Kulteranisme

Kulteranismen er en stilretning innen spansk lyrikk som oppsto i barokken. Den kaltes også gongorismen etter Luis de Góngora y Argote, som regnes som skaperen av denne stilretningen med sitt verk Soledades (1613). Stilen ble sterkt kritisert av tilhengerne til Francisco de Quevedo, som med sin konseptisme på mange måter kan regnes som motpol i samtidig lyrikk. Ett av kjennetegnene ved kulteranismen er en omfattende bruk av metaforer, som kan minne om den en finner i klassisk gresk litteratur, men også om bruken av kjenninger i norrøn skaldediktning. Det snirklete språket avviker imidlertid sterkt fra det som kjennetegner sagastil.

Ordet kulteranisme ( på spansk culteranismo) er en sammensmeltning av culto ("kultivert") og luteranismo ("Lutheranisme"). Betegnelsen, som først ble brukt av motstanderne, henspiller både på at språket var ”kultivert” i betydningen oppkonstruert og at den oppfattes som et slags litterært kjetteri i forhold til motstykket: konseptismen ( på spansk conceptismo). Sistnevnte dyrket en humoristisk stil med et enkelt språk fullt av ordspill, mens det av og til virket som om det i kulteranismens tilfelle var om å gjøre å benytte flest mulig ord, et ornamentalt, prangende vokabular, og et budskap som druknet i et hav av metaforer, hentydninger til klassisk mytologi og en kompleks syntaks, sterkt påvirket av latin og med tallrike inverterte ordstillinger.

Francisco de Quevedo, opphavsmannen til konseptismen, og Luis de Góngora hadde en feide gående som ikke bare dreide seg om litterære stilretninger, men som også grep inn i deres privatliv.

Første strofe i første dikt i Soledades av Góngora.^[1]

Foruten Góngora, kan en blant annet regne disse kastiljanske diktere og forfattere til kulteranismens tilhengere og utøvere: Bernardo de Balbuena, Luis Carrillo y Sotomayor, Conde de Villamediana, Sor Juana Inés de la Cruz, Gabriel Bocángel, Pedro Soto de Rojas, Anastasio Pantaleón de Ribera og Miguel Colodrero de Villalobos. I Aragón fantes det også forfattere som må regnes med, som Juan de Moncayo og Hortensio Félix Paravicino.

Både England, Italia og Frankrike hadde tilsvarende litterære strømninger i barokken uten at det er fastlagt hvorvidt disse var under direkte innflytelse av de spanske kulteranister.

I 1927 – i forbindelse med 300-årsdagen for hans død – fikk Góngora en voldsom oppmerksomhet. En lang rekke spanske diktere og forfattere sto fram med en sterk hyllest til ham, og til dels også til hans etterfølgere. Det ble dannet en egen litterær gruppe som kalte seg Generación de 27. Medlemmene mente å se Góngora som en forløper for den franske symbolismen, og tok opp elementer av kulteranismen, fornyet og moderniserte den.

Også hos latinamerikanske forfattere som Pablo Neruda og Jorge Luis Borges merker man påvirkning fra Góngora.