere

Kyreneikere var en ultrahedonistisk gresk filosofiskole som ble grunnlagt på 300-tallet f.Kr., angivelig av Aristippos fra Kyrene, skjønt mange av prinsippene for skolen er antatt å ha blitt formalisert av hans sønnesønn av samme navn, Aristippos den yngre. Skolen er fått navn etter Kyrene, fødestedet til Aristippos. Det var en av de tidligste sokratiske skolene. Kyreneikerne lærte at den eneste vesentlige gode er behag, noe som ikke bare betydde fravær av smerte (slik som det var for Epikuros), men positive, behagelige følelser. Av disse var øyeblikkelige og forbigående gleder, særlig de fysiske, sterkere enn de av forventning eller fra minnet. De anerkjente dog verdien av sosiale forpliktelser og at glede og behag kunne bli oppnådd fra uegennyttige oppførsel. Skolen døde ut i løpet av et århundre og ble erstattet av epikuriske filosofi, som den var beslektet med.

Historien til den kyreneiske skolen begynner med Aristippos fra Kyrene, som ble født en gang rundt 435 f.Kr. Han kom til Athen som en ung mann og ble en elev av Sokrates. Arne Næss mener at han også var en elev av den førsokratiske Protagoras.^[1] Det er kun begrenset kunnskap av hans bevegelser etter at Sokrates ble dømt til døden i 399 f.Kr. Det sies at han for en tid var ved hoffet til Dionysios I av Syrakus, tyrannen på Sicilia (eller dennes sønn ved samme navn). Det er usikkert hvilken lære som ble tilskrevet skolen som ble formulert av Aristippos.^[2] Diogenes Laertios, som støttet seg på autoriteten til Sotion og Panaitios, har oppgitt en lang bokliste som det ble hevdet at Aristippos hadde skrevet, men han sier også ifølge Sosikrates av Rhodos skrev han ingenting.^[3] Blant hans elever var hans datter Arete som i sin tur lærte opp og videreformidlet filosofien til sin sønn Aristippos den yngre. Det var han, ifølge Aristokles,^[4] som gjorde sin bestefars lære om til et sammenhengende system.^[5] Det er likevel rimelig å hevde at grunnlaget for den kyreneiske filosofi ble lagt ned av den eldre Aristippos.^[6]

Etter tiden til den yngre Aristippos, brøt skolen opp i ulike fraksjoner, representert ved Annikeris, Hegesias og Theodoros, som alle utviklet rivaliserende fortolkninger av den kyreneiske lære, mange av dem var svar på det nye systemet av hedonistisk filosofi som ble utviklet av Epikuros.^[7] På midten av 200-tallet f.Kr. var den kyreneiske skolen blitt foreldet. Epikruisme hadde med suksess overvunnet dets kyreneiske rivaler ved å komme med et filosofisk system som var langt mer sofistikert.^[8]

Kyreneikerne var hedonister og hevdet at behag var det øverste gode i livet, særlig fysisk glede, noe de mente var mer intens og mer attråverdig enn mentale gleder.^[9] Behag og glede er det eneste gode i livet og smerte er det eneste onde. Sokrates hadde hevdet at dyd var det eneste menneskelige gode, men han hadde også akseptert en begrenset rolle for dets nytteverdi, og tillot lykke som et sekundært mål for moralske handlinger.^[6][10] Aristippos og hans tilhengere grep dette aspektet, og fremmet lykke som den primære faktor i eksistensen, benektet at dyd hadde noen vesentlig verdi.

Kyreneikerne var kjent for deres skeptiske teori om kunnskap (erkjennelseslære). De reduserte logikk til en grunnleggende doktrine angående kritikk av sannheten.^[11] De forestilte seg at vi kan vite med bestemthet vår umiddelbare sanseerfaringer, eksempelvis at jeg har en søt fornemmelse akkurat nå, men vi kan ikke vite noe om objektenes natur, eksempelvis at honning er søtt.^[6] De benektet også at vi kan ha kunnskap om hvilke erfaringer andre mennesker har.^[12]

All kunnskap er umiddelbar fornemmelse. Disse fornemmelser er bevegelser som er utelukkende subjektive, og er smertefulle, likegyldige eller behagelige i henhold til om de er voldelige, rolige, eller dempet.^[6][13] Ytterligere er de helt og holdent individuelle, og kan på ingen måte bli beskrevet som å utgjøre absolutt og objektiv kunnskap. Følelse er derfor den eneste mulige kriterium for kunnskap og av adferd.^[6] Våre måter å bli berørt er alene det som vi kan vite noe om. Således er det eneste mål for alle er å oppnå velbehag.

