[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Vennenes samfunn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kvekerne»)
Vennenes samfunn
Kvekerne
HovedgrenProtestantisme
Grunnlagt1652
GrunnleggerGeorge Fox
LandSpredd over hele verden, men det finnes konsentrasjoner i Kenya, Guatemala, Nord-Amerika og Storbritannia.
SakramenterHele livet er sakramentalt
MedlemskapZentralstelle für Recht und Schutz der Kriegsdienstverweigerer aus Gewissensgründen
Federal Council of Churches (–1950)
Nettstedkveker.org (no)
UtmerkelserNobels fredspris (1947) (representert av: American Friends Service Committee, Quaker Peace & Social Witness)[1]
Nobels fredspris
1947

Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, regnes som et kristent trossamfunn. Kvekerne er etablert i alle verdensdeler, med hovedvekt i Kenya og Guatemala. Alle i kvekersamfunnet regnes som likeverdige, som «prester»,[2][3] en lære avledet fra Nytestamentets Peters første brev 2:9[4][5] De inkluderer de med evangelisk, konservativ, liberal og tradisjonell kvekerforståelse av kristendommen. I ulik grad forsøker de forskjellige bevegelsene som utgjør kvekerne verden over å unngå trosbekjennelser og hierarkiske strukturer.[6]

Rundt 79 prosent av kvekerne verden over tilhører de «evangeliske» og «programmerte» grenene av bevegelsen[7] – disse kvekerne dyrker sang og forberedt budskap fra Bibelen, koordinert av en prest. Rundt 11 prosent av kvekerne[8] praktiserer ventende andakt, eller uprogrammert andakt hvor rekkefølgen i gudstjenesten ikke er planlagt på forhånd, og er overveiende stille, og kan bestå av en uforberedt preken fra de som er til stede. En del møter av begge typer har bokførte prester (Recorded Ministers) i deres møter, det vil si kvekere av begge kjønn som er anerkjent for å ha en gave i å preke, noe kvekerne anerkjenner.[9]

De første kvekere bodde i England på midten av 1600-tallet. Bevegelsen oppsto fra seekers, «søkerne» (eller legatine-arians, «misjonerende arianere») og andre dissentere fra protestantiske grupper som brøt ut fra den etablerte engelske kirke. Kvekerne, eller vennene som de gjerne kalte seg, særlig de som var kjent som Valiant Sixty («tapre seksti»), forsøkte å omvende andre til deres forståelse av kristendommen. De reiste rundt på De britiske øyer og oversjøisk for å preke evangeliet om Jesus Kristus. En del av disse tidlige kvekerprestene var kvinner, som på sitt vis var tidlige feminister.[10] De baserte sitt budskap på den religiøse overbevisningen om at «Kristus har kommet for å lære folk om seg selv», og understreket de direkte forholdet til Gud gjennom Jesus, og en direkte religiøs tro i det universale presteskapet til alle troende.[11] De framhevet en personlig og religiøs erfaring med Jesus, oppnådd gjennom direkte religiøs erfaring og lesning av Bibelen.[12] Kvekerne fokuserte i sitt privatliv på å utvikle en oppførsel og en tale som reflekterte emosjonell renhet og Guds «underfulle lys».[13]

Fredsarbeid

[rediger | rediger kilde]

Kvekerne har en overbevisning om å jobbe for fredsarbeid og mange av kvekerne er pasifister,[14] og deltar ikke i krig. De deltar i stedet aktivt i fredsarbeid på forskjellige måter.

Kvekerne fikk Nobels fredspris i 1947 gjennom sine internasjonale hjelpeorganisasjoner Friends Service Council (Storbritannia) og American Friends Service Committee (USA).[15][16]

Den amerikanske forfatteren, sosialarbeideren og foredragsholderen Jane Addams[17] og den britiske diplomaten og politikeren Philip Noel-Baker,[18] som begge har fått Nobels fredspris, var også kvekere.

Historie

[rediger | rediger kilde]
George Fox regnes som grunnlegger av Vennenes samfunn.
William Penn, grunnleggeren av Pennsylvania.

