Klokke (instrument)

En klokke er en skålformet gjenstand av metall med en gjenkjennbar form – klokkeform – som ved anslag toner med en like eiendommelig klang. Det er et perkusjonsinstrument, og kan brukes som kommunikasjonsredskap. Klangen er en akkord som beskrives som en molloktav, som klokken er alene om blant alle instrumenter. Klokken holdes eller festes lengst unna munningen, for ikke å dempe vibrasjon. Cymbaler og Gong er ikke klokke fordi deres vibrasjoner er mer diskoid. Det finnes også håndklokker, stavklokker og rørklokker. Ordet symbal i Bibelsammenheng ( 2 Sam 6,1-5 eller salmenes bok 150, 5) stammer fra gr Kumbalon (kopp) og kan også være bjelle. Som andre lydgivende gjenstander er klokkens klang bestemt av en rekke overtoner. Disse deltoner - partialtoner - har stor variasjon fra klokke til klokke. Øret kan skjelne mellom 2 - 3 eller fler av disse tonene.

Klokken vibrerer i knutelinjer (noder), dels i belter omkring klokken, dels i radier fra toppen og ned langs sidene, dels i forskjellige mønstre.

Da visse av klokkens deltoner kan være like sterke eller sterkere enn det man kunne kalle klokkens grunntone, kan det være å vanskelig å bestemme klokkens tone uten erfaring i å lytte etter denne. Dette forklarer hvorfor klokkers klang kan være så forskjellig, og at mange med stor sikkerhet kan gjenkjenne sin hjembys kirkeklokke etter lyden. En nøyere kartlegging av en klokkes deltoner kan kun skje ved hjelp av nøyaktige måleinstrumenter. Det klassiske hjelpemiddel er stemmegaffel, som ble utviklet på 1700-tallet. Klokkens deltoner svarer på stemmegaffelen ved resonans - enten med flere stemmegafler med små intervaller mellom eller en stemmegaffel som innstilles med forskyvbare vekter. Mer moderne utstyr benytter frekvensgenerator og målinger. Klokken er eneste instrument der overtonene kan stemmes.

Læren om klokker kalles kampanologi.

Klokker har anatomisk inndeling med navn som hode, hals, skulder, midje, munn, leppe og tunge.

Åpne klokker har oftest rund munning, med konisk kropp. Andre former er kjent, også firkant- og mangekantede samt elliptiske men gir dårligere svingninger enn sirkelformen. Hammer (utenpå) eller kolv (inni) treffer slagringen. Tidlige klokker var tynnveggede og sprakk lett, slik at slagringen ble forsterket. Erfaring viste at dette også ga bedre lyd, slik at tykkelsen på metallet er en kvalitet for lyd. Kanten nedenfor slagringen kalles leppe.

Klokkenes form ble utviklet gjennom historien. De karongilske klokkene var bredmunnet, som dagens skipsklokker som kan ha høyde til diameter i proporsjon 3:4 eller mer. Tidligromanske klokker rundt korsfarertiden (1000-1150) blir kalt bikubeklokker, som også gir mening da bivoks var nødvendig i støpeprosessen, cire perdu. De blir også kalt Theophilus-klokker og har mer sylinderformet kropp med spinkle kronearmer og uten utsmykning.

^[3]

De senromanske klokker etter 1150 var smalere og avlange med sterkere vegger og smal åpning og kalles sukkertopp -klokker. Dette er fortsatt den mest fremtredende klokkeform i sydeuropeiske land som Spania og Italia.

Fra 1300 finnes overgangsformer med bredere munn, som førte til den gotiske klokkeform - som i stor grad er bevart i dagens klokkeform med variasjon klokkestøpere imellom. Renessansen søkte matematiske proporsjoner - en harmonisk klokke har proporsjoner med skulder ca halve bredden av munningen, og høyde omtrent lik munning. Midjen sin form og tykkelsen på metallet inngår i støpekunsten og ferdigheter ble voktet som firmahemmeligheter. år før klokker igjen lød like rent: Utover 1700 tallet forfalt klangen på klokker, utforming og dekor ble vektlagt fremfor vellyd, og fra rundt 1750 kom en periode med dekadanse med forsiringer, lange inskripsjoner og manglende fokus på musikalske kvaliteter. Klangen fra Hemeny ble ikke gjenvunnet før slutten av 1800-talle i england.

van Gou sitt mesterverk "Maria Gloriosa" Erfurt klokkens E klang regnes som middelalderens forbilde på en harmonisk klokke, men før klokker kunne stemmes var dette resultatet vanskelig å gjenskape direkte fra støpeprosessen. ^[4]

I Barokken ble klokker støpt med mer frodige forsiringer og kortere, mer sammenpresset kropp, muligens for å spare metall. Bronse var blitt et kostbart metall under ulike kriger i Europa. Klokkeutsmykningene skiller rokokko, empir og nyklassisme inntil stemmingen av klokker ble gjenoppdaget rundt 1900 og den harmoniske form ble hovedrådende for vestlige klokker og h:b varierer fra 1:1 til 69:71

En stemt klokke skal lyde rent i tre oktaver: Selve slagtonen har en over- og underoktav. Overtonerekken er en mollakkord, og disse fem tonene forsøker klokkestøperen å stemme rent. Klokker er alene om å ha overtonen så nær grunntonen - i andre instrumenter er de en oktav høyere og i durakkord. Klokker er også eneste instrument der overtoner lar seg stemme. 5-punkts stemming ble igjen praktisert fra slutten av 1800 tallet- der overtonenes mollakkord og oktav er tilgjengelig for stemming.

Klokkens overtonerekke er naturlig i moll, mens de fleste musikkstykker er skrevet i dur. Dur-klang kan oppnås ved å utvide midjen på klokken - en "gravid" profil - og enkelte klokkesett leveres durstemt ^[5].

Klokker er nærmest universelt symbol på varsling på skilt, data og i apper, og har gitt opphav til uttrykk som "å ringe" i telefon, klokke som i "hva er klokken" om tid eller dørklokkens ding-dong og ambulansens Bæ-bu.