Kyreneismen deduserte et enkelt, universalt mål for alle mennesker basert på behag. Alle følelser er momentane, forbigående og ensartet. Det følger at tidligere og framtidig behag har ingen virkelig eksistens for oss, og blant de nåværende behag er det ingen sondring av noen form.^[13] Sokrates hadde snakket om sinnets høyere behag; kyreneikerne benektet gyldigheten av denne skjelning og hevdet at legemlige behag, som var enklere og mer intense, var å foretrekke.^[9] Øyeblikkelige og forbigående behag, fortrinnvis av fysisk form, er det eneste gode for menneskene.

Imidlertid kan en del handlinger gi umiddelbar behag ved at de skaper det motsatte av smerte. En klok person kan være i kontroll av sitt velbehag framfor å være underlagt dem, i motsatt fall ville smerte bli resultatet, og det krever bedømmelse for å vurdere livets ulike tilstander av behag.^[14] Lover og skikker burde bli tatt hensyn til og aktet. Selv om slike reguleringer ikke har noen vesentlig verdi i seg selv, vil handlinger som bryter skikker og lover føre til ubehagelig straff påført av andre.^[9] Likeledes er vennskap og rettferdighet nyttig ettersom de fremmer behag.^[9] Kyreneistene trodde på den hedonistiske verdien av sosiale forpliktelser og uegennyttig oppførsel. Som mange av de ledende utilitarister i dagens moderne samfunn, kombinerte kyreneismen med deres psykologiske mistro til populære bedømmelser om rett og galt, og deres faste overbevisning om alle slike distinksjoner er basert utelukkende på lov og konvensjoner, det likegyldige og ikke vaklende prinsippet om at den kloke bør søke behag av logisk årsaker, må avstå fra det om det er vanligvis ansett som galt eller urettferdig. Denne ideen, som utgjør en framtredende posisjon i tankesystemer til slike som Jeremy Bentham,^[13] Volney, og selv William Paley, var åpenbart av den viktigste betydning for kyreneikerne.

Senere kyreneikerne som Annikeris, Hegesias, og Theodoros utviklet alle variasjoner av den standardiserte kyreneiske lære. For Annikeris ble behag oppnådd gjennom individuelle handlinger som ga glede eller tilfredsstillelse, og disse handlingene ble ettertraktet for det behag som de frambrakte,^[15] men Annikeris la stor vekt på kjærlighet til familien, hjemlandet, vennskap og takknemlighet som gir behag, selv når de krever oppofringer.^[16] Hegesias mente at lykke er umulig å oppnå,^[15] og derfor er målet med livet å unngå smerte og sorg.^[14] Konvensjonelle verdier som rikdom, fattigdom, frihet og slaveri er alle likegyldige og framskaffer ikke i seg selv mer behag enn smerte.^[17] For Hegesias var kyreneisk hedonisme ganske enkelt den minst irrasjonelle strategi for forholde seg til livets smerte.^[15] For Theodoros var livets mål den mentale glede, ikke legemlig behag,^[18] og han la større vekt på behovet på moderasjon og rettferdighet.^[19] Han var kjent som en ateist.^[18]

Til en viss grad forsøkte disse filosofene alle å møte de utfordringer som ble fremmet av epikurismen,^[17] og suksessen til Epikuros var i å utvikle et filosofisk system som viste seg å være mer omfattende og mer sofistikert enn dets rivaliserende systemer.^[8]

• Annas, Julia (1995): The Morality of Happiness, Oxford University Press, ISBN 0-19-509652-5
• Copleston, Frederick Charles (2003): A History of Philosophy: Book 1, Continuum International, ISBN 0-8264-6895-0
• Long, A. A. (2005): «The Socratic Legacy» i: Algra, Keimpe; Barnes, Jonathon; Mansfeld, Jaap et al.: The Cambridge History of Hellenistic Philosophy, Cambridge University Press, ISBN 0-521-61670-0
• Reale, Giovanni; Catan, John R. (1986): A History of Ancient Philosophy: From the Origins to Socrates, SUNY Press, ISBN 0-88706-290-3
• Tsouna, Voula (2008): The Epistemology of the Cyrenaic School, Cambridge University Press. ISBN 0-521-03636-4
• Diogenes Laertios (1925): Lives of Eminent Philosophers. Overs. av Robert Drew Hicks. 2 bind. Bind 1, The Loeb Classical Library. Cambridge: Harvard University Press.

• Cyrenaics Resource håndbok for kyreneiske ressurser, primære og sekundære kilder
• «Cyrenaics», oppslag av Tim O'Keefe i Internet Encyclopedia of Philosophy