Det er en populær forestilling at betegnelsen «kvekere» kommer fra en rettssak mot kvekerlederen George Fox i 1650 av dommer Bennet ved Derby etter at Fox advarte sine tilhengere om «tremble at the Word of the Lord» («skjelve [= frykte] Herrens ord»), men betegnelsen hadde blitt benyttet tidligere i England om utenlandske sekter som fikk utbrudd av skjelving under religiøs ekstase eller hysteri, og det er det mest sannsynlige opphavet. Det ble uansett et offisielt navn for Religious Society of Friends (Vennenes samfunn). Begrepet er dokumentert fra tidlig på 1400-tallet som et substantiv fra quake («skjelving»).[19]

Vennenes samfunn ble stiftet i England i 1652 av George Fox. På slutten av 1600-tallet utvandret mange kvekere til Nord-Amerika. Forfølgelsen av kvekere i Nord-Amerika begynte i 1656 da to engelske kvekermisjonærer, Mary Fisher og Ann Austin, begynte å preke i Boston. De ble betraktet som kjettere ettersom de insisterte på individuelle lydighet til «det underfulle lys», en fast kvekerfrase som metafor på Kristus.[20] De ble fengslet og forvist fra Massachusetts Bay-kolonien. Deres bøker ble brent og deres eiendommer konfiskert.[21] I søken etter økonomiske muligheter og et mer tolerant miljø for deres religiøse samfunn, emigrerte en del kvekere til det som i dag er de nordøstlige regionene av USA tidlig på 1680-tallet.[22]

Mens det i en del områder som New England fortsatte forfølgelsen av kvekerne, greide de å etablere samfunn i Delawaredalen. De tre koloniene som aksepterte kvekere på denne tiden var West Jersey, Rhode Island og Pennsylvania hvor kvekere etablerte seg politisk. På Rhode Island var 36 guvernører kvekere de første hundre årene. West Jersey og Pennsylvania ble etablert av den velhavende kvekeren William Penn i henholdsvis 1676 og 1682. Pennsylvania var et amerikansk samvelde drevet under kvekerprinsippet. Penn signerte en fredsavtale med de innfødte indianerne representert ved Tammany, høvding for delawarestammen. Denne freden varte bortimot et århundre, fram til Penn's Creek-massakren i 1755.[23] Tidlig kolonialistiske kvekere etablerte også samfunn og møtehus i Nord-Carolina og Maryland etter å reist fra forfølgelse av den anglikanske kirke i Virginia.[24]

Kvekerne brukte konsekvent tiltaleformen thou og thee (= du) til alle, i motsetning til det formelle you (som opprinnelig tilsvarte norsk De-form). Av respekt for Gud tok de av seg hatten når de preket eller bad, men ikke for noen dødelig. William Penn ble kastet ut hjemmefra av sin far fordi han ikke ville ta av seg hatten for kongen. Mannlige kvekere gikk aldri med rysjer eller sverd, kvinner brukte ikke smykker eller kniplinger. Klærne var sydd av ufarget ull. De spilte ikke musikk, leste ikke romaner og satte ikke opp gravsteiner.[25] Kvinner, like godt som menn, kunne reise seg og tale i forsamlingen. De tiltalte ingen som mister fordi dette ordet stammer fra master, og deres eneste mester eller herre var Kristus. På samme måte ville de ikke titulere noen «my Lord», siden Kristus var deres eneste lord (= herre). De nektet å betale skatt og tiende til den anglikanske kirke, og å avtjene militærtjeneste og å avlegge ed. De nektet også å bruke de anerkjente navn på ukedager og måneder, siden disse stammer fra hedenske navn. Kvekerne skrev derfor ikke «28.oktober», men «den 28.dag i den tiende måned». Ukedagene var ikke mandag, tirsdag osv, men første dag, andre dag osv.[26]

Kvekernes puritanske levesett, kombinert med ideen om at noe av Gud er nedlagt i hvert eneste menneske, førte med seg et sterkt sosialt engasjement. Blant annet gjorde kvekerne mye godt for dem som satt fengslet. Under Napoleonskrigene ble mange norske sjømenn satt i fengsel i England. Her kom de i kontakt med kvekere som arbeidet blant fangene, og slik kom kvekerlæren til Norge. Her ble de første vennesamfunnene organisert i 1818. Kvekerne spilte en avgjørende rolle for slaveriets avskaffelse i Storbritannia, selv om de etterhvert fikk omfattende støtte fra metodistene.[27]

Troslære og gudsdyrkelse

[rediger | rediger kilde]

Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring, og derfor som en viktig kilde til forståelse av Gud. Men de har et bibelsyn som avviker fra de fleste protestantiske kirker, idet de legger stor vekt på å forstå Bibelen i nåtiden ved hjelp av Den hellige ånd, og ikke gjennom bokstavelig fortolkning av det som er skrevet. Tankegangen bak dette er at Bibelen er skrevet for alle tider, og da ordene som faktisk er skrevet ned er knyttet til en spesiell tidsepoke og en kulturkrets kan den bare forstås ved hjelp av Den hellige ånd.

De regner normalt ikke seg selv som protestanter, men av historiske og læremessige årsaker plasseres de gjerne i denne kategorien. De samarbeider også i mange land, inkludert i Norge, tett med protestantiske kirkesamfunn.

