Kloster

Et kloster (fra latin claustrum, «innhegnet sted») er et bygg eller kompleks hvor menn eller kvinner lever i henhold til religiøse løfter. Fenomenet er kjent fra flere religioner. Normalt lever menn og kvinner adskilt i forskjellige klostre, men det finnes også eksempler på dobbeltklostre, for eksempel i Vadstena kloster i Sverige.

Den første, primitive formen for kristent klosterliv er beskrevet i Apostlenes gjerninger, der det fortelles at en del av de første kristne ga bort alt de eide og levde i fellesskap. Disse menneskene levde dog i familier, og uten å ha noen andre regler eller løfter enn de som var gjeldende for alle kristne.^{[trenger referanse]}

Fra det 3. århundre begynte framveksten av munkevesenet, i form av eneboere som slo seg ned i ørkenen og derfor ble kjent som «ørkenfedrene». I eller omkring år 271 la egypteren Antonius den store, også kjent som abbeden Antonius, grunnlaget for framveksten av en ny form for vigslet liv. Han hadde tidligere gitt bort alt han eide og bosatt seg som eneboer i ørkenen, men begynte så å samle flere eneboere i et løst sammenknyttet fellesskap som skulle bli kimen til det senere klostervesenet.^{[trenger referanse]}

St. Antonius-klosteret 334 km sørøst for Kairo, og St. Katarina-klosteret i Sinai regnes som verdens eldste klostre.^[1] Omkring år 320 ble dette videreført av egypteren Pakhomios, som grunnla det «kenobittiske» klosterliv (fra gresk koinos og bios, «felles liv»). Munkene ble samlet i et kloster, og levde under en felles lov skrevet spesielt for formålet. Originalteksten til denne første klosterregelen er tapt, men en oversettelse til latin fra år 404 er bevart.^{[trenger referanse]}

Den neste store utviklingen kom da Basilios den store sammen med Gregor av Nazianz skrev en mer omfattende klosterregel. Hovedpunktene er vektlegging av en kombinasjon mellom kroppslig arbeid og bønn, den enkeltes innordning i helheten, og muligheten for utadrettet arbeid som almissevesen, hospitaler og gjestehus. Basilios er på grunn av denne regelen kjent som det greske klostervesens far, og ortodokse klostre har fortsatt denne regelen som sitt grunnlag, selv om den er endret gjennom århundrene.^{[trenger referanse]}

I vest ble klosterlivet kjent gjennom Athanasius av Alexandria (død 373), som blant annet hadde stor innflytelse på Augustin. Det var Augustin som skrev den første vestlige klosterregel, kjent som «Augustins regel». Eksisterende versjoner av denne er sterkt omarbeidet.^{[trenger referanse]}

Den som skulle bli det vestlige klostervesenets mest innflytelsesrike person var Benedikt av Nursia (ca. 480 – 21. mars 547). Da han begynte sitt virke fantes en utbredt klosterregel, kjent som Regular Magistri, «Mesterens regel». Benedikt omarbeidet og fornyet denne, og skapte Regula Benedicti, «Benedikts regel», som sammen med «Augustins regel» har vært definerende for utviklingen av det vestlige klosterliv.^{[trenger referanse]}

Utover i middelalderen forfalt klosterlivet, og i 910 kom en motreaksjon da klosteret i Cluny ble grunnlagt. Munkene derfra spredde sine reformtanker utover, og særlig fikk de stor innflytelse da Cluny-munken Hildebrand i 1073 ble valgt til pave under navnet Gregor VII. I 1098 ble et nytt reformkloster grunnlagt i Cîteaux (latin Cistercium), og bevegelsen fikk etter dette stedet navnet cistercienserne. De ble en ny orden, ved siden av de opprinnelige benediktinerne. Helt sentralt i deres liv sto en deling av tiden mellom Opus Dei («Guds verk», dvs. gudstjenester og tidebønnene), Lectio Divina («Guddommelig lesning», dvs. lesning av Bibelen og annen religiøs litteratur) og Labor manuum («hendenes arbeid», kroppslig arbeid).^{[trenger referanse]}

De første klostrene i Norge var benediktinerklostrene på Selje (slutten av 1000-tallet), Nidarholm/Munkholmen (ca. 1028), og Munkeliv (ca. 1120).^{[trenger referanse]} I tillegg fantes det i middelalderen cistercienserklostre, med Lyse kloster som det første (1146). I skyggen av Ekebergskrenten i Oslo ble det etablert et fransiskanerkloster i 1290, nærmere bestemt der Gamlebyen kirke og Oslo hospital ligger. Omtrent samtidig fikk Oslo også et dominikanerkloster. Det best bevarte klosteret i Norge er Utstein kloster.^{[trenger referanse]}

I Danmark fikk klosterbevegelsen stort omfang, med like mange klostre som i de andre nordiske landene sammenlagt. Imidlertid var danske klostre små. I et av Danmarks rikeste klostre, cistercienserklosteret i Sorø, bodde bare 30 munker, og St Pederskloster i Lund bare tolv. Mange lekfolk ønsket å tilbringe sine siste dager i kloster, slik som Erik Lam, Asser Rig, Eskil, Erik Plogpennings døtre og mange andre.^[2]

Klostrene i Norge og Danmark ble oppløst i forbindelse med reformasjonen. I moderne tid er det opprettet flere klostre, slik at det nå er flere ordener som er representert i Norge.

Både innenfor den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirker finner man klostre. De er basert på den vestlige klostertradisjon, med regler inspirert av Augustins eller Benedikts regel.

Det finnes buddhistiske klostre både for kvinner og menn. De forskjellige buddhistiske retninger har alle sitt særpregede klostervesen, men det er en rekke fellestrekk. Klosterlivet er kjennetegnet av bønn og meditasjon, et materielt sett enkelt liv, sølibat og studier. Tibet har tradisjonelt hatt et svært rikt klosterliv; før den kinesiske invasjonen på 1950-tallet var mer enn halvparten av den mannlige befolkningen ordinert.

Enkelte brorskap innen sufismen har opprettet samfunn som tilsvarer klostre. De har dog ikke en så klar regel som de kristne eller buddhistiske klostrene, og blir derfor løsere sammenknyttet.

Det finnes ikke hinduistiske klostre i streng forstand, da hinduistiske «munker» (sadhu) legger vekt på individualitet. Det finnes allikevel steder der flere eneboere har samlet seg i en ashram, som ofte blir sammenlignet med et kloster, men som ikke har en felles regel.

• Katolske klostre i Norge