Kvekerne anerkjenner ingen sakramenter, og har heller ingen fastlagte kirkelige ritualer. Deres viktigste form for felles gudsdyrkelse er den stille andakt.

De praktiserer ikke dåp. Barn som fødes inn i Kvekersamfunnet tas med til en spesiell andakt, der de kan ønskes velkommen inn i livet og inn i forsamlingen.

Ektevigsel foretas i en spesiell andakt, der de to foran forsamlingen avlegger sine ekteskapsløfter. I Norge er denne andakten tilpasset norsk ekteskapslovgivning, slik at kvekerne har vigselsrett.

Begravelser skjer normalt i form av en spesiell andakt. Av hensyn til familiemedlemmer som ikke er kvekere kan det ofte være salmesang og musikk i begravelser, men egentlig hører ikke dette til andakten. Den er i utgangspunktet stille, men det er åpent for å si noen minneord dersom noen ønsker det. De foretrekker at begravelser ikke skjer i vigslet jord, ettersom de ser på vigsling av kirkegårder som overtro, men i Norge er det kun i Stavanger at det finnes en egen, ikke-vigslet kvekergravlund.

Som samfunn feirer ikke kvekerne jul, påske og andre høytider. Det er ikke uvanlig at medlemmene markerer høytidene med sine familier, og en del bruker den liturgiske kalenderen som et redskap i sitt private bønneliv.

Kvekerne tar avstand fra all form for krig, og regner seg som pasifister. I land med verneplikt er det normalt at medlemmene nekter å utføre denne, fortrinnsvis gjennom å velge siviltjeneste der dette finnes.

Det finnes ingen spesiell lære om hva som skjer etter døden; noen mener at det finnes et liv etter dette, mens andre mener at det ikke gjør det.

Struktur

[rediger | rediger kilde]

Kvekerne mener at den sanne kirke er usynlig, åndelig og uten behov for særlig struktur. Deres struktur er dermed meget løst oppbygget, og baserer seg på månedsmøtet, som er den grunnleggende enhet innen organisasjonen. På møtene søker man å forene religiøs innsikt og praktiske oppgaver, slik at arbeidet med å styre forsamlingen kan foregå i tråd med samfunnets tolkning av Jesu lære. Den fremste tillitsvalgte har tittelen Skriver. Internt fungerer skriveren kun som et kontaktpunkt med visse praktiske oppgaver. Utad er skriveren registrert som forstander i henhold til norsk lov. Et skriverutvalg på 3-5 medlemmer står for den daglige driften. De har også Samfunnsrådet, som består av skriverutvalget, representanter for månedsmøtene og andaktsgruppene, og en representant for Kvekerhjelp.

Det finnes ikke noe presteskap; alle regnes som likeverdige.

Catherine Booth, kona til William Booth, kom fra en kvekerfamilie. Mange mener at denne bakgrunnen har vært med og satt sitt preg på Frelsesarmeen, ikke minst når det gjelder sakramentene. Flere av William Booths medarbeidere hadde kveker-bakgrunn, blant annet svigersønnen Arthur Booth-Clibborn.

Vennenes samfunn i Norge

[rediger | rediger kilde]

Den første kvekerforsamlingen i Norge ble stiftet i 1818. Det var på det tidspunkt ennå ikke tillatt å tilhøre kirkesamfunn utenfor Den norske kirke.

Vennenes samfunn er medlem av Norges Frikirkeråd og har observatørstatus i Norges kristne råd. Det er et registrert trossamfunn.

Det norske Kvekersamfunnets nødhjelpsorganisasjon heter Kvekerhjelp. Organisasjonen samarbeider med søstergrupper i andre land, og driver en rekke hjelpeprosjekter i utviklingsland.

Kvekersamfunnet i Norge hadde 145 tilskuddstellende medlemmer i 2019.[28]

Avholdsagitatoren Asbjørn Kloster fra Stavanger var kveker. Kunstmaleren Lars Hertervig kom fra en kvekerfamilie. Han ble født i Tysvær, der presten i 1827 skrev følgende til sin kirkelige overordnede «Quækersekten bær i sit skjød et i mig højeste Grad modbydeligt Foster - vild, ulovbunden Republicanisme eller til og med Anarchie, der er i stadig Opposition med den borgerlige og kirkelige Orden.»[29]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Norske
  • Teobald, J.W. Harvey (1900): Kevkerlære. En enkel redegjørelse, Stavanger: Vennenes Samfunn, blabok hos Nasjonalbiblioteket
  • Jones, Rufus M. (1947): Kvekernes tro og virke, Stabenfeldt Forlag
  • Aarek, Hans Eirik (1968): Finnes det en kvekermåte å leve på?, Stavanger: Vennenes Samfunn
Engelsk
  • Abbott, Margery; Chijioke, Mary Ellen; Dandelion, Pink; Oliver, John William, red. (juni 2003): Historical Dictionary of The Friends (Quakers). Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-4483-4.
  • Bacon, Margaret Hope (April 2000): The Quiet Rebels: The Story of the Quakers in America. Pendle Hill Publications. ISBN 978-0-87574-935-8.
  • Bacon, Margaret Hope (Våren 2006): «Quakers and Colonization» i: Quaker History 95, s. 26–43.
  • Barbour, Hugh; Frost, J. William (1988): The Quakers. Historisk gjennomgang, inkludert mange biografier. Utgave online

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Quaker Faith & Practice» Arkivert 19. juli 2013 hos Wayback Machine.. Britain Yearly Meeting.
  3. ^ «Baltimore Yearly Meeting Faith & Practice 2011 draft» Arkivert 13. april 2012 hos Wayback Machine.
  4. ^ Nettbibelen: Peters første brev 2:9. Sitat: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.»
  5. ^ «'That of God' in every person». Quakers in Belgium and Luxembourg.
  6. ^ The Trouble With «Ministers» Arkivert 19. oktober 2013 hos Wayback Machine. av Chuck Fager gir et overblikk av hierarkiet som kvekerne inntil de begynte å forlate på midten av 1700-tallet.
  7. ^ Yearly Meeting of the Religious Society of Friends (Quakers) in Britain (2012): Epistles and Testimonies Arkivert 15. januar 2016 hos Wayback Machine. (PDF). s. 8.
  8. ^ Yearly Meeting of the Religious Society of Friends (Quakers) in Britain (2012): Epistles and Testimonies Arkivert 19. november 2015 hos Wayback Machine. (PDF). s. 7.
  9. ^ Drayton, Brian (1994): Recorded Ministers in the Society of Friends: Then and Now Arkivert 1. november 2010 hos Wayback Machine.. Friends General Conference.
  10. ^ Bacon, Margaret (1986): Mothers of Feminism: The Story of Quaker Women in America. San Francisco: Harper & Row. s. 24.
  11. ^ Fox, George (1803): Armistead, Wilson, red. Journal of George Fox 2 (7 ed.). s. 186.
  12. ^ World Council of Churches: «Friends (Quakers)» Arkivert 4. november 2011 hos Wayback Machine.. Church Families.
  13. ^ Levy, Barry (1988): Quakers and the American Family: British Settlement in the Delaware Valley. New York: Oxford University Press. s. 128.
  14. ^ Gorman, George H. (1972). Kvekerne: en innføring. Oslo: Dreyer. s. 68-69. ISBN 8209000624. 
  15. ^ Gunnar Jahn (1972). For rettferd og fred : taler ved utdelingen av Nobels fredspris. Aschehoug. s. 27-32. ISBN 8203051073. 
  16. ^ Gladhaug, Mikael (1953). Den kristne fredstanken. Aschehoug. s. 197. 
  17. ^ «1889 Jane Addams. Settlement work in North America» Arkivert 2015-12-08, hos Wayback Machine., History of Social Work
  18. ^ «Quakers in Actions: Philip Noel-Baker», Quakers in the World
  19. ^ «Quaker (n.)», Online Etymology Dictionary
  20. ^ Benson, Lewis (1969): That of God in every man: What did George Fox mean by it?
  21. ^ Baltzell, Edward Digby (1996): Puritan Boston and Quaker Philadelphia, s. 86
  22. ^ Levy, Barry (1992): Quakers and the American Family: British Settlement in the Delaware Valley, Oxford University Press, s. 113.
  23. ^ Penn Treaty Museum
  24. ^ «Quakers Often Fled Virginia» Arkivert 9. oktober 2015 hos Wayback Machine., Rowlings, Virginia, Daily Press, 15. januar 1989
  25. ^ Hochschild, Adam (2007): Begrav lenkene. Oslo: Pax forlag. ISBN 82-525-6292-2, s. 96.
  26. ^ Hochschild, Adam (2007): Begrav lenkene. Oslo: Pax forlag. ISBN 82-525-6292-2, s. 127-128.
  27. ^ Hochschild, Adam (2007): Begrav lenkene. Oslo: Pax forlag. ISBN 82-525-6292-2, s. 381.
  28. ^ Regjeringen. «Tilskuddstellende medlemmer i norske trossamfunn 2019» (PDF). Besøkt 6. januar 2020. 
  29. ^ Dagbladet, 1.2.2006

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vennenes_samfunn&oldid=23851755»